Kjærligheten. Neppe noe annet tema har blitt så mye diskutert, forsket på, sunget om, skrevet om og filosofert over. Uansett alder, rase, kjønn og religion; alle mennesker er til en viss grad opptatt av kjærligheten. Om det nå er slik at de er kjærester, samboere eller ektefolk. Eller om de rett og slett er på utkikk etter ”den rette”. Gjennom historien har menneskene søkt etter den store kjærligheten på mange forskjellige steder. Alt fra kontaktannonser, singeltreff og dating-nettsteder. Nylig har et nytt fenomen dukket opp; jakten på kjærligheten fortsetter nå på Tv-skjermen til allmenn beskuelse og forlystelse.

Senest i høst sendte TV2 andre runde av sin populære reality-serie ”Jakten på kjærligheten”. Vi møter en rekke bønder som har en ting til felles- de har av ulike grunner ennå ikke funnet den store kjærligheten. Disse får sjansen til å presentere seg selv, og så er det opp til seerne hjemme å skrive brev om de skulle være interessert i å bli bedre kjent med en av bøndene. De bøndene som får tilsendt flest frierbrev, blir med i serien. Dem følger vi på utallige stevnemøter med sine friere. I hver episode blir en eller flere friere eliminert, og tilslutt står bonden igjen med to potensielle partnere. Den heldige vinneren får så bli med gårdsbrukeren sin på en romantisk feriereise til selvvalgt destinasjon. Selv om langt over halvpartene av disse parene ikke innleder et romantisk forhold, så er det likevel noen av dem som har truffet blink. I sist sendte runde av ”Jakten på kjærligheten” så vi at eplebonden Harald fra Hardanger valgte å ta med seg Silje på en romanisk ferie. Bonden Tore Jardar fant også den store kjærligheten i sin frierinne Michelle. Begge parene står nå offentlig frem som kjærester, og har allerede vært på den nå nesten obligatoriske Se og Hør – sponsede sydenturen sin.

Som så mange andre tv-program, er også ” Jakten på kjærligheten” basert på et amerikansk konsept. I Amerika har serier som denne blitt umåtelig populære på kort tid. ”Ungkaren” er et lignende konsept, som vi også har adoptert her i Norge. Det går ut på at en mann, som oftest en både kjekk og rik ungkar, får gå på stevnemøte med flere forskjellige damer. I hver episode stemmer han ut den dama han er minst interessert i. Målet med programmet er at ungkaren skal fri til den dama som står igjen til slutt. Konseptet ligner altså mye på ”Jakten på kjærlighet” bare ikledd en litt mer glamorøs Hollywood-aktig innpakning. Programmet finnes også i en annen variant, der en ungkarskvinne møter flere menn for å forsøke å finne sin fremtidige ektemann. Det finnes også mange serier der mennesker forsøker å finne den rette på mer kreative måter. For eksempel serien der deltagerne går på stevnemøter med hverandres mødre, for så å velge hvem de vil møte på bakgrunn av dette. Eller serien der en deltager skal velge hvem han helst vil gå på stevnemøte med, etter å ha gjennomsøkt rommene til sine potensielle partnere. Kreativiteten vil ingen ende ta, og de moralske og etiske grensene flyttes stadig.

De fleste av de parene som har funnet sammen gjennom ulike reality-program har avsluttet forholdet etter bare få uker. Grunnen til at slike forhold sjeldent varer er at de er basert på en ofte falsk følelse av forelskelse. I programmene er alt tilrettelagt for en så romantisk og spennende tilværelse som overhodet mulig, og deltagerne er milevis unna dagliglivet. Alt det spontane har blitt tatt vekk, og ofte må deltagerne tenke taktikk og konkurranse for å komme seg videre i serien. Konkurranse faktoren kan også for mange gi en falsk følelse av å være forelsket. For det er jo ofte slik at man gjerne vil ha det som mange andre trakter etter. Disse tv-programmene er hovedsakelig laget for å underholde seerne, ikke for å finne den store kjærligheten for de medvirkende. Dette er viktig å huske på, spesielt når det gjelder amerikanske serier, der mye av handlingen er planlagt og avtalt på forhånd.

I den siste tiden har stadig flere begynt å sette spørsmålstegn ved måten disse tv-programmene framstiller kjærligheten på. For kan man virkelig finne den store kjærligheten på tv? Er det mulig å bli forelsket med kameraer på alle sider? Og er det slik at kjærligheten kan oppstå i unaturlige situasjoner, kreert nettopp for at deltagerne skal bli forelsket? Jeg tror først og fremst at disse programmene sender ut et feil inntrykk av at man må være i et kjærlighetsforhold til enhver tid for å være lykkelig. Å finne kjærligheten blir fremstilt som den eneste veien til fullkommen tilfredshet. Har du ingen kjæreste, så burde du i teorien ikke være tilfreds med det. Disse tv- seriene skaper også til en viss grad et unaturlig press på unge mennesker om å gå inn i et kjærlighetsforhold, før de kanskje er helt klare for det. Jeg vil likevel si at det er en betydelig forskjell mellom for eksempel ”Jakten på kjærligheten” og ”Ungkaren”. I ”Jakten på kjærligheten” møter vi menneskene i sitt eget hjem og nærmiljø, de får bedre tid til å bli kjent med hverandre og det finnes ingen underliggende krav om at deltagerne skal kysse eller bli forlovet på slutten av programmet. Dette at programmet er rettet mot bønder i utkant Norge, gir det et litt klisjéfylt, men også sjarmerende preg som rører ved hjerterota til de fleste av oss. Serien som ”Ungkaren” derimot er mer preget av dette vakre, glamorøse, der unge, pene mennesker drar på stevnemøte i Paris eller Roma. Alle jentene blir selvfølgelig stormende forelsket i ungkaren, og tar konkurransen veldig seriøst. Ungkaren på sin side kysser flere av jentene, er tydeligvis betatt av flere og må til slutt ta et , for ham, nesten umenneskelig valg. ”Ungkaren” er så uekte, dramatisert og klissette som det går ann å få det. Spesielt den amerikanske versjonen, tar skrittet helt ut og legger til og med opp til at ungkaren i den siste episoden skal fri til sin utkårede. Det er etter min mening fullstendig urealistisk at man skal kunne være klar til å gifte seg etter å ha kjent hverandre i 14 dager.

Det ser ut som om reality- seriene har kommet for å bli. Stadig flere mennesker ønsker å være med og mange av dem har en drøm om å møte den rette. Selv om noen kan være heldige og faktisk finne hverandre gjennom tv, så tror ikke jeg at dette nødvendigvis legger det beste grunnlaget for et forhold. Kjærlighetens beste jaktmarker er fortsatt ute i det ekte livet, ikke på tv-skjermen.