Når man snakker om Midtøsten er det et ord som fort kommer til hodet på en: Konflikt. Det er en rekke konflikter i verden, men få steder så mange og så blodige som i Midtøsten. En av disse konfliktene er mellom den Libanesiske Islamistiske Gruppen Hizbollah, en etter hvert mektig organisasjon både politisk og militært og Staten Israel. Hett var det i vår da israel i flere uker bombet og invaderte Libanon. Hvordan kan ma hindre en fremtidig utvikling til det verre i denne konflikten.

 

Konflikten mellom Hizbollah og Israel er ikke noe nytt hinder for fred i Midtøsten. For å forstå det enorme omfanget av denne konflikten må en gå langt tilbake. Til den 14. mai 1948 da staten Israel ble opprettet av FN, med utgangspunkt i Storbritannias delingsplan for det britiske mandatområdet, tidligere kjent som Palestina. Sent etter opprettelsen ble Israel invadert av de nasjonale hærene fra Syria, Jordan, Egypt, Libanon og Irak. Disse ble med stor hjelp i form av utstyr og finansiell støtte fra vestlige land presset ut.

 

Senere, i 1982 invaderte Israel Libanon. Dette gjorde de med flere sterke grunner. I 1968 raidet og bombet palestinske grupper med baser i sør Libanon det nordlige Israel, en del av grunnen kan ha vært ønsket om å tilintetgjøre disse gruppene. Israel ønsket også å hindre at PLO,(Palestinian Liberation Organisation) fikk seg en større fast base i Libanon, siden dette kunne gi dem muligheten til å gjennomføre større internasjonale aksjoner, som deres angrep på et sivilt israelsk fly i Athen. En annen, også veldig viktig grunn var den pågående borgerkrigen i Libanon, der flere prøvde å hindre en økt syrisk påvirkning på den Libanesiske regjeringen, en konflikt om ikke så blodig stadig er aktuell når man ser på hva som ville skje om den libanesiske regjeringen skulle nå noe annet en de nåværende kompromissene med Israel.

 

Den Libanesiske Hæren kan ikke sammenlignes med Israels, og det ble opp til Den militante grenen av Hizbollah og PLO å presse dem ut, noe de lyktes med. I 1985 kom de frem til en fredsavtale og denne krigen var over. Selv om suksessen var begrenset klarte Israel å sterkt svekke Libanons forsvar i sør, så vell som de fikk fjernet mesteparten av PLOs Personell sør i Libanon.

 

Ordet Hizbollah kommer fra Hizb- Allah, som vil si parti av gud; Guds parti. Hizbollah var først en religiøs muslimsk gruppe med en egen politisk gren, med utspring fra Amal, en annen Libanesisk militant frigjøringsgruppe. Hizollahs militante gren heter Al-Muqawama al-Islamiyya; Islamistisk resistanse, en gren som for første gang gjorde seg bemerket i disse krigshandlingene. Detter er også en gruppe som I det siste før de seneste krigshandlingene med Israel var langt sterkere militært enn den libanesiske hæren. De siste krigshandlingene, som i stor grad hadde for hensikt å avvæpne Hizbollah på mange måter skaffet dem mer støtte politisk og økonomisk hos ikke bare det Libanesiske men hele det muslimske folket.

 

Hizbollah er også sterkt representert i det libanesiske senatet der de kjemper for de muslimske lovene skal ratifiseres som nasjonale og de mener at tilintetgjørelse av staten Israel er den eneste måten å oppnå fred i Midtøsten.

 

I 1987 oppsto en ny form for ”krigføring” fra palestinernes og libanesernes, side. Dette var steinkasting der man ikke utførte dødelig skade i demonstrasjoner mot israelsk politi og militære. Dette kaltes Intifada, egentlig fredelig krigføring, dette ble dessverre blandet med kasting av mindre bomber og Molotow Coctails (hjemmelagde brannbomber). Intifada utføres også mot bygg, noe mange ambassader har fått merke, blant annet under opptøyene rundt Muhammed karikaturene, der det også selvsagt gikk mye lenger.

 

Selv om Israel og Palestina inngikk en fredsavtale allerede i 1986 ble det opprettholdt en buffersone av Israel helt frem til 2000, da Israel omsider trakk seg ut. Dette var dessverre ingen fredsfremmende handling. Hensikten var å tvinge Hizbollahs millits over grensen til Israel, slik at det skulle være lettere å bryte ned organisasjonen deres. Selv etter de mislykkede fredsforhandlingene ved Camp David under President Clintons ledelse i 2000 holdt forholdet mellom Hizbollah og Israel seg, om ikke fredelig i hvert fall stabilt frem til denne våren.

 

Det hele begynte morgenen den tolvte juni da Hizbollah sendte avledende raketter mot israelske vaktposter ved grensen. Senere krysset Hizbollah-milits grensen inn til Israel der de angrep to Humvee patruljer. De drepte 8 israelske soldater og tok to til fange.

 

Hizbollah sa at ingen israelsk militær operasjon kunne frigi disse soldatene, og at det eneste tilfellet der disse kunne slippes fri var om staten Israel vil inngå forhandlinger med Hizbollah. Israels statsminister Ehud Olmert ville ikke inngå forhandlinger fordi dette ville bety at de godjente Hizbollah som noe mer enn en terrororganisasjon. Han sa derimot at dette var en krigshandling fra Hizbollahs side og fra Staten Libanons side siden de ikke gjorde noe for å forhindre Hizbollahs aktiviteter. Olmert lovte også en ”svært smertefull og varig respons” om Hizbollah ikke friga soldatene umiddelbart. Hizbollah ble senere gitt flere tidsfrister for løslatelse av soldatene, men disse ble ikke overholdt, noe som ga Israel et grunnlag for å innvadere sør Libanon.

 

Israels forsvarsminister satte i gang et massivt angrep mot Libanon. Den utøsende grunnen var sannsynligvis de to drepte soldatene, men en åpenbar grunn var også å ødelegge Hizbollahs rakettramper, spredt utover hele sør Libanon. En annen grunn som de lærde strides om er om en del av målet med de militære operasjonene var å bryte ned Libanons infrastruktur. Over 600 kilometer veier ble ødelagt i de knappe tre ukene med angrep, hovedsakelig fra det israelske flyvåpenet. Ved siden av innsatsen fra flyvåpenet bidro marinen med blokade av de libanesiske kystbyene langs grensen, og bombing ved bruk av missiler.

 

I august gikk Israel omsider med på en fredsavtale med Libanons regjering. Dette var en avtale som krevde mye fra Libanons side: Libanons nasjonale hær, og ikke Hizbollahs milits skulle bevokte grensen mot Israel. Libanons regjering skulle ikke samarbeide med Hizbollah i noen form for militære organisasjoner. Libanon skulle også la FN styrker patrulje kysten sin for å forhindre tilføring av militært utstyr til Hizbollah, det er i disse styrkene Norge bidrar med missiltopedobåter, eller MTBer som det kalles i marinen.

 

I de arabiske landene er det ingen tvil om at det er totalt urimelige krav den libanesiske statsministeren Fouad Siniora har vært nødt til å gå med på for å sikre en fremtidig fred mellom de to landene. Blant annet Iran og Jordan har vært støttespillere for Hizbollah, og de misliker at organisasjonen ses på som mindre og mindre legitim i verdenssamfunnet. Allikevel går det en økende økonomisk støtte til Hizbollah. Dette mye grunnet alle de boligene og offentlige bygg som ble bombet under krigen som i Libanon kalles Julikrigen og i Israel kalles den 2. Libanesiske krigen.

 

Ser man derimot mot vesten er det svært delte meninger rundt hvordan denne konflikten skal få en endelig løsning. Den generelle europeiske oppfatningen av en løsning vil være en avvæpning av Hizbollah, med krav om at Israel ikke skal prøve på en invasjon av Libanon om dette var gjørbart. I USA er derimot holdningene noen helt andre. Begge partier i USA mener Israel har rett til å utvide seg nesten ubegrenset fordi det landet som ”Gud har gitt dem”.

 

Det er en tanke som ligger dypt hos kristne amerikanere, at Jødene, som guds utvalgte folk bør få har ”det hellige landet”. Dette mener de spesielt på grunn av alle forfølgelser og utryddelsesforsøk jødene har vært utsatt for. Denne litt dårlige samvittigheten og frykten for å drive jødehat har også blitt en utbredt grunn hos europeiske politikere for å holde med Israel i denne konflikten. Det er en trist sak at flere og flere blir stemplet av jøder og kristne som nazister, eller antisemittister fordi de ikke gir sin fulle støtte til Israel i denne saken.

 

Selv om FNs sikkerhetsstyrker i økende grad kommer til for å forhindre angrep på Israel fra nord vurderer nå Israel å bygge en tilsvarende mur som de som er bygget mot Palestinernes selvstyreområde. Spørsmålet en da kan stille seg er om Israel må begynne å gi etter for internasjonale stemmer eller om de kan klare å tette grensene sine fullstendig.

 

 

Kilder:

- Caplex.no (J. W. Cappelens forlag AS)

- Wikipedia.com (Wikimedia Foundation Inc.)

- VG.no (Verdens gang AS)

- Aftenposten.no (Aftenposten Multimedia AS)

- Nytimes.com (The New York Times Company)

- Daria.no