Fridtjof Nansen er en av Norges mest kjente personer internasjonalt og er nominert i NRKs kåring av århundrets nordmann.

Den 10. oktober 1861 ble Fridtjof Nansen født på Store Frøen, en gård ca. 3 kilometer utenfor Oslo. Moren, Adelaide søkte råd hos Advokat Baldur Nansen etter at mannen hennes døde av kolera. De ble sterkt knyttet til hverandre. Tre år etter ble Fridtjof født og året etter ble broren Alexander født. Allerede i ung alder ble Fridtjof intreresert i idrett. Han var god til å løpe og vant flere løp. De to brødrene dro ofte på turer i Nordmarka med den eldre broren fra morens forrige ekteskap.

Fridtjof var veldig interessert i idrett og friluftsliv. Han gikk på jakt, turer, sto på ski og lignende.

Nansen tok en veldig god artium og vurderte mange jobber før han bestemte seg for å studere zoologi. Broren derimot fulgte i sine fars forspor og begynte å studere jus.

Fridtjof møtte en mann som het Robert Collett. Han rådet ham til å studere ishavsselens liv og samtidig samle inn materiale til Universitetets zoologiske samlinger. I 1882 ble han med skuten Viking til Vestisen ved Jan Mayen. Før ekspedisjonen leste han alt han kunne om ishavsseler og fant ut hvordan det vitenskaplige utstyret skulle brukes. De seilte opp gjennom Danmarksstredet mellom Grønland og Island. Der frøs de fast i 24 døgn. Fangsten på sel var god. Fra skipet kunne man se kysten av Grønland. Dette var uoppdaget område. Nansen spurte kapteinen om han kunne gå i land, men kapteinen sa nei. Han syntes det var for risikabelt. Viking kom hjem i juli 1882. Etter denne hendelsen fikk Nansen lyst til å iverksette en ekspedisjon til Grønland for å bevise at det var mulig å krysse Grønland på ski uten etterforskyninger. Nansen diskuterte planene med kollegene sine. De mente det var for farlig, men Nansen sto på sitt og ville gjennomføre ekpedisjonen. Nansen reiste til Stockholm og forhørte seg med den svenske polfareren Nordenskiøld som ville gi sin støtte til prosjektet. I januar 1888 skrev Nansen en artikkel om planene sine i bladet Naturen. Mange mente at det var umulig å gjennomføre. Han søkte om bidrag på 5000 kroner fra kirkedepartementet. Han fikk avslag. Men den danske foretningsmannen Augustin Gamel ga pengene som trengtes til ekpedisjonen. Da ekpedisjonen ble kjent meldte ca. 40 frivillige seg. Det eneste kravet var at deltakerne måtte være gode på ski. De som Nansen plukket ut var Otto Sverdrup fra Bindal, Oluf Didrichson fra Levanger, Kristian Kristiansen Trana fra Steinkjer og de to samene Samuel Johannesen Balto og Ole Nielsen Ravna. Samene tok han med fordi de var gode til å orientere seg og var vant til sterk kulde. Ekspedisjonsmedlemmene reiste til Island hvor de ble plukket opp av skipet Jason. De hadde litt problemer med å komme i land, men de greide det til slutt. Den 15. august 1888 startet de ferden med kjelker som veide godt over 100kg. Det gikk sakte bortover med en dagsmars på 8-9km. Den 3. oktober kom de frem til andre siden av Grønland, desverre hadde siste båt til Danmark akurat gått, så de måtte vente til våren. Nyheten om at Nansen hadde greid å krysse Grønland spredde seg raskt over hele verden. At han hadde greid ekpedisjonen over Grønland gjorde at han ble kjent og gjorde det lettere for ham og finansiere fremtidige prosjekter.

I 1884 ble det funnet rester av et skip på sørvestkysten av Grønland. Det var vrakrester fra en amerikansk ekpedisjon som forliste utenfor kysten av Sibir. Vrakrestene måtte ha drevet med isen over polhavet. Nansen ville finne ut om det var mulig å bygge et skip som kunne tåle å bli frosset fast i isen uten at skipet ble knust av ismassen og drive over Polhavet. Planen til Nansen var å seile til Japan, fortsette gjennom Beringstredet og seile til De Nysibirske Øyer. Herfra skulle skipet drive med isen. Målet for ekspedisjonen var å seile over Nordpolen og samtidig utforske Polhavet. I februar 1890 la Nansen frem planen for Det norske geografiske selskap i Oslo. Den kjente skipsbyggeren Colin Archer fikk i oppdrag å bygge ekspedisjonsskipet. Etter å ha overlatt byggeoppdraget til Archer begynte Nansen å beregne hvor mye kull og proviant de måtte ha med. Han måtte også sy klær, kjøpe inn hunder og vitenskaplige redskaper. Byggingen av Fram ble satt igang i Larvik. Otto Sverdrup skulle være kaptein på skipet og fikk i oppdrag å holde øye med byggningen. Nansen kom også en gang i blant for å se på byggingen av skipet. Han drøftet også innviklede, takniske spørsmål med fagmannen Archer.

I oktober 1892 var skipet ferdig. Flere tusen tilskuere var tilstede da skipet ble døpt. Så ble skipet slept til Akers Mekaniske Verksteder i Christiania. Her ble det rigget og dampmaskinen montert. 23. juni 1893 dro ekspedisjonen avgårde. Den 10. september passerte de Kapp Tsjeljuskin som er det nordligste punktet på sibirkysten. Nå kunne de seile ut i et isfritt hav som strakte seg helt til De nysibirske øyer. Fram møtte iskanten den 20. september på 79 grader nord. Nå kunne isdriften begynne.

Driften i Polhavet gikk ikke like fort som Nansen hadde håpet på. Fram drev frem og tilbake rett som det var. 17. mai 1894 hadde de nådd 81 grader nord. Nansen regnet ut at Fram aldri ville drive lenger nord enn 85 grader nord. I slutten av oktober 1894 var de halvveis mellom Svalbard og Sibir. Nansen begynte å drøfte et framstøt mot Nordpolen med hunder, sleder og ski sammen med Otto Sverdrup, men siden han var Frams kaptein kunne ikke Sverdrup være med. Hjalmar Johansen ble plukket ut til sledeferden nordover istedet for Sverdrup. 14. mars 1895 begynte Fridtjof Nansen og Hjalmar Johansen på sin lange ferd mot Nordpolen. Det ville bli en lang og farlig ferd uten noe retrettmuligheter. Hvis en av dem ble skadet eller syk kunne det bringe dem store problemer. Hver slede ble trukket av ni hunder. Det gikk sakte fremover pga. pakkis. Dessuten var tempraturen nede i hele 40 minusgrader. 8. april og 86 grader nord bestemte Nansen seg for at de måtte snu fordi det nesten ikke var fremdrift. De hadde flere måneders umenneskelig slit foran seg. 6. august nådde de fram til iskanten. De drepte hundene, rigget til kajakkene og monterte sledene oppå disse. De padlet ti dager langs isen helt til de nådde noe som Nansen mente måtte være Frans Josef land. De bandt kajakkene sammen og seilte sørover helt til de ble stoppet av isen. De måtte skyte 13 isbjørner og 2 hvalrosser for å skaffe nok mat til vinteren. De bygde også en steinhytte som var 3x2 meter. Bjørnefeller ble brukt til døren og hvalrosskinn som tak. De lagde redskaper av beina fra dyrene de hadde spist. 15. oktober så Nansen og Johansen solen for siste gang på lenge. De gikk nesten i hi.

Våren begynte å nærme seg og i slutten av februar kom solen tilbake. Da de dro videre en dag hvilte de seg på et isflak, syns Nansen at han hørte hundebjeff. Han gikk for å undersøke, og der så han en hund og et menneske som beveget seg mellom isklossene. Det viste seg at dette var den britiske forskeren Frederick G. Jackson. Jackson tok Nansen og Johansen med til hytta hvor ekspedisjonen til Jackson holdt til. Der var det seks andre karer. De hjalp til å få kajakkene opp til hytta. Nansen og Johansen gikk gjennom en total forandring nå. De fikk vasket seg, byttet klær og spist ordentlig mat. Nansen og Johansen ble med på Jacksons skip hjem til Norge.

De ankom Oslo 9. september sammen med mannskapet som ble igjen på Fram. Skipet ble møtt av 8 marineskip ute i Oslofjorden . På kaia stod en stor menneskemengde. Så gikk ferden opp til Slottet for å møte kong Oscar. Feiringen av polarheltene varte i fem dager. Nansen hadde i tankene en ekspedisjon til sydpolen. I september 1907 fikk Nansen besøk av Roald Amundsen, som ville låne Fram til en sydpolekspedisjon han ville gjennomføre. Amundsen fikk låne Fram. Det betydde at Nansen kunne glemme sin sydpolekspedisjon for godt.

Nansen fikk Nobels fredspris den 10. desember 1922 for sin heroiske innsats for sultrammede og flyktninger i Russland. Men her har vi bare tatt for oss hans innsats som forsker og Polarhelt.