En mann står med rødmussete skinn på en fjelltopp. Med den ene hånden plantet rundt en turstav, og den andre som en skygge over pannen, skuer han utover dype daler og blå bekker. Dette har tidligere vært det typiske bilde av oss nordmenn. Nå etter hvert virker det som om vi må endre dette synet litt. I denne artikkelen vil jeg ta for meg hva som har forandret seg når det gjelder oss norske i nord og friluftsliv. Hvilke følger kan disse forandringene få? Bør det gjøres noe for å snu utviklingen, og hvis ja, hva?

Tidligere gikk man ikke på skole mer enn 7 år, før man måtte ut i arbeidslivet, eller eventuelt i lære. Gårdsbruk var hovedinntekten for de fleste familier, fordi det var få jobber og lite penger. Da var gårdene veldig praktisk, fordi du kunne få tak i det meste du trengte på stedet. Samtidig kunne du selge overskuddet, og kjøpe de resterende tingene du trengte for pengene du mottok. Det var allikevel ingen rikmannslivsstil, og de fleste hadde akkurat så de klarte seg. Hele sommeren gikk til å gjete dyrene som var ute, og ellers andre ting på gården. For å få endene til å møtes måtte de fleste familiene bruke alt hva naturen hadde å by på. Man jaktet, fisket og plukket bær, og alt var aktiviteter som skjedde utendørs. Nå ville man isteden kjøre til nærmeste butikk og kjøpe en frossenpizza som enkelt og greit kunne varmes i ovnen når man kom hjem. Tidligere ble også de fleste reiser gjort under åpen himmel. Man gikk enten til fots, eller kjørte med hest og vogn, og det var ikke snakk om motoriserte kjøretøy for den vanlige arbeiderklassen. Det nærmeste Ola Nordmann kom dette, var dampdrevne tog, for lengre reiser.

Som nevnt ovenfor hadde vanlige folk relativt lite penger å rutte med, så det var ikke snakk om å dra til ”Syden”, eller på storbyferie til London, New York eller Paris. Det var vel forresten ikke noe ”Syden” den gang. Vi hadde ikke storbyer her hjemme, og det var ikke blokker og motorveier, men for det meste bygder og trehus. Man hadde naturen rett utenfor inngangsdøren, så en trengte ikke dra langt av gårde for å dra på tur, og dette er nok en av grunnene til at man var mer utendørs enn man er nå. Hvis byfolk vil på fjellet i dag, må de ta en halvtimes biltur for å komme seg ut av bebyggelsen og finne parkeringsplass, før de kan begynne turen. Mens man før i tiden dro til fjells hovedsakelig for å holde seg i form, drar man nå til fjells for å komme seg vekk fra travelheten i byen. ”Søndagsturen” på fjellet som mange ser på som særnorsk begynner å forsvinne. Dette kan ha flere årsaker. Livsstilen vår er blant annet mye mer hektisk. Alle har forventninger til hva du skal gjøre, og hvordan du skal oppføre deg. I husholdningene før i tiden var det far som jobbet, og mor som tok seg av hus og familie. Nå er det forventet at både mor og far jobber 5 dager i uken 9 timer hver dag. Det er ikke uten grunn at flere og flere blir utbrent i ung alder.

Når det gjelder barn var de også generelt mer ute tidligere enn hva man er nå. Lek og spill i gaten var vanlig selv om man begynte å bli voksen. I dag blir ting fort ”barnslig”, og alt skal være alvor. Nå skal barn læres opp til det meste også. Man går på fotball trening, volleyballtrening og håndballtrening i haller. Tidligere spilte mann som sagt i gaten, trente selv, og fant på leker etter hvert. Som nevnt over var det ikke mye skolegang heller, noe som er en stor kontrast til hvordan det er i dag. Dagens barn og ungdom sitter inne på skolen, før de går hjem og sitter inne med lekser, før de slår seg ned foran TV-en eller datamaskinen. Det er ikke lenger nødvendig å bevege seg ut for å snakke med venner, fordi du kan treffe dem online. Men, det er mye farligere å bevege seg ute nå enn tidligere, med blind vold, voldtekter og fyllekjørere bak enhver sving. Når foreldre noen steder i landet er redd for å slippe ungene ut for å gå på skolen, pga all trafikken, så sier det noe. Det er en av årsakene til at det er positivt at unge er mer inne nå enn før.

Til nå har jeg for det meste tatt for meg friluftsliv i de varmeste månedene, men det er forskjeller før og nå når det gjelder vintermånedene også. Som vi alle vet er nordmenn født med ski på bena. Hvis vi ser på eldre tider er det ikke hvilke som helst ski heller, men langrennsski. Nå etter hvert begynner slalåmskiene allikevel å ta over mye av den nye generasjonen, så vel som den eldre. Snowboard er også stort, men er mer forbeholdt den yngre delen av befolkningen, noe som antagelig kommer av at det er en litt større forandring å gå fra langrennsski til snowboard enn langrennsski til slalåm.

Statistikken viser at livsstilssykdommer er de som øker mest for tiden. Det vil si sykdommer som diabetes, fedme, depresjoner og astma. Ungdommen sitter inne, og spiser usunt. De legger på seg, og utvikler sukkersyke. Det er ikke bare positive sider med Internet og msn heller, fordi ingen av delene kan erstatte ekte sosialt samvær. Hvis man ikke treffer folk utenom Internet, har man stor sannsynlighet for å få depresjoner. Astma blir lett framkalt av røyking, som i dag er vanlig i en alder hvor man fortsatt lekte med dukker før i tiden. Mange av de voksne i dag var med foreldrene ute i skogen på jakt, eller for å sanke bær eller fiske. I den neste generasjonen vil antall voksne som har vært med på disse tingene som barn være så liten at det er snakk om promiller av befolkningen. Det at man er mindre ute, og går mindre tur fører også til lavere kunnskaper om Norge, fjellene og dyrelivet.

Hvis man ser på teksten over, forstår man at mye er blitt forandret. Hvilken tid man liker best, varierer vel etter øyet som ser. Jeg tror allikevel at behovet for forandring er der. Denne trenden med livsstilsykdommer må snus, og noen ting som kan gjøres er for eksempel at kommunene kan bevilge mer penger til flere turområder og naturreservater, istedenfor å bygge jungler med blokker og motorveier. Det kan legges mer aktivitet inn i skolen, til fordel for all den puggingen som er der nå, og foreldre må gi ifra seg den ideen om at de må ha alt i hjemmet, og heller bruke penger på å være med ungene. Den viktigste delen av jobben ligger allikevel på hver eneste en av oss, som enkelt individer. Hvis man hadde satt seg inn for å være mer ute, ville man klart det. Det hele er et spørsmål om viljestyrke og pågangsmot. Men, uansett hvor mye vi prøver så er det umulig å gå tilbake til slik det en gang var, inntil vi finner en måte å skru tiden tilbake på. Så til da, får vi bare gjøre det beste ut av situasjonen slik den er i dag.