Krig, miljøkatastrofer, epidemier og ikke minst sult. Men som Gro Harlem Brundtland en gang sa, "alt henger sammen med alt", så er det kanskje litt vanskelig å utelate andre faktorer enn bare selve mangelen på mat.

35000 barn dør hver dag av sult i Afrika. Og vi har alle vært vitne til de skinnmagre negerungene på TV som er så utsulta at magene deres ville kollapset hvis de hadde inntatt mat. Stadig flere U-land blir rammet av sultkatastrofer, og alt det som dette fører med seg. Men hvorfor oppstår slike forferdelige situasjoner? Ofte er det ikke direkte mangelen på mat som er problemet, men fordelingen. Det kan være at landet er fattig, eller at de fattigste ikke får nyte noe av godene, som en følge av skeiv fordeling. Hva som egentlig er verst og hva det er som er lettest å gjøre noe med for utenforstående ikke godt å si.

Det vi vet er at fordelingen i resten av verden er helt uakseptabel sett med et U-lands øyne, og med mine også for den del. Men få av de vestlige landene er villig til å gjøre noe med situasjonen. Kanskje fordi dette ikke er noen enkel sak, men trolig også fordi det finnes mange toppledere rundt omkring som prioriterer eget lands vinning. Alt for ofte blir kun problemene i egne land prioritert, egentlig forståelig nok. Forskere har regnet ut at det er mer enn nok mat i verden til å mette hele verdens befolkning. Det er lett å gi toppolitikerne skylda, for det er de som til syvende og sist tar bestemmelsene om fordelingen av landets goder. Men mye av skylda ligger også selvfølgelig på den alminnelige borger. Selv om det er vanskelig og konkret gjøre noe for å endre på fordelinga i hele verden, går det an å både gi økonomisk støtte til hjelpeorganisasjoner, og stemme på politikere som gir litt mindre til egen vinning.

Det stemmer nok at et av de største problemene i framtida bli mat, eller fordelinga av mat. Men skal vi kunne løse et slik problem, er det viktig at vi tar tak i roten av problemet. For som sagt er det ofte at det ikke er mangelen på mat, men fordelingen. På det afrikanske kontinentet, finner vi de fattigste av de fattige u-landene. Disse var i tida før 2. verdenskrig kolonisert av vestlige land. Denne tida var preget av demokratisk undertrykking og utbytting. Men litt nyansert kan vi også med historien sine øyene se at det aldri har vært så få konflikter på det afrikanske kontinentet som i denne epoken. For å se betydningen av dette, kan vi se på at land som Nigeria. Nigeria er et av verdens rikeste land på ressurser, men pga. av borgerkriger og diktatur, utgjør Nigeria sammen med de fleste afrikanske landene det vi i dag kaller den 3. verden.

Da Trygve Hovelsmo mottok nobelprisen for matematikk, ble han spurt om hva han ville snakke om hvis han fikk møte alle verdens toppledere. Han svarte at han ville snakke om eksponensial vekst. Mange tror at de har en løsningen på fordelings problemet i verden. Verdensbanken løsning er knyttet opp mot vekst. Banken som besitter veldig mye makt overfor U-land, i og med at stort sett alle U-land har stor (!) utenlands gjeld, har en hypotese om at en vekst på 4% vil løse de økonomiske problemene. Tar vi Norge og Uganda som eksempel, ser vi at Norge med et BNP på $4000 pr. innbygger, vil i år 2020 ha økt til $7000. Uganda, som er verdens fattigste land, vil med samme vekst- og tidsperiode ha økt fra $40, til $70. Dette viser at en flat vekst over hele verden, bare vil gjøre forskjellene mellom de rike og fattige landa større. U-landa er avhengig av en mye større vekst, en eksponensial vekst, for at de skal klare seg. Dette gjør da at vi i de vestlige landa sannsynligvis, hvis vi virkelig vil gjøre noe med problemet, må kutte ned på vårt eget forbruk.

Hvis man skal ha vekst i BNP, henger dette nøye sammen med handel. Og ser vi på dagens globale marked er det veldig vanskelig for U-land og få solgt sine varer og tjenester på de store markedene som EU og USA. Verden er mer og mer i ferd med og bli inndelt i 3 store handelsblokker. USA sammen med Latin-Amerika og deler av Sør-Amerika, Japan sammen med Sør-Korea, Taiwan og Filippinene, og EU. Landene i den 3. verden selger, pga. mindre produksjonskostnader, varene sine billigere enn de 3 handelsblokkene. Handelsblokkene har derfor innført toll og restriksjoner for og beskytte markedet sitt. For å illustrere denne problematikken, kan vi se på WTO's forhandlingsmøte i Seattle for noen uker siden. Så å si alle land i verden er medlem av WTO. Kravet fra de vestlige landene var innføring av strengere sosiale regler for arbeidstagere i U-landene. Noe som ut fra et demokratisk syn kan virke riktig. Men i og med at dette vil gjøre u-landene enda dårligere stilt på det globale markedet, kan denne innføringen virke som et forsøk på å ikke gi U-landene tilgang til I-landenes marked. Partene kom ikke til enighet, og forhandlingene brøyt sammen.

Uhjelp og bistand er en annen måte å forsøke å bygge opp velstanden i de fattige landene. Norge gav i det forrige statsbudsjettet i underkant av 1% av vår BNI til u-landene. Det har lenge vært et utstrakt mål å gi 1%, som egentlig er relativt lite. Som en liten digresjon viser jeg til debatten i norsk politikk i dag, der bla. Carl I Hagen ønsker å fjærne uhjelpen. Måten å gi uhjelp på, er enten ved direkte økonomisk støtte, eller det som blir mer og mer vanlig, å knytte det opp mot såkalte blandete kreditter. Detter foregår ved å gi støtte gjennom etablering av egne bedrifter i u-land. F.eks. at et multinasjonalt konsern som Nike etablerer seg i Indonesia. Dette gir arbeidsplasser til lokalbefolkningen, men samtidig utnytter Nike den billige arbeidskraften. Man mener at dette skal gi hjelp ved arbeidsplasser, men i hvor stor grad er dette med på å gi hjelp til Indonesia, når merverdien/overskuddet tas tilbake til Nike, som har sitt tilholdssted i USA? Og hvem er det som får nytte av Nike-skoa som blir billig fremstilt av Indonesisk arbeidskraft, jo vi i vesten. Blanda kreditter gir arbeidskraft og til en hvis grad utvikling. Men i hovedsak vil store deler av avkastninga gå til landet som har gitt uhjelpa.

Man ser at dette med mat er nært knyttet til fordeling. Og som sagt er jo fordelingen av goder i verden rimelig skeiv, noe den har vært i lang tid. Og slik man ser situasjonen i dag, er mat en knapphet. Forbedrer ikke dette seg i framtida, vil det største problemet hete mat, ettersom alt henger sammen med alt. Og mat er det absoluttet minimum for mennesket.