Fuglane er en av Vesaas hovedverk. Romanen er en gripende skildring av en evneveik og følsom mann som drives mot undergang. Vesaas er med på å skape et, nytt moderistisk språk i romanen. Vessas skriver en rekke symbolske romaner der tingene og hendelsene skal bety noe mer enn det de er i det ytre.  Fuglane handler om Mattis som bor sammen med sin søster, Hege, men forholdet mellom dem er mer som mor og sønn. Hege er forsørger i den lille ensomme familien og tjener penger på å strikke. Mattis har ingen venner men rugda blir hans beste venn.  Mattis sliter vær dag med å prøve å være skarp, men han blir kalt tusten, og blir behandlet som et barn av menneskene i lokalsamfunnet. Mattis begynner som fergemann. Her treffer han Jørgen, som han ror over vannet og lar han overnatte i Heges hus. Jørgen flytter inn. Det liker ikke Mattis. Han gjør alt for at Jørgen ikke skulle ta Hege fra han. Til slutt finner han ut at naturen skal avgjøre det. Skulle han leve med Hege og Jørgen, ville vannet holde han. Han ga sin fulle tillit til vannet. En rolig sensommernatt drog han ut båten. Han rodde så langt han aldri hadde rodd før. Så stoppet han. Han sparket et hull i bunnen. Vannet fosset inn. Båten sank fort. En sterk storm hadde veltet fram og dekket hele den stjerneklare himmelen. Hvit skum oppå de etterhvert store bølgene skremte Mattis. Nå lå han midt utpå det svarte vannet, helt alene. Han kunne ikke svømme. Mattis sank til bunns.

Symbolbruken er et kjennetegn på modernismen. Vesaas bruker mye av det i romanen.

Mattis hadde jo ingen venner bortsett fra Hege. Hege er sliten av Mattis og klarer ikke å forstå han, derfor er hun ikke en ”ekte” venn. Jeg tror derfor at rugda ble Mattis sin beste venn. De forsto hverandre på en måte: ” i den brune slette overflata av diktet var det eit lett trakk av fuglefot, og så fanst der mange runde djupe små prikke-hol i myrjorda”, Mattis bøygde seg og las det som sto.. du er du, stod der.. Han hevdet at han kunne kommunisere med fuglen.Rugda var også et tegn på lengsel etter menneskelig kontakt, drømmekvinnen var jo født av et rugdetrekke. Jeg tror at rugdeskrivningen også symboliserer Mattis sin lengsel etter noen, og hans trang til at det er noe for han der. At noen vil gi han noe.

Lynet var et annet symbol, som representerte noe skarpt og kraftfult. Dette skremmer Mattis fordi nettopp det å være skarp som er problemet hans. Ved å skildre episodene med Mattis og lynet forteller forfatteren oss egentlig hvor hardt Mattis strider med å være skarp. Mattis drømmer jo hele tiden om at han er skarp. Han leter hele tiden etter den sterke, skarpe mannen i seg selv for å passe inn og bli godtatt i det lille samfunnet hvor han bor.

Osketoppene symboliserer Mattis og Hege. Hele befolkningen kaller trærne for ”Mattis og Hege” Siden trærne var så stusselige, så symboliserer de at Mattis ikke var så ”grønn” han skulle vært. Hege blir jo også da dratt med under samme kam. Da lynet tar den ene toppen på ospetreet, ser Mattis på dette som et tegn. Han ble livredd for at Hege skulle dø eller at han skulle miste henne. Men dette var symbolet på Mattis sin skjebne. Leseren skjønner da at noe tragisk kommer til å skje. Naturen rundt Mattis erstatter hans mangel på menneskers nærhet, forståelse og trangen til vennskap. Vannet var kanskje en av naturens venner som han hadde størst respekt for, ved siden av lynet. Til vannet gav han sin fulle tillit.

Vi har forskjellige grener av modernismen. Fuglane er skrevet i ekspresjonismen. Ekspresjonistene opponerte mot forsøk på en realistisk gjengivelse av virkeligheten. De ønsket å fange inn den indre realiteten i menneskesinnet og gi uttrykk for den. Det forsøkte de å oppnå gjennom et språk der for eksempel naturbilder gjenspeiler sjeleliv og ikke landskap. Mattis ser og opplever mye inni seg. Naturen taler til han, og han taler til den på sitt eget språk. Han har en merkelig kontakt med fuglene som flyr over huset der de bor. Mattis er hjelpeløs i en verden der de andre er skarpinger. Han er alene i sin verden. Og det er nok virkeligheten for mange som faller litt utenfor i samfunnet.

Gjennom hele historien ligger oppfattelsene i Mattis sine øyner og sanser. Vi deltar i hans følelser og tankegang gjennom mange dialoger med andre mennesker, og ved at han snakker med seg selv. Men selve handlingen er i 3.pers. Men noen steder er det tatt i bruk autoral synsvinkel, der fortelleren gir Mattis en dom over hans handlinger.Men det skjer ikke mange ganger i romanen. Vesaas utelater en god del til leseren for å tenke selv. Mange av setningene har en veldig dyp betydning. Disse setningene kom ofte ut av Mattis sin munn. Man må lese mye ”mellom linjene”

Vesaas viser også i denne romanen at han er en god naturskildrer. Gjennom Mattis hyller han naturens utrolige skjønnhet og makt. Mattis er veldig glad i naturen. Han har stor respekt og tillit til vannet nedenfor huset. Mattis ser på naturen som noe trygt og godt, som himmelen og skogen, men alikevel noe han frykter, som lynet. Hvor handlingen tar plass er vanskelig å si, ettersom ingen konkrete stedsnavn, byer, gater eller innsjøer har noen navn.

Vi kan også si at denne Fuglane er en individualpsykologisk roman. Det omfatter hvordan samfunnsforhold bestemmer og påvirker folks oppførsel. I individualspykologiske romaner er det forholdet ved personen selv som bestemmer hvordan det enkelte individ oppfører seg. Enkeltmenneskets psyke fremheves. Det er derfor historien om Mattis, som ikke kunne finne sitt ståsted i samfunnet, også er en individualspykologisk roman.

Denne romanen er først og fremst svært modernistisk. Modernistiske romaner var i mange tilfeller vanskelig å forstå, og det syns jeg denne boka var. Jeg syns boka var veldig tung å lese. Symboler blir ofte brukt som bilder eller kjennetegn for å forstå et budskap.

I modernismen måtte leserne selv ane sammenhengen i bildene. I romanen så blir fuglen skutt, og Mattis drukner. Det at fuglen blir skutt kan være et symbol på at noe vil skje med Mattis. Dette er ikke innlysende, men leseren må selv tenke seg til det. Jeg for min del så ikke den sammenhengen når jeg leste boka, men det slo meg etterpå. I slutten av boka når Mattis drukner, står det:”Men no har vinden stansa”. Det betyr ikke bare det, men det betyr også at nå har tiden stanset for Mattis også. I modernismen skulle også være et jeg som var subjekt, og dette jeg-et kunne kjenne seg fullstendig lammet av virkeligheten. Sentralt sto også den nye mennesketypen. Dette gjelder jo Mattis, som prøver alt han kan for å passe inn i virkeligheten sammen med de ”normale menneskene”. Felles for alle modernistiske romanene er også at hovedpersonen ofte blir skjøvet langt utpå stupet, for så kanskje å falle. Om hvordan psykiske påkjenninger kan ødelegge et menneske. Her kan vi jo nevne Mattis, som aldri klarte å få skikkelig menneskelig kontakt med andre. Redningen til Mattis var kanskje himmelen og Gud. Etter all fortvilelse, ville han kanskje få det bedre i himmelen.