Jeg skal i denne artikkelen plassere Henrik Ibsens litteraturhistorisk. Vi skal også se litt nærmere på Ibsens kanskje mest kjente verk, Et dukkehjem, og hovedpersonene i dette. Kan vi med rette kalle Ibsen en moderne dramatiker? Henrik Ibsen ble født i Skien 20. mars 1828. Faren var en velstående foretningsmann. Etter noen år gikk han konkurs. Henrik blir sammen med sine søsken plassert rundt til slekt og venner. Dette var en hard periode og det sies at traumene fulgte ham livet ut.

Allerede som ung apotekerlærling i Grimstad begynte Ibsen å skrive sitt første verk. Han skrev flere verk opp gjennom årene, men det var ikke før i han flyttet utenlands det store gjennombruddet kom. Alle verkene til Ibsen faller inn under realismen, selv om noen av dem er skrevet utenom tidsperioden som regnes for realismen 1875 til omkring 1890.

Realismen var en realistisk periode hvor emnevalget var vendt mot samtiden og dens problemer. Dikterne skildret samtiden med kritiske øyne. Det nye for litteraturen var at dikterne hadde et budskap og ville noe med sin diktning. De mente at en trengte opprør for å bedre samfunnsforholdene. Reformere, revolusjonere, avsløre, opprydding i løgn og maktmisbruk, og tjene frihet og fremskritt, er ord og utrykk som ofte er brukt om dikternes verker i denne perioden. Dikterne skildret menneskene og samfunnsforholdene slik de i virkeligheten er, ikke ved fotografisk gjengivelse, men ved å beskrive dem slik at de fikk frem det karakteristiske. Dramaet og romanene er de mest brukte stilartene under denne perioden da disse er best egnet til å gjengi virkeligheten. De fire store forfatterne innenfor denne perioden er Bjørnstjerne Bjørnson, Aleksander Kielland, Jonas Lie og Henrik Ibsen.

Ibsens verker faller inn under realismen, men kan deles inn i tre hoveddeler. Første fase bærer preg av en overgangsfase fra nasjonalromantikken til realismen. I denne perioden omhandler verkene hans historiske dramaer, idédramaer og dikt. Andre fase omhandler borgerlige samtidsdramaer. Det er i denne fasen vi for første gang finner et oppgjør med samfunnets syn på kvinner som i Gengangere og Et dukkehjem, som vi skal se på litt senere. Fra og med Vildanden finner vi et nytt skjæringspunkt i Ibsens verker, den tredje fase, som inneholder psykologiske dramaer. I denne fasen bruker han psykologiske symboler sammen med handlinger som foregår parallelt. I Vildanden er villanden symbolet på et skadeskutt menneske.

I flere av Ibsens borgerlige samtidsdrama finner vi en teaterform som ofte blir kalt titteskapsteater. Ibsen var en av de første dikterne som tok i bruk denne formen for teater. Hele teaterstykket foregår i et meget avgrenset geografisk område og omhandler få personer. Ofte kan dette dreie seg om stua hjemme hos en borgerlig familie. Replikkene og handlingen i stykket skal være så naturlig som overhode mulig. Det blir som om vi hadde revet ned den ene veggen i stua til hvilken som helst familie for så å sette oss inn i deres liv og utfordringer.

Dette ser vi et eksempel på i stykket Et dukkehjem. Nora, som er hovedpersonen i teaterstykket, har begått et lovbrud for å redde sin mann Helmer fra å dø. Hun blir truet av en utenforstående slik at hun blir nødt til å fortelle mannen om sine synder. Det fører til at Helmer blir sint på sin kone, og hun forlater ham. Nora oppdager at hennes mann ikke var som hun hadde trodd da han bare tenker på sin egen ære og stilling.

Jeg opplever Nora som en glad, men selvopptatt kvinne. Dette utvikler seg gradvis utover stykket. Hun kan virke noe naiv. Hun sier selv hun føler seg som en liten pike som leker med barna sine, herav navnet Et dukkehjem. Hun endrer gradvis karakter fra den selvsikre til den usikre og redselsfulle Nora da hun ser alvoret i det lovbruddet hun har begått. Fra å være omsorgsfull og la seg forføre av sin mann endrer hun oppfatning og begynner å tenke på seg selv. Hun gir opp hele familien til fordel for seg selv slik at hun kan finne ut hvem hun egentlig er.

Helmer står som en stor kontrast til Nora. Han snakker til sin hustru som om hun var et lite barn. Han oppleves som en veldig selvsikker og selvgod person. Helmer representerer mannssamfunnet slik det var på den tiden stykket ble skrevet. Han vil ikke være med på å dele skylden for det lovbruddet Nora har begått, selv om hun gjorde det for å redde hans eget liv. Han vil heller ikke forstå at Nora er villig til å gi slipp på ham å barna for å finne ut hvem hun egentlig er.

Å være seg selv er viktig i alle Ibsens dramaer. Nora fremstilles som en dukke i et ekteskap som fungerer som et dukkehjem der hun ikke kan være seg selv fordi hun har rollen til en dukke. Ibsen tok opp kvinneundertrykkelse i flere av sine verk. På denne tiden hadde rettsvesenet en lov for kvinner og en lov for menn og gifte kvinner var ikke myndige. De skulle styre husholdet mens mannen skulle sørge for at familien hadde penger til det de trengte og tak over hodet. Ibsen tok med dette opp samfunnets syn på kvinnerollen og skapte stor debatt i samfunnet. Da han i tillegg tok opp andre emner om sykdommer og aktiv dødshjelp ble det for mye for samfunnet. Ibsen ble slaktet av kritikerne og teatrene nektet å sette opp stykkene. Stykkene ble ikke oppført på Norsk scene før i 1890.

Ser vi på hva teatrene har på sine repertoar, ikke bare her i landet, men i hele verden må vi anta at Ibsen er minst like populær som da hen selv levde. Selv om stykkene hans har sluttet å sjokkere sitt publikum er flere av stykkene minst like aktuelle i dagens samfunn. Da tenker jeg på temaene og synspunktene Ibsen ville formidle til sine seere. Måten teaterstykkene til Ibsen er satt opp på kan sammenliknes med det aller heteste og nyskapende programmene vi i dag kan se på fjernsynet. Jeg tenker selvfølgelig på ”reality tv”, som på norsk kan omskrivet til virkelighetsfjernsyn. Ibsens var veldig bevisst på at stykkene skulle være så troverdige som over hode mulig. Det var derfor han skrev meget detaljerte sceneanvisninger og manus. Det som hente på scenen skulle virke tilfeldig og naturlig. Jeg vil strekke meg så langt som å si at det eneste som skiller dagen virkelighetsfjernsyn og Ibsens teateroppsetninger var at Ibsen hadde en moralsk tanke bak sine verk og at det tilfeldige og naturlige har godt over i skandaler og grensesprengning.

Jeg synes i aller høyeste grad vi kan karakterisere Ibsen som en moderne dramatiker, nå og da. Når vi ser på hvor mange stykker som settes opp på teatrene rundt om i verden kan vi ikke unngå å undres over hvordan en forfatter fremdeles kan være like aktuell den dag i dag. Jeg tror mye av det ligger i temaene Ibsen satte søkelys på. Det at han i alle sine verk, nesten uten unntak, satte søkelyset på det å være seg selv, er minst like aktuelt i dagens samfunn. Likeverd og maktmisbruk er andre aktuelle temaer den dag i dag.