En kort oversikt over kommunismen i dens tre deler, og et svar på typiske innvendinger.

Kommunismen er en frigjøringsideologi som startet som en reaksjon mot det økonomisk undertrykkende kapitalistiske samfunnet på 1800tallet. De første ideologene var Karl Marx og Friedrich Engels, som ble de største av mange venstrevendte tenkere og bevegelser på den tiden. De viktigste senere tenkerne er Vladimir Lenin og Rosa Luxemburg, som omformet Marxismen til en ny tid. Her gjorde også Trotsky og Stalin viktige bidrag. Siden disse har mange forskjellige tenkere tilpasset Kommunismen til vår tid, f.eks. Hal Draper.

 

Kommunismen har tre deler:

- En vitenskapelig del, som analyserer samfunnsutvikling og som dermed forklarer hvordan det neste steget kan komme til.

- En politisk del, som argumenterer for et annet samfunn.

- Og en praktisk del, som tar for seg hvordan dette bedre samfunnet kan innføres.

 

Vitenskapelig del:

Den vitenskapelige delen er en historisk vitenskap som kalles historisk dialektisk materialisme. Marx viser hvordan historien er historien om en kontinuerlig klassekamp. Først hadde man slaver og slaveeier, så bonde og jordeier, og nå arbeider og kapitalist. Den samme økonomiske undertrykkelsen har fortsatt i nye former etter hvert som samfunnet omformet seg. Men nå har det undertrykte flertall nådd en slik frihet, og samfunnet et slikt utviklingsnivå, at det er mulig å bryte ut av denne spiralen av undertrykkelse.

 

Politisk del:

Som alternativ foreslår Marx Kommunismen. Hittil har økonomien vært strukturert på bekostning av de mange til de fås fortjeneste - slaveeiere, kongelige, adel, jordeiere, kapitalister. Økonomien er alltid av alle, men den har vært for de få. Marx foreslår en økonomi for alle av alle - en solidarisk økonomi, den kommunistiske økonomien. Derfor regelen: Arbeid etter evne, ta etter behov. Samfunnet bør baseres på at individet skal berikes som del av fellesskapet. Individet jobber for fellesskapet, fellesskapet jobber for individet. Alle konflikter vil opphøre fordi alle er på et felles oppdrag: at hver og en skal ha det best mulig.

 

Praktisk del:

Det er klart at gjennomføringen av dette samfunnet innebærer en fredelig eller voldelig revolusjon, dvs: en oppløsning av det gamle til fordel for noe nytt. Men man kan ikke bare gå rett over i Kommunismen, for Kommunismen har reaksjonære fiender som truer den, økonomien og produksjonen er ikke tilstrekkelig tilpasset, og folket er ikke klare. Avstanden mellom Kapitalismen og Kommunismen er så stor at man behøver en overgangsperiode. Denne perioden kalles Kommunismens første stadium, eller Sosialismen.

 

Hvordan revolusjonen skal gå for seg, og hvordan Sosialismen vil se ut, kommer an på situasjonen der og da man forsøker å gjennomføre den - selvstendig praktisk tanke er del av å være kommunist. Men det er åpenbart at i overgangsperioden må man bruke staten, makten over samfunnet, som tidligere opprettholdt klasseskillene og undertrykkingen, til å utslette undertrykkingen. Bare med statsmakt kan folket gjennomføre frigjøringen. Statens oppgave blir da å solidarisere samfunnet og gi hvert individ mer makt over sin egen situasjon så undertrykking kan bekjempes.

 

Det finnes mange teorier om hvordan overgangen bør skje hvor og når. Den store motsetningen er mellom den klassiske teorien til Marx, og den senere Lenins.

 

Marx tenkte seg denne revolusjonen og overgangen som flertallets opprør mot undertrykking, overtagelse av statsmakten, og desentralisering og demokratisering av samfunnet. Samfunnet skulle deles opp i mindre enheter så demokratiet ble mer lokalt. Jo mer demokrati, jo mer makt har den enkelte over sin situasjon, og jo mindre sjanse er det for undertrykking. Samtidig måtte statsmakten brukes til å innføre en rekke solidariske reformer så medlemmene av samfunnet blir likeverdige, og så samfunnet starter på veien mot Kommunismen.

 

Lenin la større vekt på partiets oppgave. De som er bevisste på Kommunismen og frigjøringen må lede folket best mulig, alltid bringe det løsninger og råd, og holde seg rent revolusjonært.

 

Senere fant Lenin ut at en så demokratisk overgang som Marx forestilte seg ikke alltid er det beste. Under visse tilstander er det bedre om en gruppe med en plan tar over styringa, og styrer sentralt samfunnet mot sosialismen. Grunnlaget må først legges for et ordentlig demokrati, bare da kan det fungere som virkelig folkestyre. Dette grunnlaget er mer solidarisk. Alle medlemmer av demokratiet må være likeverdige med fullstendig forståelse for situasjonen. Derfor må det ekte demokratiet, det beste våpenet for å sikre seg mot og bekjempe undertrykkelse, innføres ved udemokratiske midler - for det er ingen annen måte under udemokratiske tilstander. dessuten skjer ofte revolusjonene utifra svært dårlige tilstander, som i Russland etter krigen. Da trenger man en sterk sentral regjering som kan gjenoppbygge samfunnet.

 

Faren med Lenins metode er at det ikke er sikkert at de på toppen kommer til å følge opp prinsippene. Noen kan komme til makt som undertrykker folket igjen - og da har frigjøringen tapt. Som Stalin i USSR, Mao i Kina og Pol Pot i Kambodsja. Derfor bør man velge en mellomvei når diktatur er nødvendig - som Lenin foreslo gjennom å gi sovjetene (arbeiderrådene) gradvis mer og mer makt (men borgerkrigen hindret dette, og så døde Lenin - og Stalin tok hans plass).

 

Kautsky og Bernstein sto for en gradvis Kommunisme gjennom samarbeid med undertrykkerne. Problemet er at dette samarbeidet er unødvendig, vi kan og bør stå for vårt, hvorfor ikke gå inn for fullstendig frigjøring hvis man tror på det? Og dessuten kommer vi kanskje aldri til Kommunismen gjennom denne veien. I dag representeres denne retningen ved hva vi kaller sosialdemokratiet - som jobber for å opprettholde Kapitalismen og undertrykkingen.

 

Historisk Kommunisme:

Flere ganger i løpet av de siste 150 årene har der vært opprettelser av stater på kommunistiske prinsipper, spesielt den eksemplariske Paris Kommunen i 1871, Sovjet Unionen i 1917, og Kina i 1948.

 

Dessverre har de fleste av disse statene fra det 20. århundre bare delvis fulgt de kommunistiske prinsippene, mens de i helhet har gått mye imot dem. Dette er fordi at personer har i oppstyret rundt en revolusjonær periode kommet til absolutt makt over samfunnet, og istedenfor å gjennomføre solidaritet og å skape et større, bedre demokrati og dermed sikre folket mot undertrykking, har de valgt å selv undertrykke folket, i troen om at man bare kommer til sosialismen ved tvang og politistyre - men middelet korrumperer målet, og derfor burde de valgt en mildere vei. Dette har satt Kommunismen veldig tilbake.

 

Konklusjon:

Kommunismen er den rette veien for samfunnet, for den oppfyller hvert eneste samfunnsmedlems behov. Kommunistenes oppgave er å analysere historien og samfunnet, og tilpasse teoriene til den aktuelle samfunn, for revolusjonen er aldri den samme. Kommunismen som tankegang er ikke statisk: det finnes ikke en revolusjon eller en overgangsperiode. Det kommer an på tilstandene, situasjonen hvori Kommunismen kan gjennomføres.

 

Typiske innvendinger mot kommunismen:

 

1. Stalin, Mao og Pol Pot:

Før man sier at kommunismen nødvendigvis leder til Stalin, Mao og Pol Pot, må man faktisk sette seg inn i saken og påvise sammenhengen mellom den kommunistiske ideologi og undertrykkende deler av disses regimer. Disse lederne valgte en revolusjon og en sosialisme (overgangsperiode). De hadde andre valgmuligheter som ikke ville hatt like undertrykkende resultater. På mange måter brøt de med Kommunismens prinsipper, for Kommunismen er en frigjøringsideologi som handler om individet og dets rettigheter. Og revolusjon og sosialisme i dag vil være helt annerledes, fordi tilstandene er helt annerledes, og da er Stalin, Mao og Pol Pot i hvert fall ikke et argument mot Kommunismen.

 

2. Det er en god ide, men funker ikke i praksis:

Enhver god ide er god praksis. Hvis en ide ikke kan gjennomføres er den vel ikke en god ide? Det finnes ingen gode ideer som ikke funker i praksis. Try again.

 

3. De rike vil aldri gi opp ressursene de sitter på:

Vi trenger ikke deres samtykke. Ingen kan stå imot folket som krever sitt, spesielt når de har staten på sin side (staten går fra undertrykkingens opprettholdelse til likeverdets og folkets forkjemper).

 

4. Kommunismen er riktig, men Kapitalismen vil aldri falle, og revolusjonen kommer ikke:

Revolusjonen er ikke noe som ”kommer”. Den er noe som må skapes. Men det skjer vel ikke hvis flertallet av folket sitter i sofaen og sier: "Ja, Kommunismen er riktig, og det ville vært bedre for oss alle å rettferdig fordele istedenfor å la noen få sitte på alle ressursene og tvinge oss til å arbeide unødvendig mye mens vi har for få sosiale rettigheter og en helt uhensiktsmessig økonomi i et sentralt udemokratisk reklamesamfunn et cetera, et cetera, blablabla, MEN revolusjonen skjer aldri, så jeg stemmer Ap." Hvis du vet at Kommunismen er riktig, så må du jobbe for den. Den må nemlig skapes! Revolusjonære situasjoner har vært før, og de kommer igjen (naturlig nok av verdens undertrykkende struktur). Kommunismen skjer ikke, bare fordi folk enten ikke vet om den, vet ikke hva den egentlig er (et stort problem), vet ikke at den er riktig, eller tror den aldri skjer. Om den kommer eller ikke er ikke fastsatt. Vil du at den skal skapes, må du jobbe for den. Du er ikke en tilskuer i denne saken. Du er en deltaker. Du har en plikt, en som er til ditt eget beste, og du skal bry deg om den. Hvis bare nok gjør det, og får andre til å gjøre det, så vil Kommunismen skapes.

 

Dessuten er Kommunismen er nødvendig resultat av Kapitalismen fordi den er Kapitalismens motsetning og derfor hva folket vil snu seg til i Kapitalismens krisetider, slik de har gjort før (de har også gjort borgerlige tilbakesteg i krisetider, til fascisme og nazisme for eksempel, som bygger på høyreidealer).

 

Korte og gode veier til Kommunismen:

Lenin - Staten og Revolusjonen

Lenin - Om Marx

Marx og Engels: Det Kommunistiske Manifest

Engels: Kommunismens prinsipper

 

Finnes på:

http://www.marxists.org/norsk/index.htm