Johan Christian Dahl ble født i 1788 i Bergen. Han kom i malerlære allerede da han var 15 år, og fra 1811 var han elev ved akademiet i København for landskaps maleri.

Johan ble veldig inspirert av Jens Juel og Claude Lorrain, og malte bilder av Norge etter hukommelsen. I de fleste bildene han malte, har den norske fjellheimen en sentral plass.

I 1818 reiste han til Dresden, hvor han fikk et nært vennskap med maleren Caspar David Friedrich, som inspirerte ham sterkt. Dahl hadde et direkte forhold til naturen, og når han malte, hadde han ofte et stort og bredt syn utover det norske landskapet. Johan hadde et detaljert planteliv i forgrunnen, og hadde noen meget vakre og flotte lys skildringer.

Etter hvert begynte Dahl å studere skyformasjoner og lysforhold, slik at han kunne male enda mer dramatisk, for å få fram det virkelige Norge, ifølge ham selv. Bildene han malte av Norge, malte han etter hukommelsen, og han ville stadig forbedre maleriene sine slik at han fikk et bra ”bilde” av Norge slik han husket det.

Ikke nok med den flotte fjellheimen, malte han også inn flere historiske og flotte elementer inn i bildene sine, som bautasteiner, kirker og gravrøyser. Dette var noe som kom til å prege de andre maleriene i nasjonal romantikken.

I 1821 bosatte han seg i Dresden, og startet sitt eget Akademi, men han beholdt kontakten med Norge gjennom utstillinger, studie reiser og de elevene han tok imot ved akademiet. Dahl vil bli husket siden han var en av de viktigste inspirasjons kildene til den norske kunsten og de norske kunstnerne.