I løpet av de siste årene har verden blitt mer globalisert og internasjonalisert, og dette merkes også i lille Norge. Det norske språket får stadig nye «låneord» fra blant annet engelsk, Vi kan stå i fare for å gradvis miste språket vårt på grunn av dette, og det er derfor delte meninger om dette blant befolkningen. Norsk språkråd er også bekymret for denne utviklingen og satte høsten 2005 ned et utvalg med mandat å lage en handlingsplan for det norske språk, hvor målet var å sikre at norsk også i fremtiden ville være et komplett og samfunnsbærende språk. Det er ikke bare det norske språk som muligens kan være i fare. Eksperter på området har fastslått at av omtrent 6000 språk vi kjenner til i dag, vil over halvparten av dem forsvinne i løpet av dette århundret. Foreløpig er det ikke grunn til å være bekymret for norskspråket. Ikke på ett eneste av de kriteriene som internasjonalt brukes til å identifisere språk i faresonen, skårer norsk høyt. Norsk er faktisk et stort språk i denne sammenhengen og det befinner seg på ca. 100-plass blant verdens over 6000 språk. Norsk er i tillegg et offisielt nasjonalspråk, altså et majoritetsspråk innenfor egne grenser, med en rik og bred skriftkultur.

I et leserinnlegg av Meisen i Aftenposten fra 2009 kalt «La det norske språket få dø ut», formidler han sin mening om det norske språk. Meisen synes vi burde gå over til et større språk, slik at vi kan kommunisere med flere på det internasjonale plan. Han mener rett og slett at vi burde la det norske språk dø ut. Det er svært mange gode argumenter for at det norske språket bør bevares og som kan anføres mot Meisens leserinnlegg. Språket gir oss som befolkning et eget særpreg og identitet. Siden vi er en liten nasjon, kan man også anta at språket er viktigere for oss som nasjonalt symbol, enn for stormaktene som snakker verdensspråk. Vårt eget «lille språk» er samlende, og språket er også en viktig del av vår kultur og kulturarv. Vi har en rik litteratur som er skrevet på vårt eget språk og ikke minst har vi alle våre norske sanger. Ville det bli det samme om disse ble oversatt til engelsk?  Norsk språkråd uttaler at retten til et nasjonalspråk og morsmål er en demokratisk rett og dette er et spennende synspunkt sett i lys av internasjonaliseringen som skjer i verden. I denne sammenhengen er det interessant å trekke frem samenes krav om å få beholde sitt eget språk og rett til morsmålsundervisning, sett hen til den strenge fornorskingspolitikken som ble ført tidligere. Dette ble opplevd av samene som et overgrep og fremmedgjøring, siden språket skulle «gjemmes» bort. Dette viser hvor tett identitet og språk hører sammen.

Meisen anfører også at siden internasjonal handel, kultur, politikk og vitenskap er områder hvor kommunikasjonen ofte skjer på engelsk, burde det være både en økonomisk og kulturell gevinst ved å ha engelsk som morsmål. Det er ikke vanskelig å være enig i Meisens økonomiske standpunkt, men dette kan likevel ikke være det eneste vurderingsmomentet. Norge har svært god økonomi i forhold til de fleste land i verden og økonomi er derfor ikke et tungtveiende moment for oss når vi vurder om vi skal beholde det norske språket i fremtiden. Om et vidt utbredt språk som morsmål hadde vært en kulturell gevinst som Meisen mener, kan diskuteres. Dette kan jo resultere i at vi får en fattig kultur, ikke bare i Norge, men også i andre deler av verden. Det er gjennom språket vårt at tradisjon, kultur og verdier kommer til uttrykk og blir overført fra generasjon til generasjon. Dette blir sett på som viktige fellesskapsverdier i velferdssamfunnet vårt i dag og derfor er språket en viktig del av et lands personlige identitet. Kanskje samme morsmål for alle verdens folk hadde ført til ensretting av kulturen og at vi også hadde mistet de lokale variasjonene og ulikhetene.

Meisen hevder at selv om vi er gode i engelsk, så vil vi alltid ha et handikap i forhold til de som har engelsk som morsmål. Han anfører at når vi man treffer på en mer avansert engelsk, vil mange ha problemer med å forstå de små, men ofte viktige, nyansene i språket. Med dagens nivå på engelskundervisningen i Norge, er nok ikke dette et så stort problem som Meisen vil ha det til. De fleste av dagens unge kan både snakke og skrive engelsk meget godt, sammenliknet med andre unge som ikke har engelsk som morsmål. Selvfølgelig er det nyttig og ikke minst viktig at noen skal kunne avansert engelsk, og dette kan skje ved å satse på språkfag på høyt nivå på universitetene, slik at personer som har stor språkinteresse eller har behov for dette for å kunne få toppjobber i næringslivet har gode valgmuligheter. Det legges også stor vekt på internasjonalisering og utveksling ved universitetene i Norge i dag. Dette gir studentene mulighet til å lære mange språk, samtidig som de er student ved et norsk universitet. De som reiser ut lærer både språk og ikke minst kultur, noe som er viktig å kunne for lykkes i for eksempel næringslivet i andre land. Gode engelskkunnskaper er nødvendig, men det er kanskje ikke alltid er nok. De engelsktalende landene blir noen ganger forbigått av andre land, hvor befolkningen behersker flere enn ett språk. Mange mener dette er fordi de begrenses av troen på at deres eget språk er tilstrekkelig. De nordiske landene har for eksempel et fortrinn ved at mange av innbyggerne behersker to eller flere fremmedspråk. Mange mener derfor at det er viktig å verne om språkene, og ikke forkaste dette fortrinnet.  

En annens problemstilling som Meisen tar opp er mangel på gode lærebøker på videregående skole og på universitetene. Han mener det ikke oversettes fort nok siden utviklingen går så raskt. Dette er å resignere. Hvorfor skulle ikke vi, en rik nasjon og med en etter hvert svært høyt utdannet befolkning, både klare å oversette og også utvikle våre egne lærebøker raskt nok? Problemet her er viljen fra våre bevilgende myndigheter, det vil si stortinget, og ikke språket. Om de ønsker å bevilge mer penger til utvikling av lærebøker, ville det kunne gitt arbeid til mange akademikere og forskere.

Det norske språket er som tidligere nevnt under press fra spesielt engelskspråklig påvirkning, mens det tidligere var for eksempel tysk som påvirket oss. Vi får mange nye låneord som etter hvert blir integrert i vårt språk og som selvsagt vil endre dette. Dette betyr jo ikke at vårt eget språk kommer til å dø ut før eller senere. Alle språk utvikler og endrer seg gjennom tiden, og dette er med å gi språket livskraft. Ved å eventuelt tvinge språket til å være gammelmodig og ikke tillate det å endre seg, kan man heller tro at det vil bli et lettere offer for ennå større påvirkning fra andre språk.

De fleste innbyggerne i Norge vil nok si seg enige i at språk er en stor del av vår kultur. Selv om de eldre kanskje holder mer fast til de eldre norske kulturarvene enn dagens yngre, tror jeg de aller fleste er fornøyd med språket vårt slik det er nå. Gjennom skole, litteratur, sosiale medier og så videre lærer man uansett de store verdensspråkene. Hva er vel egentlig galt med å mestre flere språk? Et av de viktigste argumentene for å verne om morsmålet sitt er at det er en utrolig viktig del av landets identitet, også i sammenheng med historie og geografisk tilhørighet. Så la derfor det norske språket leve, utvikle seg og bestå!

Kilder:

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article963930.ece (Nedlastningsdato: 2. mai 2012)

«La det norske språket få dø ut» av Meisen (Leserinnlegg fra Aftenposten 2009)