I Norge er det Stortinget som fastsetter lover og regler, og dermed bestemmer hva som er rett og galt i samfunnet. Dersom politiet mener at det er blitt begått et lovbrudd er det domstolene som avgjør om handlingen kvalifiserer til straff, og eventuelt hvilken straff som virker rimelig. Det er viktig at straffens lengde gjenspeiler handlingens alvorlighet.

Vi har mange ulike former for straff, men den som kanskje blir mest brukt i dag er bøter. Bøter blir gjerne brukt som straff ved forseelser, og avhenger av hvor alvorlig forseelsen har vært og hvor mye lovbryteren har mulighet til å betale. Hvis lovbryteren ikke har nok penger til å betale boten, kan han sone straffen i fengsel. Eksempler på slike forseelser kan være fartsovertredelser eller lite alvorlig hærverk.

Forelegg er omtrent det samme som bøter. Forskjellen er at lovbryteren blir tilbudt å betale boten uten noen rettssak og at man ikke blir registrert i politiets arkiv. Forelegg forekommer gjerne i mindre alvorlige saker enn bøtene, som for eksempel hvis man blir tatt i å snike på buss eller t-bane.

Fengselsstraff er den andre store gruppen av straffereaksjoner som blir mye brukt. En fengselsstraff kan enten være betinget eller ubetinget. Betinget fengsel vil si at lovbryteren slipper å sone dommen i fengsel, hvis han innenfor en prøveperiode ikke foretar nye straffbare handlinger. Hvis lovbryteren derimot skulle begå nye lovbrudd, må han sone både den nye og den gamle straffen i fengsel. Ved ubetinget fengsel må lovbryteren sone hele dommen sin i fengselet. Et fengselsår er normalt på 9 måneder og derfor pleier lovbryterne bare å sone ¾ av straffen de får. Ofte slipper de også litt tideligere ut på grunn av god oppførsel eller tegn på forbedring.

Hvis det er fare for at forbryteren vil begå et nytt lovbrudd etter han har sonet ferdig dommen sin, kan han bli plassert i forvaring. Dette gjelder som oftest de mest utilregnelige psykisk svekkede personene som virkelig kan være en fare for samfunnet. Ved forvaring blir man fengslet i fem år av gangen og det finnes ingen grense for hvor mange ganger en slik forvaring kan skje. Den absolutt strengeste straffen i Norge er 21 års ubetinget fengsel, men i forvaring kan man sitte livet ut.

En annen form for straff, er samfunnstjeneste. Dette er et alternativ til betinget fengselsstraff hvis dommen er på et år eller mindre. Ved samfunnstjenester blir man beordret til å gjøre arbeid for samfunnet i fritida eller i helgene. Hvis lovbryteren ikke møter opp eller arbeidet ikke blir ordentlig gjort, kan han eller hun bli pålagt å sone dommen ferdig i fengselet. Samfunnstjeneste blir kanskje mest brukt ved lovbrudd av ungdommer. Alvorligere hærverk og lignende blir ofte straffet med samfunnstjenester.

Påtaleunnlatelse er når påtalemyndigheten lar være å reise straffesak mot lovbryteren, men heller gir han eller henne en advarsel. Dette er den mildeste straffereaksjonen fordi den skyldige blir registrert, men ikke straffet. Påtaleunnlatelse brukes særlig overfor unge førstegangsforbrytere og ved mindre alvorlige tilfeller.

For lovbrytere virker fengselsstraffen meningsløs og demoraliserende, men de fleste oppfatter fengselsstraff som helt nødvendig.

Fengselsstraffen skal først og fremst virke allmennpreventiv. Med det menes det at straffen skal virke skremmende på resten av samfunnet, og forhindre at andre begår de samme straffbare handlingene. Hvis man risikerer å sitte 21 år i fengsel for å ha begått et drap, er det veldig lite fristende å drepe noen. Jo strengere straffene er, jo mer avskrekkende skal det virke.

Straffen skal også virke individualpreventiv. Det betyr at den skal virke skremmende også for den enkelte lovbryter, slik at man ikke forgår seg på nytt. Hvis man har sittet i fengsel noen år og sluppet ut, virker tanken på å komme tilbake lite innbydende og man klarer kanskje å holde seg unna liknende kriminelle situasjoner i fremtiden.

Fengselsstraffen skal også verne samfunnet mot forbryterne. For lovbrytere i spesielt alvorlige saker som drap, vold og sedelighetsforbrytelser, har innesperringen en viktig funksjon. Dette sparer samfunnet for mer kriminalitet, og skal bidra til å opprettholde lovlydighet og bygge opp under moralnormene.

Kriminaliteten i Norge har de siste årene steget, men samtidig har også varigheten på straffene økt. En slik utvikling kan da få oss til å tro at det almennpreventive formålet ikke fungerer og at det ikke blir skapt lovlydighet blant folk. Dette har satt i gang en debatt om straffenivået i landet vårt. Er årsaken til den stigende kriminaliteten for milde straffer? Eller virker ikke fengselstraff skremmende nok på folk?

Fengselstraff virker nok ikke like skremmende på oss i dag, som det de gjorde før i tiden. Da ble man satt i et fangehull på brød og vann med brev- og besøksforbud. Hvis en person skal sone en lengre dom i dagens samfunn, får han gjerne et rom med både kabel-tv og andre flotte fasiliteter. Man kan begynne å studere eller arbeide i fengselet, og man kan også bli med på andre aktiviteter som settes opp. På den andre siden, tar fengselsstraffen fra deg friheten som kanskje er en av de viktigste rettighetene man har. Du kan ikke lenger gjøre det du vil og du kan heller ikke lenger være sammen med hvem du selv ønsker. Mange får også varige skadevirkninger på grunn av de psykiske belastningene.

Selv om man får tilbud om å studere innenfor murene, begår over 50 % av dem som har vært i fengsel nye forbrytelser når de slipper ut igjen. Dette betyr at den individual-preventive virkningen ikke har fungert som den skal. Men hva kan være årsaken til at så mange ikke klarer å komme på bedre tanker mens de sitter inne? Etter man har vært i fengsel en periode, kan det være veldig tøft å komme tilbake til hverdagen. En person som har sittet i fengsel har ikke så mange muligheter til å skaffe seg jobb, normale boforhold eller nye sosiale kontakter på et blunk. Når man først har vært i et kriminelt miljø, er det vanskelig å komme seg ut av det igjen, og veien tilbake til det gamle livet er derfor kort. Hensikten med fengselstraff, er først og fremst å straffe gjerningsmannen, men likevel skal den gi han en anledning til å innse at det han har gjort er galt og få han til å følge lovene istedenfor å bryte dem. Dårlig oppfølging av de lovbryterne som har sonet ferdig i fengsel har ført til at svært mange har kommet tilbake til det samme miljøet de var i før de havnet i fengsel. Det er også blitt sagt at fengsel er en dårlig løsning for mange av dem som gjør lovbrudd for første gang. De takler ofte ikke tilværelsen i fengsel og har store problemer med å komme på riktig spor etterpå. Dette kan være viktige argumenter for å prøve ut andre former for straff, som for eksempel samfunnstjeneste og konfliktråd.

Mange av de som begår lovbrudd i dag, sliter med store psykiske problemer. Istedenfor å la disse menneskene få muligheten til å takle problemene sine i terapi eller lignende, blir de satt i fengsel. Dette har ingen hensikt som straff, fordi de ikke selv kan kontrollere det de gjør. Problemet blir ikke bedre av å stenge dem inne bak lås og slå. Vanskelighetene vil komme til å dukke opp igjen når personen slipper fri. Istedenfor å straffe må man heller hjelpe dem med å forbedre og utvikle seg selv.

For å trekke ut en konklusjon ut av dette, vil jeg slå fast at fengselsstraffene i dag ikke fungerer etter hensikten. Selv om fengslene ofte gir de kriminelle en sjanse til utdanning og arbeiderfaring, gjør den dårlige oppfølgingen slik at de raskt havner der startet. I tillegg til at det er vanskelig å starte opp på nytt etter man kommer ut av arresten, gjør de psykiske belastningene det vrient å legge oppholdet bak seg. Jeg mener det er helt nødvendig å ha et godt nok ettervern som gjør at dette skal bli lettere for fangene. Hvis man hadde klart å følge opp den enkelte, hadde kanskje også prosentsatsene på lovbrudd av forbrytere som er straffet før, gått ned.

Selve frihetsberøvelsen er nok den straffemetoden som kommer til å forbli den mest vanlige også i fremtiden, men i mine øyne er åpningen for andre alternativer i spesielle tilfeller en nødvendighet hvis man ønsker å forbedre virkningene av å straff, spesielt for folk med psykiske problemer og for førstegangsforbryterne.