1920-tallet i USA blir ofte kalt ”de glade tjueårene”, på grunn av oppgangstidene amerikanerne opplevde etter første verdenskrig. Men ikke alle tjueårene var glade. I 1929 skjedde det noe som skulle vise seg å få enorme konsekvenser for dagliglivet til amerikanske borgere. En helt vanlig onsdag i oktober begynte aksjeverdiene å synke.

Det at aksjeverdier synker fra tid til annen, har aldri vært sett på som skremmende. Men på dette tidspunktet var man vant til at aksjene steg og steg. Det hadde vært gode tider i landet, den vanlige borger hadde mer å rutte med og alt var rosenrødt. Mange hadde kjøpt aksjer og tjent på det, derfor ville det være farlig om aksjeverdiene sank for mye. Flere ble redde og valgte å selge aksjene sine før det var for sent. Dermed fortsatte aksjeverdiene å synke, og panikken spredte seg. Tirsdag 29. oktober kom sammenbruddet.

Hovedårsaken til det såkalte ”krakket” var overproduksjon. I løpet av de siste årene hadde de plutselig rike amerikanerne kjøpt som gale, men nå var markedet mettet og det ble produsert mer enn folk kjøpte. Bedriftene gikk dårligere og kunne ikke bestille like mange varer fra fabrikkene som før. Fabrikkene tjente mindre, noe som førte til at folk ville selge aksjene sine. Problemet var at mange hadde lånt penger i banken for å kunne kjøpe aksjer. Nå som aksjeverdiene hadde sunket, tapte de fleste penger, og kunne derfor ikke betale tilbake gjelda til banken. Dermed gikk bankene konkurs, slik at folk mistet sparepengene sine. Bedriftene fikk ikke lån av bankene lenger, og til slutt gikk også de konkurs. Flere tusen arbeidere mistet jobbene sine. Uten jobb eller sparepenger hadde arbeiderne ikke lenger råd til å kjøpe like mange varer som før. Bøndene produserte mer enn de fikk solgt og tjente mindre. Børskrakket hadde ført hele det amerikanske samfunn inn i en ond sirkel.

USA var i krise. Fabrikker, bedrifter og banker gikk konkurs og arbeidsledigheten steg. Folk ble kastet ut av husene sine fordi de ikke klarte å betale husleien. Mange måtte bo på gata, og store deler av befolkningen sultet. De glade tjueårene var definitivt forbi.

Amerikanerne klarte ikke å komme seg ut av den onde sirkelen. Det verste var at USA tidligere hadde lånt bort store summer til de europeiske landene, slik at de skulle komme seg etter første verdenskrig. Problemet var at europeerne ikke klarte å betale tilbake det de hadde lånt. Dermed tapte USA enda mer penger, samtidig som forholdene i Europa fortsatt var ille. Nå kunne nemlig ikke amerikanerne låne bort mer penger.

Det tok ikke lang tid før den økonomiske krisen spredte seg til resten av verden. Nå som USA var i krise, tapte nesten alle landene penger. Japanerne fikk ikke solgt silken sin, salget av argentinsk oksekjøtt gikk kraftig ned, australsk kengeruskinn gikk til småpriser osv. Alt på grunn av at amerikanerne ikke lenger kjøpte varer fra utlandet.

Noe måtte gjøres. President Herbert Hoover, som var republikaner, ville derimot la markedet redde seg selv. Før eller siden ville aksjeverdiene begynne å stige, mente han. Men det var ikke det amerikanske folket interessert i å vente på. Ved neste presidentvalg led Hoover et knusende nederlag mot demokratenes kandidat, Franklin D. Roosevelt.

Franklin D. Roosevelt

Etter kort tid satte Roosevelt i gang New Deal, en plan for å skape nye arbeidsplasser og få en mer stabil økonomi. Alle bankene i USA ble stengt i en uke, og kun de mest stabile bankene fikk åpne igjen da uka var omme. Dette gjorde at folk fikk mer tillit til bankene. Roosevelt fikk også staten til å betale bøndene for at de skulle la jorda ligge brakk. På den måten steg verdien på matvarene. I tillegg ga staten sosial stønad til arbeidsløse. Byggeprosjekter ble satt i gang over hele landet, og flere fikk seg jobb. Det ble bygget veier, idrettsbaner og diverse offentlige bygninger, og arbeidsløse fikk nye jobber som var til nytte i krisetidene.

Nye, gode sirkler ble skapt, siden mange kom i arbeid igjen. Med lønna arbeiderne mottok, kunne de kjøpe flere varer enn de gjorde før. Bedriftene som solgte varene, tjente bedre, og trengte flere varer fra fabrikkene. Dermed ble det lønnsomt for fabrikkene å produsere varer igjen. Når fabrikkene gjorde det godt, var det flere som ville kjøpe aksjer i selskapene. For å få råd til aksjer, begynte folk igjen å låne penger i bankene, og bankene gikk bedre. Krisen var snudd, selv om forholdene fremdeles var dårlige. USA gikk bedre tider i møte.