I denne stilen har jeg valgt å skrive om muslimenes skaut, kalt Hijab. Jeg har lenge vært interessert i debatten som nå har gått verden over om lovforbud mot at muslimske kvinner skal kunne gå med skautet i offentlighet. Derfor har jeg valgt å se litt på hva skautet ”egentlig” betyr, skautet betydning for muslimske kvinner og om det er rett å forby skautet fra offentligheten.

 

Jeg har alltid sett på mennesker som forskjellige, og jeg mener derfor det er feil at man ikke skal kunne kle seg som man vil, kle seg forskjellig. Derfor var jeg sterkt imot forbudet som først kom i Nederland, og nå siden i Frankrike. Jeg mener at man skal selv velge hva man vil tro på, hva man vil gå med og mene hva man vil, så lenge man ikke skader andre. Men muslimene skader ingen med å gå med hijab. Om man så skal forby hijab, burde man da ikke også forby offentlige kors ved kirker?

 

Straks debatten startet, spurte jeg meg spørsmålet: ”Er virkelig hijab et kriterium i følge Koranen (muslimenes hellige bok) for dem som følger dens lover for å vise sin hengivening til deres gud? Noen sier at muslimske kvinner som følger Koranens lover skal bære skaut på hodet for å vise sin hengivenhet til deres Gud.

 

Om man ser på hijab sin opprinnelse må man lang tilbake i verdens historien. For skautet startet ikke som et islams symbol, men som en gammel skikk i det gamle Midtøsten 2000 år f.Kr. På den tiden var skautet et tydelig tegn på sosial status, og det var et privilegert plagg; *Assyrisk lov påbød gifte kvinner å gå med skaut, og både slavinner og prostituerte kunne idømmes piskestraff om de prøvde å etterligne sine respektable kvinnelige medborgere. Skautet er også et **gammelpersisk og gresk ritual, hvor ritualene forskrev hodeslør, og også gifte, dydige romerske frue var tilslørt. I senere tid ble dette en kulturell videreført skikk arabiske land har tatt vare på.

 

Det var ikke før i løpet av 700- og 800-tallet at slørskikken ble en skikk blant muslimer. Da ble tanken om at kvinne og menn skulle holdes atskilt i det offentlige og at deres samvær skulle begrenses lagt mer vekt på. Dette kom av forbilder i ***bysantinsk kultur, men ble nå begrunnet med utgangspunkt i Koranen og profeten sunna, hans tradisjon.

 

I Koranen finner man en sure (kapittel) hvor det står følgende:

”Dere Adams barn, Vi har gitt dere klær til å dekke nakenheten, og til pynt.

Men fromhetens drakt er bedre”

Sure 7,26

 

Men om man sammenligner Den hebraiske bibel, Det nye testamentet og Koranen, som alle hovedsakelig kommer fra den samme Gud, er det ikke Koranen, men faktisk Det nye testamentet som har det klareste ”slør-/skautpåbudet”.

 

Som et tegn på underordning ”skal en kvinne, for englenes skyld, dekke sitt hode,” står det. Paulus sa også ”hvis en kvinne å få håret klippet av eller barbert, da får hun da også dekke det til”.(1. Kor. 11,6)

 

Tidlig i kristendommens historie tok de kristne denne uttalelsen bokstavlig.

 

Om man skal se på den moderne histories kjennskap til skautet, må man spesielt se på koloniseringstiden hvor Storbritannia la Egypt under seg i 1882. Britene bestemte seg da for at det var nødvendig å frigjøre kvinnene i Egypt, hvor de gikk, ifølge britene, med en yachmac (Dvs en tilslørt kvinne hvor kun øyne og bryster var synlige). De uttalte at Egypt var et underutviklet land med behov for britisk ledelse. Kvinnenes situasjon i Egypt ble erklært å være en av hovedårsak til underutviklingen.

Sløret ble oppfattet som det overordnede symbolet på kvinnens tragiske og umoralske liv. De egyptiske kvinnene ble oppfordret til å kaste sløret og la seg inspirere av de ”frie, kultiverte og moralske” britiske kvinnene.

 

Storbritannia, og andre nasjoner, brukte slike kvinner som argument for å legitimere kolonisering.

 

I Norge har man også hatt tradisjon med skaut, for kvinner til den nasjonale drakten bunad. Det er ikke så mange som følger disse tradisjonene i dag, men  før ble de fulgt av alle. Skautene kom i to forskjellige farger: Svart og hvitt, hvor hver farge var et tegn på kvinnens status (For eksempel gift eller enke.)

 

Men om man skal se på forskjellige grunner til at muslimske kvinner går med skaut, det to forskjellige hovedgrunner. Den ene, som blir sett på som den mest sofistikerte begrunnelse, finnes i såkalte fundamentalistiske miljøer, miljøer som er preget av radikale og litt ytterliggående grupper. Her forsøker man å realisere idealene her og nå. Både når det gjelder samfunnet og personlig moral vil man gjenskape forholdene som eksisterte i ur-islamsk tid.

 

Den andre grunnen til bruk av hodeskaut, finner man i de lokale klesskoder. Her er det de kulturelle verdiene det dreier seg om, mer enn den religiøse oppfatningen.

 

En begrunnelse som også finnes, men som aldri nevnes, er den som kanskje er eldst: Islam oppstod i Midtøsten, en plass hvor vi alle vet at sola er varmere enn det man er vant til her i Norge. Og hva gjør man når sola er varm for å beskytte huden? Man dekker seg til. Før i tiden hadde man ikke et stor hus man kunne skjule seg inni. Man hadde arbeid som måtte gjøres innen dagen var omme, men samtidig beskytte seg. Dette klesplagget kan dermed ha vært et klesplagg alle gikk med, som siden har gått gjennom generasjon til generasjon, samtidig som det kom lover eller religiøse begrunnelser som påla dem å gå med skaut eller slør.

 

Dessverre møtes skautene med skepsis i den ”vestlige kultur”. Vi (de) ser ikke at det egentlig er hovedsakelig en kulturell historie bak skautet, og legger kun vekt på den religiøse forklaringen, slik at den skapes et entydig inntrykk av at bruk av hodeskaut er en religiøs plikt.

 

Før har debatter om ytringsfrihet handlet om homofili, kjønn og kirken. Men nå har debatten altså startet om hijab, inn på en spesifikk gruppe: Muslimske kvinner og deres rett til å selv å velge å gå med skaut. Politikere snakker ut om sine meninger, men har de egentlig noe å si? Kjell Magne Bondevik, som er kristen, bør (etter min mening) ikke kunne lage lovforbud innen en religion som ikke er hans egen.

 

De som argumenterer for at et lovforbud om at hijab ikke skal kunne vises offentlig, mener at debatten handler om de stakkars kvinnene som blir tvunget til å gå med skautet, noe jeg mener er positivt. Man skal støtte dem som står alene. Men man kan ikke skrive en lov som også rammer dem som selv velger at de vil gå med hijab, eller andre kulturelle eller religiøse klesplagg for den saks skyld.

 

Jeg synes at denne debatten er helt absurd. Debatten må skje ”innenfra”, mellom muslimer selv, og ikke slik den foregår nå, blant politikerne.

 

Etter at Nederland, og nå i senere tid Frankrike kom med lovforbud om at muslimer kan gå med hijab i det offentlige, har debatten spred seg over hele verden, også her i Norge. Men vi i Norge kan ikke sammenligne oss med Nederland eller Frankrike! Grunnen til dette er for det første at vi har statskirke. Religion her i Norge er altså mer en del av den offentlige arena enn i andre land. Å innføre et generelt forbud mot skaut vil være et brudd på religions- og ytringsfrihet slik vi tolker i en norsk sammenheng. De har heller ikke religions- og livssynundervisning slik vi har. De har ikke bare forbud mot et symbol for muslimer, men for andre religiøse. Et eksempel er at de har forbud mot store kristne kors.

 

Frankrike har også i tillegg, i motsetning til Norge, en blodig historie med religiøse konflikter, som i 1905 førte til et skille mellom religion og stat. Etter dette har religion vært privat, og offentlig religionsfriheten en religionsfri sone. En slik holdning til religion finner man kun ellers i kommunistiske stater, stater som partier her i Norge sjelden vil assosieres med.

 

Et eksempel på et Norsk parti som har vært med i denne debatten, er FrP. Partiet har brukt setningen ”look to France” som en måte å vise sin mening, om at de vil få forbud mot skaut i offentligheten. Noe de da glemmer, er at Frankrike siden 1905 har hatt mange private katolske skoler, og nå etter lovforbudet har kommet vil det antakeligvis også komme muslimske privatskoler. FrP er jo imot privatskoler, så har de virkelig tenkt gjennom konsekvensene av hva lovforbudet kan bringe med seg?

 

For meg, og mange andre som ”ser” på debatten, virker hodeskautet som et symbol på personlig tradisjon, og ikke et tegn direkte til deres gud. Men de som argumenterer for at hijab skal bli fjernet fra det offentlige samfunn, ser på skautet som et symbol på den islamske gud. Men klesplagget er jo kun et plagg som representerer deres kultur! Det kristne korset derimot, som i et smykke er et dirkete symbol på Jesus, sønn av de kristnes Gud. Men av noen blir hijab også ofte forbundet som et symbol for kvinneundertrykkelse. Spørsmålet om hva skautet ”egentlig” betyr, kan ikke avgjøres ved domsavsigelser eller nye lover. Hodeskautet er et symbol, men ikke for kvinnekroppen, hvert fall ikke for kvinnene selv.

 

Det merker man om man ser på hvem som er med i debatten rundt hijab her i Norge, hvor det stort sett er to motsatte meninger som kommer frem: for og imot. På siden for dem som stiller seg kritiske til bruken av skaut, finner man hovedsakelig etniske norske menn, mens man på ”for” siden finner muslimske kvinner. Og da kan man jo stille seg spørsmålet: Hvem går debatten mest ut over? Hvem har mest med denne debatten å gjøre? Siden muslimske kvinner som stiller seg kritiske er så fraværende som de er, har den norske debatten skapt et bilde av at skautet er selve nøkkelen for muslimsk kvinnelig religiøsitet.

 

FN (Forente Nasjoner) skrev i 1948 Menneskerettighetserklæringen, som innholder 30 artikler, skrevet for å verne om menneskers rett til et liv, frihet og sikkerhet. For å være litt mer spesifikk, så er artiklene til for å verne om menneskers ytringsfrihet, frihet fra slaveri, rettferdig rettssak, likhet for loven, bevegelsesfrihet, en nasjonalitet, å inngå ekteskap og stifte familie, arbeid og likhet, uansett bakgrunn.

 

Som du (antakeligvis) allerede vet, blir ikke alle disse artiklene holdt i noen land, selv om det i dag er 191 medlemsland i FN. I den verdenen vi lever i dag finnes det slaveri, diskriminering og så mange andre brudd mot konvensjonen.

 

Om man ser på artiklene er det brudd om man skal forby muslimer å gå med hijab. Det bryter både med retten til ytringsfrihet, likhet for loven (om et forbud skulle komme i Norge) og bevegelsesfrihet. Men det stopper ikke der, for det er faktisk mange som ikke blir ansatt om de går med hijab, også her i Norge.

Flere kvinner verden over har gått rettens vei for å få sine rettferdige krav som menneske. Og i mange land blir i hvert fall kravet om en rettferdig rettssak fulgt.

 

Og for de som er religiøse finnes det moralske leveregler i hver religion som kan minne om Menneskerettserklæringen. Den leveregelen jeg tenker på, er regelen vi Nordmenn kjenner som ”Den gylne regel”(Fra kristendommens bibel, Matteus, 7:12). Men som sagt finner lignende setninger over hele verden, hvorav alle har den samme betydningen. Man kan se på Taoismen som et eksempel:

”Se på din nabos vinning som din egen vinning, og din nabos tap som ditt eget tap.”

(T'ai Shang Kan Yin P'ien)

 

Om du for eksempel var muslim, ville du latt andre som ikke delte din religiøse oppfatning ta fra deg noe som for deg var viktig?

 

Og i tillegg til disse religiøse setningene og ordtakene, finner man også lover innenfor land. Her i Norge finner man loven om ytringsfriheten i grunnloven (paragraf 100). Men man kan også se på andre land, land som for eksempel Danmark:

”Det konstitusjonelle vernet av ytringsfrihet er regulert i § 77 i den danske grunnloven av 1953 hvor det heter:

«Enhver er berettiget til på tryk, i skrift og tale at offentliggøre sine tanker, dog under ansvar for domstolene. Censur og andre forebyggende forholdsregler kan ingensinde påny indføres.»

 

Uansett om man altså ser på lover i enkelte land, ”verdenslover”, i religioner eller ordtak, finner man alltid det samme:

Alle har rett til ytringsfrihet.

 

Til slutt vil jeg henvise til muslimer jeg slev har møtt, i muslimske land. Når jeg har snakket med dem, er det ingen av dem som har blitt tvunget til å gå med hijab. De har alle hatt en religiøs begrunnelse for sitt valg. Samtidig har jeg også møtt kvinner fra muslimske land som ikke er muslimske eller går med skaut.

For meg, som selv har snakket både med religiøse og ikke-religiøse fra muslimske land, så føler jeg ikke at det er så mange som blir eller føler seg tvunget. Det er klart det er en stor mulighet for at de ikke vil si sin mening i offentligheten. Men verden forandrer seg. Mennesker i dag respekterer andres meningen mer enn før. Vi som ikke tilhører den muslimske kultur eller religion kan ikke bestemme over dem som faktisk tilhører denne kulturen. De må selv diskutere seg fram til lover som påvirker dem. De er mennesker, mennesker med meninger, følelser og verdighet. Burde vi ikke da behandle dem med det?

 

 

* Det Assyriske folket var en folkegruppe som oppstod rundt 2000 år f.Kr

** Navnet ”Persia” er et annet navn for Iran. Navnet ble først tatt i bruk 600 år f.Kr.

*** Det bysantinske rikets periode startet i 330 f.Kr til den bysantinske befolkningen måtte se seg slått av tyrkerne i 1453. Dette var en av de mektigste statene ved middelhavet, og dets unike kombinasjon av klassisk og Kristelig kunst har vært med på den direkte utviklinga av både Italia, Øst-Europa og Russland når det gjelder politikk og kultur.