Fakta:

Født: 1960 i Oslo

Yrke: Forfatter, skribent, låtskriver og musiker

Bosted: Oslo

Sivil status: Gift med Ingeborg Magerøy, og har to barn.

 

 

Bakgrunn:

Arne Berggren debuterte i 1991 med boka ”Frøken brenner! Og andre historier”. I 1992 fikk han kritikerprisen for ungdomsromanen ”Stillemannen”. I tillegg til forfatter er han også låtskriver og musiker i gruppa Dronning Mauds Land, sammen med sin kone Ingeborg Magerøy. Han har jobbet for reklamebyrået JBR, og han skriver også noveller og petiter for dagspressen. I 1998 begynte han som kreativ leder i det nystartede reklamebyrået Filadelfia.

 

Bibliografi:

1991: - Frøken brenner! Og andre historier (Noveller)

1992: - Stillemannen; historien om et drap   (Krimroman)

1993: - Vanessa: eller hvordan overleve på Hankø (Ungdomsroman)

1994: - Den ømme morderen   (Thriller for ungdom)

    - Instamatic      (Roman)

1995: - Hva avholder nordmenn fra biavl? (Essays)

    - Kornetten. Et rop om hjelp      (Ungdomsroman)

1996: - Dronningen     (Ungdomsroman)

1997: - Fisken: rotter i våtdrakt      (Ungdomsroman)

1998: - Weekend (Filmmanus)

    - Webers lov    (Roman)

1999: - Barnetimeboka 1999    (Første kapittel)

    - Meningen med livet    (Ungdom)

    - Du ser SÅ godt ut      (Skuespill)

2001: - 40 (Skuespill)

 

 

Slik ble han forfatter!

Da Arne Berggren var mindre elsket han å lese og han samlet på bøker. Han syntes at noe av det stiligste i verden måtte være å ha en bok med sit eget navn på ryggen. ”Det er ganske stilig ennå, men nå skriver jeg kanskje mer for og holde orden i livet mitt, forsøke og få litt orden i kaos. Det er umulig, men jeg prøver fortsatt. ” Sier Arne til avisa dagbladet.

 

Arne Berggrens beste leseropplevelse!

Hans beste leseropplevelse var Johan Borgens trilogi ”Lillelord”. Han var rundt femten da han oppdaget ordentlig litteratur. Arne hadde en norsklærer som ba han lese bøker av forfattere som Borgen, Sigurd Hoel og Agnar Mykle. Da han var sytten leste han alle bøker av Hamsun. Arne sier at han ikke vet hvor mye han likte eller skjønte, men han var i alle fall overbevist om at jenter likte gutter som leste mye.

 

Slik liker han og jobbe!

Når Arne skal skrive må det enten være svært tidlig om morgenen, når hjernen er klar som en fjellbekk. Eller så sent om kvelden at hele verden sover. Han må ha lest alle dagens aviser, og det må ikke være noe og se på tv. Helst skal det ikke være en tv på lang avstand heller. Arne sier at han er ganske rotete, og at rundt datamaskinen er den eneste plassen i livet hans der alt ligger nøyaktig. Her er hans beskrivelse på hvordan det skal se ut rundt datamaskinen: Kaffekoppen skal stå på venstre side av tastaturet og fyllepennen på høyre side. Noen notater passer nemlig best på papir, og han har alltid en egen bok og notere i. Det er sjelden han ser i den. Men han føler at den avlaster hodet hans. Som oftest fordriver han tiden med å vente på de rette øyeblikkene. Som han selv sier: ”De sekundene hvor dørene mellom alle bevisstheter står på gløtt og du kjenner deg i et med alt”. I følge Arne skjer det ikke så ofte, dessverre. Så i mellomtiden får man skrive en bok eller to.

 

 

 

Postmodernismen

Arne Berggren skriver i postmodernismen, som er 90-åra.

 

Postmodernismen kjennetegnes av en antipsykologisk holdning og av mangelen på subjektivitet. Fellestrekk i postmodernistisk litteratur kan man si er litteratur som kommenterer seg selv, og sin egen tilblivelse, ved hjelp av kommentarnivåer, bruk av ironi og parodi, ved innmontering av andre tekster, og ved dramatisering av leserrollen. Postmodernistisk litteratur kjennetegnes av en sterk vilje til å eksperimentere med det litterære formspråk, den stiller spørsmål ved forholdet mellom tekst og virkelighet, og tar avstand fra ”de store fortellingene”, som nye tekster i et intertekstuellt spill ofte bruker som underliggende struktur. Denne litteraturen blander gjerne gammelt og nytt, komisk og seriøst, og går inn for å avdekke og synliggjøre de litterære ”grepene”. Den bryter regularitet og målrettethet og avslører vanetenkning og konvensjoner. Den postmodernistiske litteraturen prøver også ofte å oppheve skillet mellom fiksjon, teori og kritikk. For og fortelle om postmodernistisk litteratur har man brukt begrep som tomhet, fravær, og stillhet.

 

 

Vanessa - eller hvordan overleve på Hankø

 

Sammendrag.

Denne boka handler om Arve som er en ganske vanlig gutt. Han går på en ganske vanlig skole, og lever et helt normalt liv, nesten. Arve har en venn som heter Alfred, Alfred er rik. Så en dag spør Alfred Arve om han vil bli med dem på sommerferie til Hankø, et feriested for de rike. Arve synes dette er en flott sjanse, og oppleve noe annet en den årlige campingturen til Magnor var det beste som kunne skje ham.

 

I begynnelsen liker Arve seg på Hankø, det er et ferieparadis. Alt er bra, alt er større, alt er penere enn det vanlige. Så etter hver møter Arve Vanessa, ei jente som er utenom det vanlige. Vanessa bruker store posete klær, militærklær i sommervarmen, hun banner, hun drikker, hun er ikke stolt av og være rik (enda hennes familie eier Hankø, de er de rikeste der), hun skiller seg rett og slett ut fra alle de andre på Hankø. Og fra første øyeblikk liker Vanessa Arve, den normale personen, som har ei mamma som jobber i kassa på Rimi. Det blir bråk, trøbbel og skandale. Politiet må slippe til, det må også Arves foreldre, men en ting blir det, en uforglemmelig sommer. Arve får lære alle fordeler og ulemper med og være rik.

 

Utdrag.

Wilbert og Kødda. De satt på bryggekanten og dinglet med beina. Wilbert hadde en sneip i kjeften. Begge reiste seg.

-   Heisean, sa Wilbert og holdt frem hånda. Nå har ikke jeg for vane å håndhilse med folk på min

egen alder, men det er noe som er ålreit med litt tradd høflighet. Bryter isen på en grei måte.

-    Hei, Sten heter jeg, sa Kødda.

-   Men vi kaller han Kødda, sa Wilbert.

-   Gi faen a’, sa Kødda.

-   Ikke kødd’a sa Wilbert.

-   Kødd sjæl, sa Kødda med et ansikt som fortalte at han innså nederlaget. Han var og ble Kødda.

Enkelt og greit. Punktum.