Den gamle religion var naturreligioner, men etter beduinkulturen ble fastboende, fikk jødedommen og kristendommen stor påvirkningskraft. Islam bygger jo også veldig mye på disse to religionenes bøker.

 

Muhammad, en fremstående person fra Mekka, fikk åpenbaringer som ble Koranen. Disse må sees i sammenheng med at han både likte og hang mye med kristne, asketiske eneboere. Så begynte han å forkynne i Mekka, men der ble han ikke likt, fordi de store familiene mente han prøve å ta over. Derfor dro han til Medina – parallell til Abrahams utvandring fra Ur.

 

I Medina ble Muhammad både politisk og religiøs leder, og spredde Islam gjennom krig og diplomati. Samlet også landet.

 

Etter Muhammads død, ble muslimene ledet av kalifer. De fire første var etterkommere av Muhammad, og når den siste døde ble den en splittelse i Islam:

 

Sjiat Ali – Alis parti. Ai, den siste kalifen var i følge disse den hele tiden rette kalifen, siden han var Muhammads nærmeste slektning. Iran. Sør-Irak. Imamen er hevet over resten, og kan komme med nye åpenbaringer.  Venter på en slags Messias, en etterkommer av Muhammad.

 

Sunnittene mener at lederskapet i Islam må ligge hos den som har makten i landet. Imamen er bare en bønneleder.

 

Koranen er ikke bare en religiøs bok, men også en betegnelse på hvordan du skal styre et samfunn. Koranen er ikke Muhammads ord, men Guds Ord, og det eksakt samme finnes i Himmelen. Den er fullkommen, og uten feil.

 

Hadith, er samlinger over Muhammads (idealmennesket) levesett.

 

Kristne og Jødiske skrifter er også til dels hellige. Jesus, Moses og David var alle profeter. Men de Islamske tekstene har overstyringsrett.

 

Etikk. Islam skiller ikke mellom religion og politikk, og tro og moral. Menneskenes religiøse og moralske forpliktelser står nedskrevet i Sharia, hellig lov. Denne bygger først og fremst på Koranen, eller på Likhets- eller Enighetsprinsippet. Denne loven står nedfelt i lands lover, og overstyrer alt annet. Veldig detaljert, for eksempel så er straffen for dét og dét bestemt i Sharia (/Koranen).

 

Virkelighetsoppfatning: Gud har skapt jorden av ingenting og på seks dager. Veldig likt Mosebøkene. Sju himler, sju verdener og seks helveter. Alt er skapt av Gud, som også er historiens Herre. Islam avviser alt som kan bryte med monoteismen, og Gud regnes som noe ikke-menneskelig som ingen egentlig kan forstå.

 

Menneskesyn: Alle mennesker har snakket med Gud, så det er ingen ”unnskyldning” for å ikke være muslim. I så fall er det mangel på kunnskap. Derfor skal troende utbre denne læren til resten av verden.  Mennesket står over alle andre vesner på jorda. Det er ingen arvesynd fra syndefallet. Gud tilgir. Om en er lydig, vil det gå bra på Dommens Dag. Helvetesoppfatningen er variert, evig eller temporal. Den éneste sikre måten å komme til Himmelen på er å dø i Jihad. Gud er suveren, og ikke nødvendigvis rettferdig.

 

Religiøse forpliktelser: 1: Trosbekjennelsen. Gjentas flere ganger om dagen. ”Det er ingen gud utenom Gud, og Muhammad er Hans profet”. 2: Bønn. Bnn i Islam er svært rituell og fast, lite frie, individuelle bønner. Bør gjennomføres i moskeen en gang i uka, og fem ganger om dagen. 3:Almisse. I dag krever staten inn denne. Islamsk sosialisme. 4: Faste: Ramadan. Faste fra solopp til solned. 5: Pilgrimsferd til Mekka.

 

Retninger: (se også om splittelsen.)

Suffisme: Egen retning, på linje med Sjia og Sunni. En slags blanding av Kristendom, Islam og Buddhisme. Tanke om gudskjærlighet. Mange retnigner, fellestrekk: Asketisme, pusteteknikker og meditasjon og bønn.  Fra Buddhismen tar de at Gud skapte seg samtidig som Skapelsen, noe som er helt uforenlig med Gudssynet i Islam.

 

Politisk Islam er ikke en egen retning som suffisme, sjia og sunni, men en retning som vil ta over makten i land revolusjonært, fori å hindre vestliggjøringa og moderinseringa – kulturelt hegemoni. Fundamentalister og tradisjonalister. Egentlig uvenner, men Osama samlet dem. Iran er ett eksempel, Hamas et annet.

 

Til slutt: Det er ikke noe skille mellom religion og politikk – Islam er et politisk redskap, i motsetning til Kristendommen – Jesus ville aldri skape en stat.