For første gang i historien, er Oslo kåret til verdens dyreste by. Likevel er vi kåret til verdens beste land å bo i, men til hvilken pris?

Ja, vi har høy leverstandard, vi har høy BNP, vi har høy levealder, vi har stor tetthet av folk som tar akademisk utdannelse. Vi har et velutbygd nett av sosiale goder, som pensjon, sykepenger arbeidsledighettrygd. Vi har helsetilbud, utdannelsestilbud og godt betalte jobber i forhold til mange andre land. Gjør dette oss lykkelige? Er vi fornøyde? Eller er Ola Nordmann blitt bortskjemt og sutrete?

Jeg føler at denne utviklingen har gått på bekostning av mellommenneskelige kvaliteter. Man blir mer og mer opptatt av seg selv og sitt, og kvaliteter som solidaritet og det og stille opp for andre er blitt mindre viktig. Det som teller, er å være noe selv, tjene penger, ha fint hus og dyr bil, om ikke to. Mye av kvalitetene ved livet blir på denne måten knyttet opp mot penger og materielle goder. Ett av problemene ved dette, er at man aldri blir fornøyd. Det er alltid noen som har finere bil, større hus og finere mobil. For å følge opp de materielle behovene, klarer man seg ikke lenger med bare en inntekt. Begge må ut i jobb, barna plasseres i barnehager og SFO. Og dermed er det klart for ”tidsklemma”. Dette fører til slitasje på mange forhold og etter SSB sine målinger er det jo snart flere skilte enn gifte, og dette er en tendens som gjelder ikke bare Norge, men også andre Vestlige land. Ungdommene er mer opptatt av Britney Spears, Young Jezzy, og Dolce & Gabbana, enn av politikk, verdens fattigdom og AIDS. Slik overfladisk livsstil gjør at man etter hvert føler at noe mangler i livet. Man finner ikke helt ut hva det er, men man klarer ikke å finne ut hva som skulle gjøre at man kjenner seg deprimert, helt uten livslyst. Man tror fort det hjelper å finne seg en ny partner, kjøpe ny bil, eller å skille seg, og det er fordi det er ofte lett og tro at problemet ligger utenfor en selv. Man har blitt fanget i en livsstil man ikke har kontroll på selv, hvor forbruk forbruk og materielle ting står i fokus. Selv om man stopper og tenker seg om, er det vanskelig å hoppe av karusellen.

Det er vanskelig å få stoppet ”livsstils-karusellen”, men det spørs om ikke den ikke sakner ned, etter hvert som tiden går, og at nye generasjoner, ser nye veier å rette hodet mot, hvor andre og mer menneskelige verdier blir satt pris på. Forhåpentligvis er ikke dette så lenge til.