Definisjonen av folkemord slik det fremstår av FN-konvensjonen fra desember 1948(http://no.wikipedia.org/wiki/Folkemord):

«en hvilken som helst av de følgende handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt, eller delvis, en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan:

- å drepe medlemmer av gruppen;

- å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen;

- bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis;

- å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen;

- med makt å overføre barn fra gruppen til en annen gruppe.»

Folkemordet i Bosnia

Bosnia og regionen landet ligger i har det vært ampert i en årrekke. Flere etnisiteter lever i dette området, og med forskjellige religioner og kulturer er det lettere at konflikter kan blusse opp. Etter at Kroatia og Slovenia hadde erklært sin uavhengighet til Jugoslavia og dannet sine egne stater stemte Bosnia og størsteparten av deres innbyggere (bosnjaker og kroater) for uavhengighet i folkeavstemningen. Serberne som bodde i Bosnia boikottet folkeavstemmningen fordi de mente den var grunnlovsstridig.

Med dette begynte en blodig borgerkrig som senere utviklet seg til krig etter at bosniaserberne erklærte seg uavhengig av Bosnia og opprettet staten Republika Srpska 7. april 1992. Under krigen eksisterte det flere allianser, men hovedalliansene gikk mellom bosniakroater og bosnjaker. Serberne fikk støtte hovedsakelig fra Jugoslavia og JNA (Den jugoslaviske folkehæren).

De største overgrepene på sivilbefolkningen skjedde i byen Srebrenica. Byen ble i juli 1995 tatt over av serbiske styrker og byen og bosnjakene i byen ble utsatt for etnisk rensing. De fleste bosjnakene som bodde i Srebrenica flyktet til den lille byen Potoèari hvor en FN leir var opprettet. General Ratko Mladiã og hans spesialstyrker(Scorpionene) brukte påskuddet av at de skulle finne militante som gjemte seg blandt sivilbefolkningen. De skilte ut menn og tildels også barn/eldre og plasserte de i en avskildt bygning («det hvite hus») Når flykningene fra srebrenica skulle flyttes ut av Potoèari ble menn og tildels også bare/eldre filtrert ut. Dette gjorde at de serbiske styrkene holdt igjen alle mennene i Potoèari.

Kvelden 13. april skjedde den første massehenrettelsen. Denne fant sted i Cerskadalen hvor mellom 1000 og 1500 bosnjakiske ble stuet inn i ett lager. Da lageret var fullt begynte de serbiske styrkene å kaste granater og skyte inn i folkemengden(http://no.wikipedia.org/wiki/Srebrenica-massakren) Det er estimert at mellom 1000 og 1500 bosjnakiske menn ble massakrert og senere lagt i massegraver.

Folkemordet på armenerne

Armenerne levde i det Osmanske rike, og de levde i fred med omgivelsene. Osmanerne utnevnte armenerne til en lojal nasjon, og de levde i harmoni med de andre etniske folkegruppene i området. Den nye grunnloven i landet ga de enda flere rettigheter, og armenerne klarte seg bra i landet. Med den nye sultanen kom også endringer, Sultan Abdüllhamit II suspenderte grunnloven og styrte det osmanske rike som eneveldig.

Ifølge mange historikere var den grunnleggende årsaken til folkemordet på armenerne i krigen mot Russland på slutten av 1800-tallet. Russland vant en knusende seier og tok over store landområder innenfor det Osmanske riket. I disse landområdene bodde det masse armenere, og russerne fikk armenerne på sin side ved å si at de kjempet for de kristne. Armenerne ble utstyrt med våpen, og mange armenere mente at støtteerklæringene fra Russland kunne føre til Armenias selvstendighet.

På slutten av 1800-tallet ble armenere utsatt for angrep, og mellom 80 000 og 300 000 armenere ble drept. Mange mente myndighetene stod bak, men det er ihvertfall sikkert at myndighetene ikke gjorde tiltak for å forhindre massakeren.

En medvirkende årsak til folkemordet var inntoget til en ny politisk gruppe i det Osmanske riket, nemlig «Ungtyrkerne». Ungtyrkerne ville ha tilbake områdene som ble tatt fra dem i krigen mot Russland, og dette førte til at det Osmanske riket allierte seg med Sentralmaktene (Tyskland, Østerrike-Ungarn) under den første verdenskrig. Ett angrep på Russland var ikke anbefalt av Tyskland, men ettersom Russland sendte flere soldater til østfronten angrep det Osmanske riket Russland i slutten av 1914. Angrepet på Russland var i første omgang vellykket og det Osmanske riket rykket inn i Russland, helt til de kom til byen Sarikamis. Osmanerne tapte overraskende og de mistet mellom 70 til 80% av sine soldater.

Slaget ved Sarikamis ble den utløsende årsaken til folkemordet på Armenerne. Som så mange ganger før trengte den tapende side en syndebukk. Da var det naturlig å legge skylden på armenerne, siden mange armenere støttet russerne 40 år tidligere. Hærfører Enver Pasja beordret at alle armenere i hæren skulle avvæpnes og sendes til arbeidsleirer, mange døde på veien, og mange ble drept. Senere i 1915 beordret innenriksminister Talat Pasja tvungen deportering av hundretusner av etniske armenere. Armenerne ble forflyttet til Mesopotamia, ofte måtte reisen selv dekkes av armenerne selv.

Mellom 400 000 og 1 million armenere ble deportert på denne tiden. Opprør blandt armenerne ble slått hardt ned på, og staten satte seg ikke på noen måte i veien for personer med dårlige hensikter. Mange armenske familier ble drept, og verdiene deres direkte plyndret.

Selvom mange av de største pådriverne for massemordene ble stilt for krigsrett og dømt annerkjenner ikke Tyrkia folkemordet på armenerne. De mener de to partene var i krig med hverandre og at armenerne døde som følge av stridigheter mellom de to partene. De kan ikke fornekte for at det foregikk entnisk rensking, men de vil ikke gå med på at staten i seg selv uttøvet folkemord. Tyrkia vil nødig ripe opp i landets stolte historie, og historiske nedtegninger av folkemordet på armenerne har blitt fjernet fra historiebøkene. Personer som snakker om massemordet kan bli stilt for retten og dømt. Tyrkia er fast bestemte på at armenerne ikke ble deportert, men at de ble relokalisert til andre deler av riket, de militære lederne gjorde ikke jobben sin, men det kan ikke Tyrkia noe for. Tyrkia er også raske med å poengtere at armenere drepte langt flere tyrkere, og at armenere ikke er uskyldige.

Armenerne på sin side har stilt seg bak den offisielle versjonen fra de vestlige landene. At Tyrkia drev med systematisk utryddelse av det armenske folk. Det finnes sikre kilder på folkemordet på armenerne, og derfor er det ifølge min mening ingen grunn til å fornekte det. Det er allikevel motsetninger på hvor mange som ble drept og hva som var hensikten. Allikevel er jeg sikker i min sak når jeg sier at armenerne var ofre for utrensking, på samme måte som jødene var under andre verdenskrig. Osmanerne gjorde uforglemmelige overgrep mot den armenske minoriteten, og dette er det viktig at de tar ansvar for. Kanskje dette rett og slett stikker for dypt for den vanlige tyrker, og at folkemordet ikke er noe de kan akseptere.

Konklusjon:

I min bok er det ingen tvil om at hverken mordene på armenerne eller mordene på bosnjaker og bosniere er folkemord. Jeg vil gjerne trekke frem noen sentrale trekk som peker direkte mot folkemord.

I Bosnia var det disse punktene som er mest relevante:

- å drepe medlemmer av gruppen;

- å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen

- å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen;

- bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis.

Punkt 2 «Å påtvinge tiltak som tar sikte på å forhindre fødsler innen gruppen» ser jeg på som meget relevant, og en taktikk hinsides vår villeste fantasi. Serbiske soldater forhindret ikke fødsler innen gruppen, men samtidig som de drepte mennene foregikk det også massevoldtekter i stor skala. Dette førte til at serberne plasserte sine gener på fremtidige bosnjakiske generasjoner.

Punkt 1 er jo selvsagt, hæren fulgte ikke reglene for krig og henrettet sivile så vel som militære. Hensikten var å utrydde bosnjakene, og samtidig gjøre forholdene til de gjenlevende så kummerlige som mulig ved putte de i stappfulle leirer.

I Armenia var disse punktene mest relevante:

- å drepe medlemmer av gruppen;

- å forårsake alvorlig legemlig eller sjelelig skade på medlemmer av gruppen;

- bevisst å la gruppen utsettes for levevilkår som tar sikte på å bevirke dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis;

Punkt 3 var meget sentralt i Armenia. Blant annet ved at ungtyrker regimet tvangsflyttet armenerne til Mesopotamia der klimaet var annerledes en det de var vant til. I Mesopotania hadde armenerne heller ingen form for beskyttelse, og de ble til stadighet angrepet/plyndret/drept.

Punkt 1 og 2 stod hæren for, men med god hjelp fra kriminelle i Mesopotania. Kilder sier også at tyrkerne opprettet konsentrasjonsleirer. Det blir påstått at mange ble brent, druknet, forgiftet og regelrett henrettet i disse leirene. (http://no.wikipedia.org/wiki/Armenia-massakren)

Ulikheter og likheter

Likheter mellom folkemordene mot armenerne og bosnjakene:

Begge folkemordene ble utført av myndighetene i henholdsvis Armenia og Jugoslavia. I Bosnia kunne folkemordene skules fordi det var krig i området. Dette var også tildels tilfellet i Armenia.

Folkemordene var gjort på grunnlag av etnisitet. Serbere ville utslette alle bosnjaker i området for at Bosnia skulle fortsette å være en del av Jugoslavia.

Tyrkerne valgte å flytte armenerne ut av landet og ilegge de skylden for det Osmanske rikets forfalling.

Ulikheter mellom folkemordene mot armenerne og bosnjakene:

Omfang: Folkemordet på armenerne hadde ett mye større omfang enn folkemordet på bosnjakene. Bosjnakene var også i krig med serbere og JNA og dette gjorde at drapene var lettere å rettferdiggjøre for det militære.

Bruken av voldtekt i folkemordene i Bosnia er en stor ulikhet. Serberne gjorde dette for å sette sine gener i bosnjakene. Voldtekten i seg selv var også svært nedverdigende for kvinnene.

Bruken av konsentrasjonsleirer var mer konsentrert og mer veltenkt brukt mot armenerne enn det var i Bosnia. Krigen flyttet frontlinjene, og dette gjorde at det ikke var mulig å opprettholde faste konsentrasjonsleirer. Bosnierne ble drept og begravet i massegraver før styrkene dro videre til ett annet sted for å fortsette sine grusomheter der.

Kilder:

http://no.wikipedia.org/wiki/Srebrenica-massakren

http://no.wikipedia.org/wiki/Folkemord

http://no.wikipedia.org/wiki/Bosnia-krigen

http://no.wikipedia.org/wiki/Armenia-massakren

http://no.wikipedia.org/wiki/Folkemordkonvensjonen

http://no.wikipedia.org/wiki/JNA

http://www.fn.no/nyheter/artikkelarkiv/folkerett/
komplisert_foedsel_for_den_internasjonale_straffedomstolen

http://www.fn.no/nyheter/artikkelarkiv/
fredsbevaring_og_konflikter/balkan/tilfellet_srebrenica

Kildene jeg har brukt: Jeg har valgt å bruke mesteparten av skildene mine fra wikipedia.no. På grunnlag av at disse kildene har veldig mange underbyggende kilder som viser at artiklene fremstiller fakta.