Slik det er på kloden i dag, har menneskene mer enn nok problemer. Polene smelter, isbjørnen dør, land kriger mot hverandre og folk dør av sult. Verden er full av uenighet, uvitenhet og et panisk behov for å gjøre ting bedre. Et av de største utfordringene menneskene står foran i dag, er den globale oppvarmingen.

Global oppvarming er et komplekst problem, for det rammer hele den globale verden. For å redusere CO2 utslippene må alle land i verden stå sammen. Hvis dette ikke blir gjort, vil verden måtte tåle store forandringer på klima og geografiske forhold. Samlet over hele kloden vil vannstanden øke med 100 m, det vil bli kortere vintrer med lite snø, mer tørke, mer ekstremvær og skred. Avlinger vil bli rammet og det vil herje mer sult og nød enn det allerede gjør. Det er de rike landene som står for majoriteten av forurensingen, mens de fattige landene lider. Norge, lille nøytrale Norge, er en av de landene som slipper billigst unna med forurensingen. Forbruket til en gjennomsnittsnormann er så stort at hvis alle hadde hatt samme vanene som Ola Nordmann, ville vi trengt tre jordkloder for å holde det gående.

Det er stor usikkerhet rundt den globale oppvarmingen. Noen er helt overbevist om at forandringene er menneskeskapte, mens andre fnyser og sier at temperaturen på jorda alltid har pleid å skifte. Dette er bare en periode, sier de. Avisene skriver en teori om problemet, mens tv sier noe annet og professorene noe helt annet. Så lenge meningene er skrudd sammen slik vil jo forurensingen alltid være et problem. Hele verden kan ikke stå sammen for å hindre noe folk ikke tror skjer. Så lenge det finnes en teori å gjemme seg bak, kan man jo bare puste ut og tenke på den siste teorien om menneskets uskyld, der man sitter mitt i klimasirkuset.

Men når man tenker på det, er jo forurensingen et resultat av fremskrittet. Av revolusjonen med fabrikker, fly og biler. Alle tre ting er viktige faktorer for menneskene i dag. Det gir oss frihet. Den eneste baksiden av medaljen, er at verden går under om noen år. Ikke at det gjør noe, så lenge vi kan kjøpe det vi vil, fly der vi ønsker og kjøpe alt vi måtte ville ha. Vi vil være verdensborgere, selv om vi står i fare for å miste både borgerne og verden. La oss si at alle i hele verden, gammel som ung, indisk som norsk, bestemmer seg for å leve grønt. Ikke kjøre bil, ikke krige, alltid bruke sparedusj og aldri kjøpe klær som kommer hele veien fra Kina. Hva da? Vil det holde seg slik? Eller vil menneskene gå i samme fellen igjen? Hvis dinosaurene hadde hatt samme slags kommunikasjon og felleskap som menneskene har, ville de da trodd på advarsler om meteoren som skulle avgjøre deres skjebne? Eller er klimaforandringene en gradvis prosess som skal utslette jorda slik at en ny jord skal bli skapt? Var det dette Gud mente med å la menneskene boltre seg fritt rundt på jorda?

Over hele verden er det tiltak som skal hindre forurensning, eller i det minste redusere den. I media er det fokus på det hver eneste dag, ungene i barnehagen lærer å kildesortere, barneprogram har miljøkonkurranser, noen demonstrerer, foreninger dannes og det blir funnet opp stadig nye miljøvennlige løsninger. Men når jeg tenker på hvor omfattende den globale oppvarmingen allerede er, føler jeg meg liten. Som om hvor jeg kaster bosset mitt kan være avgjørende for verden. Hva kan jeg gjøre for orangutangen i Afrika, liksom. Da er det fristende å bare glemme det. La de andre på jorden få bry seg, uten min hjelp. Så kan jeg sysle med livet mitt, for så å omsider dø og bli glemt. Uten å ha gjort noe for fellesskapet. Det er vel slik tenking som ødelegger litt for alle ildsjelene som gjør en innstats for jorden. Eller kanskje fokuset har blitt for stort. Vi må jo blir leie av å bli matet med alle truslene og dynket med innformasjon. Når det skjer, slutter folk å bry seg. Hvis de bryr seg nå, da.

Jeg bryr meg, men jeg gjør vel ikke ting som er spesielt miljøvennlig. Jeg kjører buss hvis jeg skal et sted, men på en annen side flyr jeg ofte også. Det er vel mange som har det slik. Vi blir skremt av alle advarslene, men er ikke villige til å gjøre noe med det. Når det kommer til å gi en innsats, er det mange som blir feige. Norge har skrytt på seg å være et dugnadsland og hvis det er innsamling til gode formål, er det som oftest gode inntekter. Men vi er fortsatt en klimaversting av en nasjon.