Den første benyttede forebyggingsstrategien kan betegnes som skremselspropaganda. Fra 1940 og utover ble denne gradvis erstattet av faktaundervisning hvor rusmidlene og deres virkning ble inngående beskrevet, oftest med sterk betoning av skadevirkningene. Målet om å fremstille informasjonen på en objektiv og saklig måte vokste seg sterkere på 50- og 60-tallet.

Faktaundervisningen ga gode resultater uansett hvilken metode som ble benyttet. De gode resultatene fantes imidlertid bare på kunnskapsnivået. Atferd og holdninger kunne av og til gå i stikk motsatt retning enn hva kunnskapen tilsa.

Skremsels-propagandaen kan skremme folk fra å ta til seg budskapet samtidig som det skremmende i seg selv kan virke attraktivt. Faktaundervisning anses i dag som en viktig del av undervisningen.

Mot slutten av 1980 vokste det frem et sett av nye metoder som kan kategoriseres under betegnelsen sosial innflytelsesmodell. De fleste tidligere opplegg har vært individfokuserte. Den nye generasjonen av opplegg vektlegger i større grad familien, skolemiljøet og lokalsamfunnet. Påvirkning fra venner, familie, lokalmiljø og media oppfattes som en viktig årsak til bruk av rusmidler. De ulike undervisningsoppleggene varierer fra rent lærerstyrt undervisning til bruk av såkalte pilotelever. Den forebyggende undervisningen skal utruste elevene til å identifisere og motstå det sosiale presset om å bruke rusmidler. Elevene deltar i øvelser for å trene på å avdekke og gjennomskue sosialt press, samt utvikle hensiktsmessige strategier for å motstå det sosiale presset. En viktig side ved oppleggene er at elevene skal analysere og finne årsaker til hvordan flertallsmisforståelser oppstår. I enkelte av oppleggene vektlegges informasjon om rusmidler samt involvering av foreldre.

Faktaopplysninger og øvelser fra effektive metoder (selvfølelse, problemløsning, osv) blir slått sammen med sosial innflytelse. Forebyggingen har derfor i dag fått en kombinasjon mellom faktaopplysninger, individperspektiv og sosialt perspektiv

Rusforebyggende undervisning er nevnt en rekke steder i læreplanen. At det under enkelte fag ikke er spesielt nevnt at det skal arbeides med rusforebygging betyr ikke at fagene ikke egner seg for et slikt arbeid. Rusmiddelforebyggende arbeid fremheves som ett eksempel på temaer som bør behandles på tvers av fagene for å oppnå helhet og bredde i problemområdet.

Dersom temaet om rusmidler legges opp som prosjektarbeid vil de fleste fag naturlig kunne integreres. Forebygging av rusmidler må sies å ha fått en tydelig plassering i de nye læreplanene. Det er ikke tvil om at lærere på ulike trinn skal drive rusforebyggende arbeid. Hvordan dette arbeidet skal gjennomføres, hvilke strategier som skal benyttes og hvor omfattende det tverrfaglige arbeidet skal være er det fortsatt læreren som må avgjøre.    

Den forebyggende undervisningen må ta avstand fra rusmidlene og ikke rusbrukerne. I vår kultur er det akseptert at det drikkes alkohol, og barn mottar ofte motstridende signaler om alkohol fra voksenpersoner. På den ene siden sier vi at alkohol er skadelig, mens vi i neste øyeblikk skåler i et hyggelig selskap. Alkoholen knyttes til sykdom og død, for deretter å opphøyes til å være en del av et inkluderende ritual. Mange forbinder alkohol med en trivelig stemning, fest og moro. Verken voksne eller ungdom drikker for å oppnå leverskader eller andre komplikasjoner. Rusen tjener andre formål, og den er bare en liten del av den totale settingen. Å si nei til en flaske øl på en ungdomsfest kan kanskje bety det samme som å melde seg ut av "gjengen".

En debuterer ofte sammen med gode venner i en situasjon uten noen form for dramatikk. Situasjonen kan være preget av en hyggelig fest, nære venner og kanskje en forelskelse eller en yr spenning av å prøve et forbudt rusmiddel. I forebyggende undervisning bør det fokuseres nettopp på slike vanlige situasjoner hvor ungdommene kan kjenne seg igjen. Rekrutteringen til stoffmiljøet foregår ikke med skumle "pushere" som lurer i ungdommen narkotika slik at de brått blir avhengige.

En god forebygger trenger også detaljkunnskap om rusmidler om rusens virkninger, om avhengighet og kunnskap om hvordan barn og ungdom blir rusbrukere. For at den enkelte lærer skal kunne ha en rimelig oversikt over hva som finnes av forebyggings- og informasjonsmateriell er det nødvendig at det finnes en ansvarlig kontaktperson, en forebyggingskoordinator ved den enkelte skole. Det er nødvendig at et slikt arbeid følges opp over tid slik at det oppnås oversikt og kunnskap om feltet.

Det forebyggende arbeidet må strekke seg over tid og det må arbeides etter avklarte målsettinger. Det kan være både inspirerende og nyttig å trekke inn ekstern kompetanse fra eksempelvis politiet. Likevel er det slik at den virkelige forebyggingen tar til når ekspertene har forlatt klasserommet. Det er lærere med jevnlig og stabil kontakt med elevene som er premissleverandører for normer, verdier og holdninger. Lærere med særskilt kunnskap om rusmiddelproblematikk er de beste forebyggere.

For mange er det lett å gjøre seg et bilde på at alle narkomane er slik de tradisjonelt fremstilles i media. Det er viktig å gjøre oppmerksom på at den sykelig, og utslåtte stoffbrukeren på gatehjørnet er en av mange mulige utforminger av stoffbrukerrollen!!