Navnet Jesus er en forgreskning av det vanlige jødiske navnet Jeshu’a på arameisk eller Jeoshu’a på hebraisk. Navnet betyr ”Guds frelser”. Navnet Kristus kommer av det den greske oversettelsen av det arameiske Meshicha eller på hebraisk Messias, som er en jødisk kongetittel og betyr ”den salvede”.

Det er få biografiske opplysninger i Bibelen. Men ut ifra det lille som er skrevet får vi vite at han er vokst opp som snekkersønn i den lille byen Nasaret i Galilea. Vi får også vite at han ble født i Betlehem. Han var eldst i søskenflokken på i hvert fall fire brødre og et ukjent antall søstre.

Grunnen til at fødselen er lagt til Betlehem av både Lukas og Matteus er trolig at i følge profetiene var det fra Judea, og ikke fra Galilea Messias skulle komme fra. (Mika 5,1; Joh 7,27) Noe av det som styrker denne teorien er at keiser Augustus folketelling er helt ukjent for samtidige romerske kilder. Opplysningene om at romerne krevde at hver mann måtte dra til byen hans stamfar ble født i for 1000 år siden kan man heller ikke finne historiske beviser på.

Lukas evangeliet skilder en episode der den 12 år gamle Jesus blir funnet i en religiøs diskusjon med de skriftlærde i tempelet. (Luk 2,41-52) En identisk historie kan man finne om Buddha 100 år tidligere. Jesus dukker ikke opp igjen i Bibelen før han er blitt omtrent 30 år, da han begynte sin korte, men berømte karriere. Som 33 åring ble han korsfestet i Jerusalem, dømt for blasfemi og oppvigleri. (Matt 26, 65-67; Luk 22, 66ff Mark 14, 64; Joh 19, 7-12)

Ettersom kristendommen er basert på at Jesus var Messias som Gud skulle sende, ville det bety slutten for kristendommen som religion dersom man med 100% sikkerhet kunne bevise at Jesus ikke var Messias. Det finnes ingen andre kilder som omhandler Jesus som Messias, bortsett fra de 4 evangeliene og noen andre skrifter som f.eks. Thomasevangliet. Jesus ble også nevnt i Koranen, men ikke som Guds sønn men omhandlet som en ”vanlig” profet.

Som ved en hvilken som helst annen problemstilling må man også i spørsmålet om Jesus var Messias stille seg kritisk til kildene man benytter seg av. De 4 evangeliene i Det nye testamentete er tilskrevet 4 evangelister, de tre synoptikerene Matteus, Markus og Lukas, evangelisten Johannes og vi har også det Didymos Judas Thomas skrev ned om Jesu uttalelser. Evangeliene var i følge historiske kilder i utgangspunktet overlevert anonyme, og det kan dermed være sannsynlig at de har fått forfatternavn av kirken seinere for å gi dem større kredibilitet. Fakta som motstrider at det var disiplene som skrev evangeliene, var at de hadde skrevet dem på fremmedspråk (de snakket arameisk, evangeliene var skrevet på gresk) og at disiplene i tillegg var vanlige arbeidere, som på den tiden som oftest ikke kunne lese og skrive.

Når evangeliene ble skrevet er også usikkert, ettersom man ikke har de originale eksemplarene igjen og dermed kan drive med for eksempel datering etter karbonmetoden. Markus regnes som det eldste, og er trolig skrevet i Aleksandria i Egypt mellom år 70 og 80 e. Kr. Deretter kommer Matteus og Lukas som må ha kjent Markusevangeliet og delvis basert seg på det ettersom de har svært mange felles trekk. Disse to er trolig skrevet ned mellom år 80 og 100 e. Kr. Johannesevangliet er det yngste av de fire og er tidligst skrevet i de første tiårene av det andre århundret. I midten av det andre århundret ble det også trolig omarbeidet og tilpasset av en kirkelig redaktør. (Deschner 1986 s.173 og s.380) Denne redaktøren la til en mengder tekst, bl.a. historien om kvinnen som ble grepet i ekteskapsbrudd (Joh 8,1f) og hele kapitel 21. Alle de fire evangeliene er kun bevart som seinere avskrifter, fordi de orginale kildetekstene er gått tapt. Et av de eldste nytestamentene som er håndskrevet som er bevart er fra det fjerde århundret. (Codex Sinaiticus fra ca. 350). I tillegg anser vi det som svært sannsynlig at Det nye testamente har blitt redigert og forandret flere ganger siden da.

I Johannes 7,15 får vi vite at Jesus aldri hadde fått noen opplæring eller skolegang. Han omgav seg stort sett med fiskere og enkle mennesker fra de lavere sosiale lag. Disse var som oftest analfabeter som de fleste andre på sin tid. I tillegg snakket Jesus nok arameisk, mens evangeliene er skrevet på gresk. Dette tilsier at evangelistene neppe tilhørte Jesu omgangskrets. Noe annet som tilsier dette er at det finnes en del geografiske feil i evangeliene. I Markus står det skrevet i kap. 7 at Jesus gikk gjennom Sidon fra Tyrus til Galileasjøen, men Sidon ligger i motsatt retning. I tillegg bar det ingen vei mellom Sidon og Galileasjøen i det første århundret, kun en fra Tyrus. (Freke og Gandy s.179) I kap. 5 fortelles det at Gerasenerland (i dag Jarash) lå på Østsiden av Galileasjøen, i virkeligheten lå den mer en 50km lengre mot sørøst. Dette antyder at de som skrev evangeliene aldri hadde vært med på Jesu ferd, og dermed ikke kunne ha vært i hans nære omgangskrets.

Det kan også virke som om Jesus mente at hans virke var ment for samtiden, altså de rundt ham. Grunnen til dette er at selv om det flere steder indikeres at endetiden og Jesu kongedømme var nær ønsket han i følge skriftene ikke at opplysningene om ham skulle bli allment kjent. Han forbød sine disipler å fortelle dette til noen. (Matt 16, 20-17, 9; Mark 8, 4-9, 30 m.fl.) Misjonsbefalingen om at dipisplene skulle gå ut å gjøre alle folkeslag til Jesus disipler finnes ikke i de eldste kildene, men kan ha vært lagt til av noen som har redigert Det nye testamente i ettertid som så de politiske fordelene med en slik befaling. Hele imperialismen var basert på at man på grunn av misjonsbefalingen hadde en hellig plikt til å formidle evangeliet videre til de ”vantro”.

Som nevnt tidligere er evangeliene omtrent de eneste kildene vi har om Jesus. Det er nemlig ingen samtidige romerske, jødiske eller greske historieskrivere som har nevnt Jesus i sine verker. Her følger en liste over forskjellige historikere som har vært knyttet opp mot Jesus og hans liv.

Det henvises til den romerske historikeren Publius Cornelius Tacitus som sannhetsvitne for at Jesus skal ha levd som en historisk figur. Han levde mellom år 55 og 120 og var historiker, taler, senator og konsul. Han foretok flere lange reiser og skrev mange store verker. I Annalene bok 15, vers 44, skrevet rundt år 117, skriver han at keiser Nero forfulgte og torturerte en gruppe som var hatet for sine avskyeligheter, en gruppe som ble kalt de Kristne av befolkningen. ”Kristus, hvorfra gruppen hadde sitt navn, ble henrettet under styret til Tiberius, ved en av våre prokuratorer, Pontius Pilatus…”. Videre heter det i samme setning hos Tacitus at ”…for øyeblikket var denne skadelige overtro drevet tilbake, dog brøytet den seg igjen vei, ikke bare i Judea som var utgangspunktet for dette onde, men også i hovedstaden [Roma] hvor alt mulig avskyelig og skammelig fra alle verdens steder samler seg og vinner tilhengere.” Den siste linjen har ikke alltid vært like populær å trekke frem i teologiske kretser når man bruker Tacitus som sannhetsvitne. Så derfor kan man vel trekke konklusjonen at Tacitus opplysninger er basert på rykter og muntlig tradisjon skrevet ned 80 år etter at Jesus skal ha blitt henrettet.

Tranquillus Gaius Suetonius var en romersk historiker og biograf. Han ble født i år 69 og døde i 140. Suetonius var keiser Hadrians personlige sekretær. Han er blitt kritisert for å skrive ned alle opplysningene han kom over uten å være spesielt kristisk til kildene sine, derfor kan det anses som sannsynlig at han aldri har kjent til Jesus eller Kristus.

Plinius den yngre var romersk guvenør i Lilleasia rundt år 110. I et brev til Trajan spør han om han om hva han skal gjøre med de kristne som ”entusiastisk synger sanger til en Kristus som til en Gud”. At Plinius referte at kristne sang salmer til sin Gud om Kristus i begynnelsen av det andre århundre kvalifiserer neppe til noe historisk bevis for Jesus, bortsett fra at det var tilhengere som sang salmer, noe som ikke var uvanlig på den tiden siden det eksisterte utallige religioner.

Josefus Flavius var jødisk historieskriver. Han var født i år 37 eller 38. I 93 gav han ut sin jødiske verdenshistorie. Fra de eldste tider til keiser Neros tid. Han nevner bl.a. Johannes døperen, Herodes og Pontius Pilatus, men ikke et ord om Jesus eller Kristus. Riktig nok dukket det i det tredje århundre opp noe som ble kalt ”Josefus testamente” hvor en jøde ved navn Josefus vitner om Jesu undre og hans oppstandelse. Denne skriften ble tidlig ansett som en forfalskning. Det var trolig biskop og kirkehistoriker Eusebius av Cæsarea som sto bak.

Heller ikke overhodet for det jødiske samfunnet i Aleksandria, Pilon av Aleksandria nevnte noe om Jesus. Han levde på samme tid som Jesus og var stor kjenner av Det Gamle Testamentet. Han nevnte for øvrig både Essérne og Pontius Pilatus.

Noe annet som sanker tvil om Jesus eksistens er stamtreet hans. I følge Bibelen var Jesus av Davids ætt regnet fra farssiden, men hvor vidt man kan si at Josef var Jesu far avhenger av hvor mye man stoler på de samme skriftenes opplysninger om Jesu unnfangelse. Dersom han var blitt unnfanget gjennom jomfrufødsel ville han jo ikke vært i slekt med Josef. Jesus kunne heller ikke stamme fra David på morssiden. Arvefølgen ifølge jødiske tradisjoner skulle alltid regnes fra farssiden. Jesu stamtavle er ramset opp både i Matteus og Lukas.

I både Matteus og Lukas evangeliet regnes stamtavlen fra stamfaren Abraham, men der slutter også likheten. Fra Abraham og frem til Jesus er det hos Lukas 56 generasjoner mens hos Matteus er det 42. Jesu farfar heter i Lukasevangeliet Eli, mens i Matteus heter han Jakob. Disse to stamtavlene er så ulike at de i rekken fra Josef og tilbake til David finnes det kun to like navn.  I tillegg var det først på et kirkemøte i år 325 e. Kr. at Den Hellige Ånd ble guddommelig og godtatt som Jesu far.

Når man ser på kildene som en helhet kan man se at de eneste bevisene for Jesu eksistens er 5 evangelier inkludert Thomasevangeliet og noen avsnitt i Koranen. Det finnes ingen historiske beviser for at nedtegnelsene til disiplene (evangeliene) har blitt skrevet av disiplene selv. Man kan derfor konkludere med at man historisk sett ikke har nok beviser på at Jesus var Guds sønn og at han virkelig har eksistert.