Problemstilling: Indisk og norsk kultur – Hvordan er det å være 2. generasjonsbarn og å leve med to helt forskjellige kulturer? Hva er det som gjør den indiske kulturen så ulik den norske?

 

Å vokse opp med to kulturer

Å være født og oppvokst i Norge, men med foreldre fra et helt annet land, i mitt tilfelle, India, er ikke hele tiden en enkel sak. Man vet ikke hvilken kultur man skal identifisere seg med. I noen tilfeller kan man være mer indisk, og i andre tilfeller mer norsk. Man vakler hele tiden mellom de to helt forskjellige kulturene. Når noen spør meg: ”Er du norsk?” vet jeg ikke hva jeg skal svare. Jeg kan ikke kalle meg helt norsk, for jeg har en litt annerledes tankegang enn de fleste nordmenn, med andre tradisjoner og en annen tro. Men i tillegg kan jeg ikke kalle meg indisk, siden jeg har vokst opp i Norge og blitt veldig påvirket av samfunnet rundt meg. Jeg ligger stort sett midt i mellom og kaller meg indisk – norsk, med bindestrek i mellom de to nasjonalitetene.

 

For noen kan dette med å vokse opp med to kulturer være mye vanskeligere enn for andre, spesielt for de som kommer fra en meget religiøs familie med sterke meninger om sin egen kultur og tro. Barna i den tilhørende familien får et stort press på seg selv. De må klare å holde på sin egen kultur, samtidig som at de må bli godtatt i det norske samfunnet. Muslimske barn fra fundamentalistiske familier har det mye vanskeligere enn andre 2. generasjonsbarn. Å måtte dekke ansiktet for eksempel gjør at de med en gang viser hvilken tro de tilhører og det er akkurat det som skiller dem ut fra mengden. Det er så mange lover og regler i islam, slik at nesten ingenting har noen likhet med den norske kulturen.

 

På denne måten vil kulturkonflikter oppstå meget ofte og det er vanskelig å kunne velge mellom det samfunnet man er vokst opp i og det foreldrene har lært oss fra da vi var barn. Man kan av og til føle at man skyver seg bort fra det ene eller det andre. I tillegg kan noen få en følelse av at man må gjøre forskjellige ting for å bli godtatt i både det indiske og det norske samfunnet, noe som kan være vanskelig. Dette fordi at det man gjør for å bli godtatt i det ene samfunnet, kan være noe som ikke er bra i det andre. Uansett hva man gjør, må man trekke seg unna det ene samfunnet for å kunne bli godtatt i det andre.

 

Indisk – norske barn – lever i gammeltida?!

De som kommer til Norge fra et land som har en annerledes kultur, religion og tradisjon, vil prøve å ta vare på de punktene så godt som mulig, samtidig som de vil videreføre det til sine egne barn i mer eller mindre grad. De vil ikke at barna skal bli ”for” norske, for de vil at de skal vite hvor deres røtter egentlig kommer fra. Kulturen er meget viktig for indiske, den betyr mer for de enn det gjør for nordmenn. Kulturen er det som gjør en inder til en inder! Man kan si at India er slik som Norge var for noen tiår tilbake. Da var kultur og religion også veldig viktig i Norge også, men i dag har det blitt lagt litt til side.

 

Men indiske familier i Norge har samtidig tatt mer vare på kulturen sin, enn det som blir gjort i India. De som kom hit for over 20 år siden, tenker på India som datidens samfunn og har dermed videreført det de lærte på den tiden til sine egne barn. Indiske i Norge lever litt i ”gammeltida” kan man si. Samfunnet har forandret seg i India også, blitt mer og mer lik den vestlige kulturen, men de som har bosatt seg i Norge og andre land, har ikke tatt del i denne forandringen. Samfunnet de vokste opp i selv er det eneste de kan bygge på. Flesteparten av 2. generasjonsbarn har dermed klart å tatt mer vare på kulturen sin enn mange av barna som bor i India. Men de viktigste punktene ved den indiske kulturen, slik som ære og skam, status, respekt for voksne er like viktig både for de som bor i India og 2. generasjonsbarna.

 

Grunnprinsipper blant indiske

Som jeg har nevnt ovenfor, er ære, ”izzat” som det heter på mitt språk, veldig viktig i det indiske samfunnet. Dette ordet vil man høre ofte i indiske familier. ”Ikke gjør noe som kan føre til skam for familien!” Det er noe alle indiske barn har fått hørt, i mer eller mindre grad. Å bli gravid utenfor ekteskapet er et eksempel. Å ha mange kjærester før man blir gift, vil gi et dårlig rykte.

 

Dersom barnet gjør noe som ødelegger familiens ære, vil det ikke bare påvirke hennes/hans foreldre, men også resten av slekta. Giftermål kan bli vanskelig å få ordnet og man blir ikke godtatt i samfunnet. Dette gjør at mange barn tar hensyn til sine foreldre fremfor seg selv, siden de vet hvor viktig akkurat det med ære er i det indiske samfunnet. Noen familier vil nekte sine barn forskjellige ting, på grunn av redselen for at noe av det skal føre til at de havner i feil miljø som kan ødelegge deres ære.

 

Respekt for voksne er også veldig viktig i indisk kultur. Barn kan aldri si navnet til de voksne, ikke uten å tilføye tante eller onkel. Når vi treffer indiske venner, så sier jeg alltid ”aunty” eller ”uncle” til de voksne. I tillegg så sier man aldri ”du” til de som er eldre enn deg. Vi sier ”De”. Det er respektløst å bruke ”du”, så fremt de ikke er jevnaldrende eller det er bare snakk om noen år i forskjell. Bruken av ”De” har gått bort i Norge, men i India er det akkurat denne bruken av den høflige formen av ”du” som viser at du har fått en bra oppdragelse. På de indiske skolene vil man alltid si ”Mr.” eller ”Mrs.” til lærerne.

 

I tillegg kommer sosial status. Det er ytterst få tilfeller hvor en lege gifter seg med for eksempel en drosjesjåfør. Mange foreldre vil for det første ha problemer med å godta dette giftermålet. En person innenfor legeyrket bør gifte seg med noen på sitt eget sosiale statusnivå. ”Like barn leker best” sier man. Økonomisk status er også veldig viktig. Men dette med økonomi kan også ha med at det er meget store forskjeller mellom fattig og rik i India. Du merker enorme forskjeller i inntekten til de i eksempelet ovenfor i forskjell fra hva det er i Norge. Og disse forskjellene kan føre til store konflikter senere i familielivet, spesielt dersom det er kvinnen som tjener mest.

 

Kastesystemet og ekteskap

Kastesystemet har også en stor rolle i akkurat dette med sosial status, noe som går over 2000 år tilbake i tid. Dette systemet går ut på at menneskene deles i forskjellige hovedkaster: Øverst finner vi presteklassen (brahminene) deretter kommer krigerne (kshatryas) etterfulgt av handelsfolk (vashyas) og til slutt tjenerne (sudras). De som tilhører en lavere rang enn tjenerklassen, hører ikke til noe kaste i det hele tatt og kalles de kasteløse. De har mindre rettigheter enn de andre. De blir sett på som ”urene” og skal ikke bli rørt av de som kommer fra en annen kaste.

 

Illustrasjon av de indiske kastene.

 

Systemet er ikke så utbredt som det var før, siden det ble forbudt i 1947, da den indiske grunnloven ble skrevet. Men man er naiv hvis man tror at det fortsatt ikke er i bruk! Alt er avhengig av hvor i landet man befinner seg i. Spesielt i landsbyer og mindre steder vil man finne mye bruk av dette systemet, fordi det er et mindre antall innbyggere, som gjør det enklere å skille mellom de ulike kastene og vite hvem av de som er ”urene”. I de store, tettbefolkede byene er det rett og slett uunngåelig å komme borti en som er ”uren”. Utenfor Indias grenser praktiseres ikke dette systemet så mye!

 

Foreldrene vil helst at barna skal gifte seg med noen innenfor sin egen kaste. Å gifte seg med noen som tilhører en lavere kaste er det man helst vil unngå i en sterk troende hindufamilie. Det finnes mange som overhodet ikke vil godkjenne et ekteskap med noen som kommer fra en annen kaste enn de selv. Dermed er de fleste ekteskap innenfor deres egen kaste. Det er et fåtall som har giftet seg på kryss av kastesystemet.

 

Mens vi snakker om ekteskap, så vil jeg fortsette med å si at i indiske familier er det vanlig med arrangert ekteskap. Foreldrene plukker ut en representativ ektefelle og sønnen/datteren deres skal dermed godta om de vil gifte seg med denne personen eller ikke. Men det er også mange som finner seg en kjæreste på egen hånd og gifter seg noen år senere. De får bestemme selv, så fremt det blir godtatt av familien. Da vil man se på familiebakgrunn, utdanning og lignende. Hvis det ikke blir godtatt av familien, men man likevel inngår dette ekteskapet, kan det føre til et dårlig forhold med foreldrene senere.

 

Det er mange som tror at tvangsekteskap og arrangert ekteskap er det samme, men det er meget stor forskjell! Man blir ikke tvunget til det, det er du selv som bestemmer!

 

Det som skiller kulturene fra hverandre

Æresbegrepet, sosial status og kastesystemet er trolig det som skiller den indiske og den norske kulturen mest fra hverandre. I tillegg til det er arrangert ekteskap noe som ikke finner sted i det norske samfunnet. Nordmenn kan bli litt sjokkert dersom man snakker om hvor viktig ære er eller om de ”urene” som ikke skal røres, men det er bare slik det er og har alltid vært. Noe så sterkt som dette og som har vært til stede i så mange år, kan man ikke forandre på i en fei, selv med en lov til stede som forbyr dette.

 

I Norge er ikke status så viktig i forskjell fra India, for forskjellen mellom fattige og rike er ikke så stor i dette landet. Man kan ha en meget bra lønn dersom man er en for eksempel en skredder, men i India vil man bare tjene rundt 2000 rupis (ca. 300 kr) i måneden, kanskje ikke det engang, som man skal bruke for å forsørge familien sin med og betale diverse regninger med mer. Mens en lege vil tjene flere titusen rupis i måneden. Her ser dere vel den enorme forskjellen? I Norge er man mer likestilt, akkurat på grunn av mindre forskjeller i økonomien. I India er det utdanningen som teller om du kommer til å bli respektert blant andre eller ikke. Jo høyere utdanning man tar, desto bedre økonomi og mer status å få!

 

Arrangert ekteskap vil fortsette i flere år framover i det indiske samfunnet. Det kan høres veldig drastisk ut, men det er veldig vanlig og flesteparten holder sammen hele livet. Om det er på grunn av at de har et godt forhold til hverandre og virkelig er glade i hverandre eller om de ikke vil ta steget til skilsmisse er en annen sak. Det en liten del av Indias befolkning som tar dette steget. For de fleste er dette aller, siste utvei. Det er flere skilsmisser i Norge enn det er i India. Kanskje arrangert ekteskap ikke er så drastisk likevel, når man ser på hvor mange som holder sammen?!

 

Forskjellig fra familie til familie

I hvor stor grad man er opptatt av ære, status og kastesystemet blant indiske er veldig forskjellig fra hver familie. Noen vil ikke godta at barnet deres forelsker seg i en av lavere rang, mens andre vil akseptere det slik som det er, for barnets lykke. Jeg vil påstå at samfunnet man vokser opp i fra barndommen av, har mye å si for deres tro når det gjelds de ovennevnte begrepene. Dersom man kommer fra en indisk landsby, vil disse begrepene være mer viktige for de enn for mennesker som kommer fra en industrialisert by, med påvirkning fra den vestlige kulturen.

 

Noen familier kan være meget strenge, mens andre kan la barna få frihet til en viss grad. I mitt tilfelle er jeg heldig som har foreldre som har gitt meg mye mer frihet enn det mange andre indisk – norske barn får. Vi er mer tilpasset det norske samfunnet enn mange andre indiske familier jeg kjenner er. Jeg har hatt et meget åpent forhold til foreldrene mine, noe som jeg er veldig takknemlig for. Det er ikke så mange indisk – norske barn som kan si så mye til foreldrene sine som jeg kan. Jeg kan fortelle dem det meste og de lar meg få lov til å dra ut om kveldene sammen med venner, så jeg slipper å lyve for dem. Det er jeg selv som kommer til å bestemme hvem jeg vil gifte meg med i senere tid, og de kommer til å godta den jeg finner, uansett rase og status. Av den grunn har jeg ikke opplevd denne store kulturkonflikten i så stor grad som andre.

 

Men uheldigvis finnes det familier hvor barna lever et såkalt dobbeltliv. Hjemme er de helt fullstendig indiske, hvor det ikke vises i det hele tatt at de har vokst opp i et norsk samfunn. Når de er ute blant venner, derimot, kan de gjøre mye som egentlig ikke er ”lov” i det indiske samfunnet. Dermed lyver de til sine foreldre om hva de gjør i fritiden deres. Det å måtte lyve for sine nærmeste, pga redsel for at det man gjør, ikke skal bli godtatt, er ikke en god følelse å sitte inne med. Man føler seg mye bedre når man kan si ting som det er. Det er dermed veldig vanskelig for barn som må leve et ”dobbeltliv”, for de føler at deres egne foreldre egentlig ikke kjenner de slik de egentlig er. Det foreldrene ser, er bare hva barna vet at de vil se. Det er bare en falsk påkledning.

 

Slik kan det være når de er sammen med venner også. De som prøver veldig hardt for å bli godtatt i det norske samfunnet, vil gjøre ting som de egentlig ikke vil, som å røyke, drikke alkohol og lignende. Bare for å bli likt av sine venner. Så da vet ikke det norske samfunnet eller foreldrene hvordan denne personen egentlig er.

 

Mye positivt

Alt er likevel ikke bare forvirrende med å være oppvokst med to kulturer. Å få ta del i både den ene og den andre kulturen, i tillegg til å føle en tilhørighet til begge, er ikke alle som har muligheten til. Fra den norske kulturen kan jeg feire jul og 17. mai, fra den indiske kulturen kan jeg feire lysfestivalen Diwali og ”fargefestivalen” Holi. Jeg kan danse polka og jenka, i tillegg til bhangra og annen indisk dans. Det er godt å kunne ha den muligheten til å ta ut de positive egenskapene fra begge kulturene og gjøre det om til min egen kultur. Det å bare kunne snakke flere språk er interessant, spesielt for meg som virkelig liker å kunne forskjellige språk. Jeg føler jeg er ekstra heldig på akkurat dette!

 

Holi-feiring: Man kaster fargepulver på hverandre

 

17. mai-feiring