I eksposisjonen i første akt, presenterer de personene og skaper sammenheng mellom disse og konflikten. Her får vi se at Jeppe kan oppfattes som en komisk person ved første øyekast, men etterpå får vi innblikk i han tragiske livshistorie, som bonde, forhenværende soldat, husbond og alkoholiker. Jeg, som leser, får nå medfølelse for han og hans livssituasjon, selv om han er komisk.

Han er slik de høytstående adelsfolkene i Danmark ville sett på en bonde på 1700-tallet; uvitende, overtroisk, primitiv, rå og uutdannet.

De komiske sidene ved Jeppe er at han godtar at folk gjør narr av ham og han er redd for kona. Han tør ikke motsi henne, men vet at hun er utro mot han. Dette beskriver han, når han snakker om sin ”hanrei-hatt”. Dette er for en mann ynkelig.

Hans alkoholmisbruk er også komisk, ettersom dette fører til mye situasjonskomikk, samtidig binder det hele handlingen sammen. Han er full da baronen finner ham, og når han blir kastet tilbake i sin egen verden.

Jeg ville sagt at Jeppe både var et undertrykt menneske og en plump bondeknøl, ettersom Baronen og lakeiene hans utnytter hans naivitet for egen underholdning. At han er av lavere klasse enn de gjør det ekstra morsomt for Baronen og hans folk. De skjønner ikke at de påvirker hans liv, og ydmyker han for offentligheten.

Baronen står ikke personlig for den fysiske og konkrete undertrykkingen, derimot gjør riksfogden det, ettersom han krever inn landgilde. Men Baronen står for den psykiske undertrykkingen ved å spille Jeppe et slikt alvorlig puss.

Jeg tror ikke Holberg ville utrykke systemkritikk med dette stykket, men derimot at folk skulle tenke selv, og forstå andres levekår, og ikke dømme andre ved første øyekast. Dette da spesielt ment for de av høyere klasse. Samtidig er historien en personlig tragedie, ettersom den stakkars naive Jeppe fortsetter med alkoholmisbruket, og ekteskapet ikke blir noe lykkeligere.