Dypt inne i det menneskelige sinn ligger en medfødt nysgjerrighet vi er nødt til å tilfredsstille, en evig higen etter siste nytt av hendelser og trender. Vi er av den oppfatning at vår viten om disse tingene er avgjørende for hvor mye vi er verdt som borgere, og kanskje er det noe i det.

Det finnes mange kanaler med kun det målet for øyet å fôre oss med nyhetsjournalistikk, og det mediet som ligger aller dypest i folkesjelen må nok være avisen. Selv ikke lørdagsrevyen har noe å stille opp med når det gjelder disse daglige trykksakene. De første avisene så dagens lys allerede før Kristus, da i håndskrevne eksemplarer, men avismarkedet skjøt virkelig fart da trykkekunsten var blitt velutviklet og anvendbar.

Mange mennesker er ”avhengige” av sin daglige dose avis, og det vet avisene å utnytte. Det norske skolevesen legger stor vekt på å oppfordre elevene til å ha en god aviskultur, men det holder ikke bare med å lese riksavisene. Lokale aviser må også fordøyes, uavhengig av de bagatellnyheter de måtte være fylt med. Dagens samfunn har blitt slik at man både skal og må holde seg oppdatert for å følge med i utviklingen og være en del av fellesskapet, og hvis ikke blir en sett på som komplett idiot, en person som ikke engang er verdig en samtale. Derfor er det viktig å få med seg de viktigste avisene, for dagen blir som kjent ikke den samme uten. Men til tross for denne avhengigheten har avisopplagene begynt å minske, noe alle internettaviser må ta sin del av skylden for. Men spørsmålet er om webaviser har rett til å kalle seg aviser, når de ikke opptrer på papir.

Nettopp på grunn av papiret den er trykket på er avisene også meget nyttige også etter de er lest, så også på dette feltet vinner avisene over rikskringkastingen. Gamle aviser kan brukes til å få fyr i peisen, dyttes i våte sko og skal etter sigende være velegnet til å vaske vinduer med, og det skal godt gjøres med andre informasjonskanaler.

Avisene i dag nærmer seg mer og mer en form for sladrepresse. Det blir færre av de menneskene som faktisk kjøper aviser for å få kunnskaper om hendelser skrevet av skrivekyndige journalister, og mer av lesere som ser på aviser som en billig måte å slå i hjel tid på og samtidig bli underholdt. Dette kan vi se på avisenes overgang til tabloidformat, samt de latterlige og klisjéaktige overskriftene som tar forsidenes plass fra de sakene som virkelig er viktige. Avisene har rett og slett blitt busslektyre fremfor morgenkaffelektyre for mange. En ny trend i avisverdenen er alle helgebilagene, noe som medievitere er redd for at er den første spikeren i kista for den såkalte ”dype og gravende journalistikken”. Slik blir det når våre grunnleggende behov for sladder overgår nyhetstørsten.

For noen leser selvfølgelig aviser kun for denne sladderens skyld. Ellers så er de ute etter tegneseriene, som er enkel og ikke mist morsom underholdning for folket. Noen er ute etter jobb og leser aviser i søken etter fast arbeid, mens andre igjen er spent på hva som går på tv den kvelden. Men det er en ting som bruker å gå igjen, det første mange blar opp for å se på når de får en rykende fersk avis er makabert nok dødsannonsene.

Så hvorfor leser vi aviser? Først og fremst for å holde oss oppdatert på hva som skjer, og for å få noe å snakke med andre mennesker om. Dernest kommer de praktiske opplysningene som sportsresultater og hva som skjer i nærmiljøet, og til sist den rene underholdningsdelen. Selvsagt vil det bli galt å dra alle over en kam, for hva som interesserer oss i en avis kommer helt an på hvilken generasjon vi er, hvilket samfunnslag vi tilhører, og hvilke interesser vi har. Siden en avis er så variert og allsidig har den noe for enhver smak, og derfor treffer den et så bredt publikum.