Sigbjørn Obstfelder ble født i 1866, og han vokste opp i en stor søskenflokk. Livet hans var preget av ensomhet. Han fikk ingen barn, og han ble heller aldri gift. Ensomheten i livet hans var noe som gikk igjen i flere av hans tekster. Han døde bare 34 år gammel i 1900.

Diktet ”Jeg ser” kom ut i 1893 og er hentet fra diktsamlingen ”Digte”. Dette diktet er Sigblørn Obstfelders mest kjente og kanskje viktigste verk. ”Jeg ser” er hentet fra nyromantikken som gikk i fra ca 1890 til unionsoppløsningen i 1905.

I diktet ”Jeg ser” følger vi blikket og tankene til fortelleren. Blikket begynner høyt oppe på himmelen, og det senkes sakte i mot bakken. På blikkets vei observeres ting som skjer. Diktet begynner med lys, varme og positivitet, men etterhvert som blikket senkes, forsvinner dette, og mørket og negativiteten kommer klarere og klarere frem.

Diktet inneholder ni strofer, der av der av tre strofer som bare er på en verselinje. De syv første strofene følger et fast mønster, men de to siste bryter med resten. Første, fjerde og syvende strofe er alle bygd opp likt. De inneholder tre verselinjer hver, og alle verslinjene begynner med: ”Jeg ser på”. Disse tre stofene er altså fortellerens observasjoner. Andre og femte strofe inneholder begge to verselinjer. Verselinjene i disse to strofene begynner med: ” Dette er altså”. Disse to strofene beskriver fortellerens tanker etterhvert som blikket senkes. Tredje, sjette og åttende strofe består av bare en verselinje. De har ingen fellestrekk i setningens oppbygning, men alle tre forteller om noe konkret som skjer. Siste strofe bryter helt med resten av diktet. Denne strofen består består av tre verselinjer som på en måte er konklusjonen av fortellerens tanker og observasjoner.

Budskapet i dette diktet er å vise at ting kan forandre seg veldig raskt. Diktet begynner med at fortelleren ser i mot himmelen, hvor han føler lys og varme. Etterhvert som blikket senkes, kommer mørket og dysterheten frem. Været forandrer seg fra en klar hvit (blå) himmel, til tunge regnfulle gråblå skyer. I fjerde og syvende strofe observerer fortelleren storhet, velstand og glede. Dette er veldig fjernt fra måten fortelleren føler seg. Fortelleren viser i siste strofe at han ikke føler seg hjemme i denne verden. Han har det ikke som de andre menneskene på gaten.

Temaet i dette diktet er angst, ensomhet og fremmedfølelse. Etterhvert som fortellerens blikk senkes, kommer dette klarere og klarere frem. Fortelleren føler seg seg ikke hjemme i den verden han lever i. Han står alene og ser på de andre menneskene, og han ser hvor fjernt hans liv er i fra deres. Etterhvert som været blir dårligere, kommer angsten klarere frem. Angst, ensomhet og fremmedfølelse er typiske trekk i Obstfelders diktning, men det er kanskje i ”Jeg ser” at dette kommer klarest frem.

Miljøet vi møter, er en vanlig dag i en storby et eller annet sted i Norge for litt over 100 år siden. Alt er som normalt, og det er ingenting som skiller seg ut fra det hverdagslige livet.

Diktet er skrevet kronologisk, det hopper ikke frem og tilbake i tiden, men det har et fast mønster. Obstfelder benytter 1. persons synsvinkel, så mye kan tyde på at dette handler om hans eget liv. Han er veldig flink til å bruke bilder, så det er lett for mottakeren av diktet å se for seg alt som skjer.

”Jeg ser” inneholder noe allitterasjon. I første verselinje i fjerde strofe skriver Obstfelder: ”Jeg ser på de høye huse”. Her rimer ”.....høye huse”. I sjette strofes eneste verselinje skriver Obstfelder: ”De gråblå skyer samler sig. Solen ble borte”. Her kan vi se at ”.....skyer samler sig. Solen.....” rimer. Obstfelder bruk av bokstavrim i dette diktet er begrnset, men han har brukt det der det passet fint inn.

Diktet ”Jeg ser” er et veldig lettlest dikt. Det er veldig lett å forstå hva Obstfelder vil med dette. Han er veldig flink til å forklare seg enkelt uten å sette mottakeren på de største prøvene, men samtidig er ikke diktet for enkelt og kjedelig. Jeg tror at alle kan kjenne seg igjen i dette diktet, det er ikke bare Obstfelder som har følt det slik. ”Jeg ser” er det diktet som har grepet meg mest av de diktene jeg har lest.