Ei lita jente står og blåser såpebobler. Hun trekker pusten dypt og stirrer trollbundet på at den lille bobla vokser og vokser – og plutselig frigjør seg. Den flyr avgårde med vinden, ut i den store, ukjente verden.

Slik kan man beskrive et menneskes liv i dag. Gjennom oppveksten vokser vi og utvikler oss, til vi en gang plutselig forlater redet og starter for oss selv. Da har vi med oss alt vi har lært i løpet av årene. Vi sitter velfornøyde inne i hver vår såpebobleverden og fatter ikke at den ekte, uegennyttige verdenen befinner seg utenfor såpeboblas vegger. I frykt for at å rekke ut ei hånd for å hjelpe andre som befinner seg der ute vil sprenge vår perfekte verden, forblir vi i bobla vår resten av livet.

Egoisten

Dette er egoistens liv. Han tilbringer livet i et lukket rom sammen med sine egne ønsker og interesser, og forstår ikke at det finnes andre mennesker på den andre sida av speilet. For ham finnes ikke disse andre personene, han ser bare seg selv og det som er bra for ham.

Egoisten er han som «ikke ser bjelken i sitt eget øye, men flisa i sin brors». Det er ofte de mest egoistiske personene som klager på at andre bare tenker på seg selv. De er simpelthen ikke klar over sine egne lyter, men er alltid de første til å kommentere andres. Egoistene innser ikke at det er de selv som må ta på seg ansvaret for å søke kontakt med andre mennesker, å sprekke såpebobla.

Pliktetikk og lønnsom egoisme

Filosofen Emmanuel Kant uttrykker hva som er rett og uselvisk i sin pliktetikk. Han mener at det er grunnlaget for handlinga, altså hvorfor du gjør en ting, som avgjør om handlinga er god eller ikke. Uansett om det du gjorde ikke hjalp noen, eller faktisk virket mot sin hensikt, har du gjort ei etisk riktig handling hvis du mente å hjelpe noen. La oss si at du går rundt og samler inn penger til SOS barnebyer. Selv om pengene blir borte på veien og ikke kommer fram, har du jo handlet riktig. En egoist vil alltid gjøre det som gagner ham selv, og selv om resultatet av ei handling faktisk hjelper andre, var ikke hensikten eller handlingsgrunnlaget godt. I enhver situasjon kommer egoistens egne interesser og ønsker foran andres velferd. Han veier alltid fordeler og ulemper mot hverandre før han gjør noe.

I dagens samfunn lønner det seg dessverre å være egoistisk og selvsentrert. Tenk deg et klasserom der det er fem elever som bråker mens resten av de tretti sitter stille og oppfører seg eksemplarisk. Hvem er det som får mest oppmerksomhet? Det er selvfølgelig bråkmakerne. Også på jobben lønner det seg å drite i jobben og medarbeiderne. Det er alltid en del som ikke bryr seg om å gjøre jobben sin skikkelig, som krangler og argumenterer om hver minste detalj, og generelt gjør arbeidsdagen sur for sine arbeidskamerater. De bryr seg ikke om at for hver oppgave de unnlater å gjøre, er det en annen som må dra lasset for dem. Det er alltid de ansvarsfulle og arbeidsomme som straffes for egoistenes likegyldighet. Derfor er det færre og færre som har ork til å motkjempe egoismens jerngrep om verden.

Sann innsikt og lykkesmeder

Den sanne innsikt kommer innenfra. Ingen andre kan forandre på deg, det er du selv som må ta avgjørelsen om hva du vil gjøre med livet ditt. Det er selvfølgelig et vanskelig valg å ta, for livet i såpebobla er jo så godt. Der har du alt du trenger og ønsker deg – unntatt kontakt med andre mennsker. Jeg mener at vi bare kan bi lykkelige og ha et fullkomment liv hvis vi fullt ut benytter våre evner – også vår medfødte evne til å elske og bry oss om andre mennesker. En egoistisk person kan aldri bli helt lykkelig, for han har begravd sin omsorgsfølelse dypt inne i seg og lever bare av kjærlighet til seg selv og sitt. Egoistene har det så travelt med å bygge opp sitt eget liv at de glemmer at de også må slippe andre inn i det. Man må ikke være «sin egen lykkes smed» i så stor grad at man glemmer å bidra til andres lykke.

En annen viktig ting når det gjelder egoister – de tør ikke å slippe andre inntil seg eller motta hjelp fra andre. Fordi egoisten bare tenker på seg selv, tar han det for gitt at andre også handler med de samme motivene som ham. At noen kan hjelpe andre uten å få noe igjen for det, er utenkelig.

«Egoisme står for fall?»

Det er dagens ungdom som må si stopp, som må ta ansvaret for å forandre samfunnets holdninger. Egoisme er jo ikke noe medfødt. Det er en holdning til livet, som optimisme og pessimisme. Vi mennesker vil stadig ha mer og strekker oss alltid etter det vi ikke kan nå. Hva bryr det vel egoisten om han må tråkke på og utnytte andre mennesker for å nå målet sitt? Jo før han lærer å bry seg om andre enn seh selv, jo bedre.

Det er tydelig at etter hvert som levestandarden til det norske folk har blitt høyere, har også egoismen spredt seg som ild i tørt gress. Nå sitter de fleste nordmenn på hver sin fjelltopp (eller såpeboble) og ser ned på hverandre. Hvis alle bare fortsetter å bry seg om seg og sitt, vil samfunnet begynne å rakne i sømmene.

Det skal ikke mye til; det er ingen som trenger å ta i noe skippertak for å kunne hjelpe andre. Hvis alle hjelper til litt, blir børa uendelig my lettere. Det heter at «hovmot står for fall», og slik er det forhåpentligvis med egoisme også. Før eller senere må rettferdigheten skje fyllest, som i fabelen om hesten og eselet: Hesten var mye sterkere enn eselet, som slet under sin tunge bør. Det spurte hesten om hjelp, men hesten mente at den hadde nok med sitt. Da eslelet senere døde av utmattelse, var det hesten som måtte bære eselets bør i tillegg til sin egen. Moralen i denne fabelen er at egoisme ikke lønner seg i lengden. Det håper jeg at samfunnet snart vil forstå; jeg ønsker at de få hvite fårene i saueflokken vil minne de sorte på at de opprinnelig var hvite de også.

I Bibelen står det at man skal «elske sin neste som seg selv», men det er tydelig at selv de kristne har glemt denne formaninga. Nå til dags handler det om å elske seg selv, og vi har klart å omskrive Haldis Moren Vesaas’ dikt fra 1945:

«Det heter ikke vi nå lenger - men jeg!»