"Hvordan og hvorfor påvirker amerikansk kultur andre lands kultur?" er problemstillinga mi. Den har jeg valgt fordi dette med USA, og hvordan dette landet, denne hypermakten (som vi kan kalle den etter Sovjet/Russland ikke er en konkurrent lengre) påvirker resten av verden, ofte med det vi her i Norge kalle amoralske metoder, og hvordan verdens rikeste, og mestkonsumerende land, som burde stå som et eksempel for resten av verden, nekter å skrive under på for eksempel Kyoto-avtalen.

Interessant er det at motstanden mot USA, egentlig stammer fra USA og hippie-tiden, da den oppstod, og har derfra spredt seg til andre land. Dette gjør det umulig å hate all amerikansk kultur, og det er slettes ikke det jeg prøver i denne oppgaven. Det jeg ikke liker er USAs ignoranse, egoisme og, det blir kanskje ikke helt riktig å bruke uttrykket imperialisme, så la oss kalle det neoimperialisme. At verden har blitt en plass for ”pre-emptive strikes”, angrep på nasjoner basert ikke på at den andre nasjonen har angrepet noen, men fordi den kan utgjøre en trussel, og at FN har mistet sin rolle, pga verdenspolitiet.

Selv om jeg er i mot å bruke ordet amerikansk i betydningen ”fra USA” (det betyr jo egentlig, som jeg ser det, ”fra kontinentet Amerika”), har jeg i denne oppgaven benyttet det slik, rett og slett fordi det ikke finnes noe bedre alternativ.

Amerikansk kultur påvirker fordi den har så mye penger til reklame, og fordi ”amerikanske folk er lykkelige”. Når folkene i andre land ser dette, vil de jo også være lykkelige, dvs. amerikanske. Når den amerikanske kulturen da vinner et stort innpass i den fremmede kulturen, vil det også gå utover de lokale bedriftene, for eksempel klesprodusenter, restauranter og filmprodusenter, av flere grunner: De blir sammenlignet med den amerikanske, og funnet dårligere, de har ikke like mye penger, og kan ikke tillate seg i nærheten av like mye reklame som de amerikanske bedriftene. Dessuten har de amerikanske bedriftene bedre avtaler om råvarer, og det kan også være av flere grunner. For det første så er de mye større, og som mange kanskje vet, tar de kanskje mindre hensyn til naturen, og driver ikke en bærekraftig utvikling – de bruker ikke penger på å hindre at naturen ødelegges. Dette siste kan selvsagt også være tilfellet for lokale bedrifter, men de amerikanske bedriftene har som sagt bedre råd, og derfor råd til å ha denne negative oppmerksomheten rundt seg.

Av dette har jeg lyst til å dele opp de ”påvirkede” landene i tre faser:

Fase én, som består av landene som landene som er i starten av påvirkning fra amerikansk kultur. Dette er gjerne land som har vært ”lukket”, dvs. for eksempel streng sensur eller at styret har tatt avstand til vestlig påvirkning frem til nå. Etter at de har blitt ”liberalisert”, og dermed åpen for kulturell påvirkning, har amerikanske bedrifter og kjeder, McDonald’s og Levi’s er et veldig godt eksempel, etablert seg her. Et godt eksempel på et slikt land, er India. Moderne, indisk ungdom spiser amerikansk hurtigmat – hamburger, og ikke den gamle, indiske tilsvarende retten (hurtigmat) aloo-puri chat.

Ofte kan også myndighetene i ”fase én-land” være ”kjøpt og betalt” av disse bedriftene, som vi fikk se i et avslørende TV-program på nrk for noen år siden. Coca-Cola og Pepsi drev en amoralsk konkurranse i Brasil, som ikke ”bare” innebar forurensing, misbruk og utnyttelse av lokale bønder, men også drap, ja nesten avretting av konkurrentens folk. Men siden regjeringa var betalt av begge av disse selskapene, grep den ikke inn.

Slik betaling trenger ikke en gang å foregå i det skjulte, men økonomien i U-land (som ofte er ”fase én-land) er ofte dårlig fra før, og når de store selskapene betaler skoler og lignende, og dermed ”bedrer” tilstanden i landet (om den gjør det egentlig er en annen sak) så er det lett å se lett på ting. (Dette er ganske typisk amerikansk: Amerika roser seg selv for å være et demokrati, og demoniserer/fordømmer land som i deres syn ikke er det, eller ikke er det nok. Amerika forbyr andre land å blande seg inn i sitt valg, ved å gi donasjoner, eller på andre måter påvirke valget, men Amerika er selv rutinemessig involvert i andre lands valg, og gir ofte penger til politiske partier i (u)land, og har mange ganger avskaffet den demokratiske valgte lederen i andre land, fordi den lederen ikke var amerikansk-vennlig nok, for eksempel i Libanon i 1953-64 og i Bolivia i 1966. Landene som USA går inn i, og påvirker styringa i, har en felles tendens, og det er at de er U-land eller fattige land, og ofte er grunnen, som i Brasil – penger. Dermed kan vi trekke en generell slutning: at ”fase én-land” er U-land.).

Landene som er i en fase to av amerikanisering, er land som tidligere har vært i fase én, men som nå har fått øynene opp for USAs neoimperialisme (om jeg kan kalle utnyttelsen ol det), og hvor mange av innbyggerne i landet vet dette. Men likevel spiser, handler etc. veldig mange på for eksempel McDonald’s, fordi de ikke bryr seg. Typisk for slike land er Norge, Sverige, Frankrike etc., dvs. rike, vestlige, men likevel ganske USA-vennlige. Men det finnes selvsagt motstandere også, og flere enn i landene i fase én. Forskjellene er ikke så mange mellom landene i faser én og to, men de kan kort oppsummeres i at ”folkeopplysningen”, dvs. den ”allmenne kunnskapen”, om de amerikanske konsernenes utnyttelser og lignende er større i land i fase to, og styret i landene i fase to, er heller ikke kjøpt og betalt av de amerikanske konsernene.

Felles for de fleste landene i fase to, er at de har vært i fase én en gang: Etter krigen, etter nazistenes ødeleggelser, var det av USA (og ikke Sovjet, som var den andre stormakten den gangen) de vestlige landene (Norge, Danmark, Vest-Tyskland (Øst-Tyskland ble påvirket av Vest-Tyskland etter murens fall, og ble sånn amerikanisert) osv osv) fikk økonomisk hjelp, i form av Marshallhjelpen, og dermed fikk et godt forhold til USA, både økonomisk, og kulturelt. Den andre stormakten, Russland, hadde kanskje muligheten til å oppnå like stor kulturell makt, men var ikke interessert i å hjelpe de vestlige landene, og dermed fikk de ikke påvirke dem kulturelt. Marshallhjelpen (og annen økonomisk hjelp) er en av grunnene til at de vestlige landene i dag er rike, og vi kaller dem I-land. Dermed kan vi trekke en ny generell slutning: Land i fase to er I-land. Nå i det siste har det blitt mye mer motstand mot USA, spesielt etter ”Krigen mot terror”. Store demonstasjoner har vært arrangert etter USAs angrep på Afghanistan og Irak, og vi må tilbake til hippietiden for å møte en like stor motstand over hele verden mot USA, spesielt en så sterk amerikansk motkultur (Jeg vil tro at vi ikke får vite om alt i media heller, ettersom de fleste amerikanske medier ”eies av staten”, ikke direkte, men alt går tilbake til ett av de to store partiene. Det går ikke an å skylde på valgresultatet heller, ettersom det er tilnærmet lik null forskjell på de to kandidatenes utenrikspolitikk).

Land som tar helt avstand fra amerikansk påvirkning, etter selv å ha vært i fase én og/eller fase to vil jeg definere som land i en fase tre. Ingen land er i denne fasen enda, men lengst på vei er som jeg ser det Frankrike. De var i det som jeg har definert den første fasen på 1920-1930 tallet. Da merket de hvordan den amerikanske kulturen påvirket bla den franske filmindustrien: Folk ville heller se på amerikansk film, og om franske filmskapere prøvde å etterlikne de amerikanske filmene, ble de aldri godt mottatt. Dette medførte at franskfilmindustri begynte å få statsstøtte, og har det, som i Norge, fortsatt. Og mens mange land har gått/går mer og mer mot markedsøkonomi siden 1980-tallet, har Frankrike gått den andre veien, og staten har mye mer kontroll i dag, enn for 20 år siden. Den alminnelige franskmann eller –kvinne støtter også dette, fordi det er gjort for å beskytte den særegne franske mat-, film-, språk- og kunstkultur mot amerikanisering, så den ”franske” kulturen da bare blir en kreolisert kultur.

Men i stedet for å gå til fase to og så tre etter å ha vært i fase én, kan man gå til noe jeg har valgt å kalle fase fire. Her har man helt gitt opp sin egen kultur, og det er slik det kan gå med ulandene i fase én i dag. De mister helt sin egen kultur – man kan si det skjer en assimilering av hele landets særegne kultur. Dette er fordi de amerikanske bedriftenes kulturelle makt, som coca-cola, pepsi etc. i dag er mye større, og i dag er det de som har innflytelse på landene i fase éns regjeringer, og ikke like mye den amerikanske regjering som på 1950 og 1960-tallet, når de vestlige landene var i fase én. Og det er jo selskapene som er det typiske amerikanske.

Så om Frankrike, som er et i-land – og er i fase to, er redd for å bli amerikanisert, og innfører regler etc for å bevare sin særegne kultur for å hindre dette, finnes det noe håp for å bevare utviklingslandenes særegne kultur?

”Ikke særlig” er svaret. Grunnen er rett og slett at de ikke har noen mulighet til å konkurrere mot hollywoodbudsjett på 100 millioner dollars og oppover, og nasjonale selskaper har ingen mulighet til å presse prisene like mye som store McDonald’s og Coca-Cola. Selvsagt finnes det unntak, i Iran for eksempel. Men det er fordi hollywood-filmer er forbudt der.

Og i u-landene selger ikke bare disse selskapene en vare, men en livsstil. Sigarettmerket Salem selger i de asiatiske landene feriereiser, klær, konsertopplevelser og sigaretter så klart. De får virkelig innprentet at ”The American way” er ”The right way”.

Og lokale fjernsynsprogram finnes nesten ikke lengre, fordi de amerikanske selskapene har gått sammen, og tilbyr mer reklamepenger om reklamene sendes mellom og under amerikanskproduserte programmer, og jo flere amerikanske programmer en stasjon kjøper, jo billigere blir det. Og fordi amerikanske program selges over hele verden, dumpes prisene i u-land. Program som koster 200000 punds å kjøpe for BBC, koster 25000 dollars for ”TV Bangladesh”. Og stasjoner som eventuelt sender nasjonale produksjoner overlever ikke, fordi de konkurrerende stasjonene kjøper program mye billigere, og har i tillegg mer reklame, og blir ansett for å være ”The right way”.

Språk er viktig for å skape et kulturelt uttrykk, og forsvinner språket, er det lett for at den særegne kulturen forsvinner. Det sies at yndlingsaksiomet til lingvister er: ”et språk er ei dialekt med en hær bak”. Og det er det det har vært: romersk, normannisk, russisk, og i dag: (amerikansk) engelsk. Men forskjellen er, at før var det jo en ordentlig hær, som okkuperte områder, og tvang innbyggerne der til å rette seg etter sitt system og språk. I dag er situasjonen ganske lik, bortsett fra at det ikke er en hær av folk, men en hær av reklame, underholdning og junk food.

Også arkitektur er viktig for en særegen kultur. Men når McDonalds kommer til en ny by eller sted, bygger de ikke filialen i lik stil som resten av bygningene på dette stedet, men i lik stil som resten av verdens McDonald’s-filialer. Slik mister mange kulturer, ikke bare i den tredje verden, sin særegenhet.

Så har du også den amerikanske ignoransen mot andre kultur. For eksempel blir suksessrike britiske og franske (og norske insomnia for den saks skyld) filmer ikke sendt i USA. Istedenfor kjøpes rettighetene til filmene, og det lages en ny, amerikanisert versjon. Det virker som om amerikansk media nekter å lage noe for andre enn de store, amerikanske massene, fordi det er de de tjener mest penger på. Penger går over alt…

Og det er dette, ignoransen, som gjør folk irriterte, og jeg tror også en del av ”terrorismen” kan forklares med dette, og, uten å være ”terroristorganisasjoner”, det finnes mange organisasjoner rundt om i verden, som sloss mot den amerikanske påvirkningen/imperialismen som foregår i landet deres, og som gjør at kulturen forsvinner. Organisasjonen ”Minjung” fra Sør-Korea er en slik organisasjon. Den består av arbeidere og bønder fra de lave klassene, klassene som taper på den enorme amerikanske påvirkningen, for eksempel ved at de ikke får nok betalt for produktene sine, og disse mener at den nye sørkoreanske økonomiske politikken, som er sterkt påvirket av amerikanismen, ødelegger tradisjonelle autonome minjung jordbrukssamfunn. De mener også at det koreanske språket er sterkt truet.

Så, hvorfor hater så mange USA? Det er jo ikke sånn at folk ønsker å hate amerikanske skuespillere, sportsmenn og –kvinner eller musikere. Det folk hater er nok ”USA”, den politiske enheten som baserer seg på autoritær vold og dobbeltmoral.

-USA har gjort det vanskelig for fattige folk i den tredje verden å leve. Som sagt har bønder i ”svært amerikanske land” det vanskelig å overleve, for eksempel ved å selge sine varer, enten til amerikanske selskaper, som presser prisene for langt ned, eller så får de ikke solgt dem, fordi amerikanske selskaper er billigere enn dem, og i tillegg da kanskje ”gir penger til regjeringen”.

-USA blander seg inn i mye. For at noe skal gjøres, må USA spørres. ”Intet kan bevege seg uten USAs samtykke”. Har landet har oppnådd for stor makt?

-USA har en stor definisjonsmakt. Det er USA som bestemmer hvilke nasjoner som er onde, og hvilke som ikke er det, hva som er demokrati, og hva som er ”ulovlig”. I følge USA er det en viktigere menneskerett med et fritt marked, enn rent vann, husly osv.

Jeg prøver ikke i denne oppgaven å ”hate” USA, eller å se ned på USA, eller amerikansk kultur. Det jeg prøver på er å sette lys på hvordan amerikansk kultur, med en svært stor kulturell makt, undertrykker andre kulturer, spesielt i U-land. Jeg har også prøvd å lage en slags modell over forskjellige faser av amerikansk påvirkning land kan være i. Ikke for at dette nødvendigvis er en ”plan” den amerikanske regjeringen har for overtakelse av verden (jeg føler ikke at ”konspirasjonsteorier” ville blitt tatt helt seriøst), men fordi jeg vil prøve å sette gradene av påvirkning inn i et system, for å kunne sammenlikne, og dermed kanskje ”bekjempe” denne imperialismen (heller ikke nødvendigvis lagd av den amerikanske regjeringen, men av de amerikanske selskapene.). Fordi jeg mener den bør bekjempes, ikke fordi jeg ser ned på amerikansk kultur, det er i utgangspunktet ikke noe galt med den – den har gitt verden musikk, film etc, men fordi den er i ferd med å overskygge, og utrydde andre kulturer, spesielt i u-land.

Kilder:

http://nrk.no/redskap/utskriftsvennlig/3449567.html

http://www.studvest.uib.no/ytringar.php?seksjon=lesarbrev&art_id=1259

http://www.newcastle-emlyn.com/stopwar/cardigan-after.shtml

”Hvorfor hater så mange USA”, av Merryl Wyn Davies og Ziauddin Sardar, Spektrum Forlag.