I leksikon er krig definert som ”organisert bruk av våpenmakt mellom grupper av mennesker i den hensikt å tilintetgjøre motparten eller påtvinge ham den annen parts vilje”. Med begrepet konflikt mener vi at minst to parter kjemper om fordelingen av goder eller hvilke verdier som skal gjelde. I år er det 60 år siden 2. verdenskrig sluttet, men fremdeles har vi krig og uro mange steder i verden. Noen av stedene det er krig og konflikter er i Somalia, Irak, Gaza, Tsjetsjenia og Kashmir. FN, OSSE og Nato er organisasjoner som hele tiden arbeider for å trygge freden.

Noe av det som kjennetegner krigene i verden i dag er at de fleste væpna konfliktene er borgerkriger. I 1999 var det bare to kriger mellom stater, en av disse var mellom India og Pakistan om Kashmir. Mange av borgerkrigene har en etnisk bakgrunn der undertrykte folkegrupper krever selvstendighet og selvstyre. De væpna konfliktene finner vi i de fattigste statene i verden i Afrika og Asia, og mange er også svært langvarige. Krigene blir ofte førte med enkle og billige våpen, som håndvåpen og personellminer. Disse minene holder frem med å drepe og skamfare folk lenge etter at krigene er slutt, og er også en av grunnene til at de fleste drepte og skadde i konfliktene er uskyldige sivile.    

Kashmir er et område i den nordlige delen av det indiske subkontinentet, og har vært et sentralt konfliktområde i mange år. Regionen er delt mellom tre land; Pakistan kontrollerer den nordvestlige delen, India kontrollerer den sentrale og sørlige delen, og Folkerepublikken Kina kontrollerer den nordøstlige delen. Både India og Pakistan har lenge gjort krav på Kashmir-provinsen, men blir ikke enige. Denne konflikten har derfor brutt ut i åpen krig mellom de to landene flere ganger, og stadig er det mindre sammenstøt mellom partene i grenseområdene.

Gaza er en smal landstripe sydøst i Palestina som siden 1967 er okkupert av Israel. Det bor ca. 1,3 millioner palestinere der. I tillegg bor det også 8000 jødiske bosettere som legger beslag på omkring 25 % av arealet, og israelske soldater hindrer palestinerne i å bevege seg fritt på det resterende arealet. Det israelske parlamentet vedtok i oktober 2004 at de skulle trekke israelske styrker ut av Gaza, men derimot beholde det okkuperte vestbredden. I september 2005 ble de israelske bosetterne i området evakuert. Mange måtte fjernes med makt av den israelske hæren, hvilket utløste store protestdemonstrasjoner i Israel. Den 11. september 2005 trakk de israelske styrkene seg ut av Gaza-stripen, men Israel beholdt fremdeles kontrollen over luftrommet over, havområdene rundt og grenseovergangen til Egypt.

Våren 2003 ble Irak invadert av en koalisjon ledet av USA og Storbritannia i strid med FN-pakten og uten Sikkerhetsrådets godkjennelse. Dette skjedde angivelig fordi landet skulle besitte masseødeleggelsesvåpen, noe man hittil ikke har funnet. Antall sivile drepte irakere siden krigen startet i mars 2003 er uklart, men anslagene per desember 2004 varierer mellom 15 000 og 100 000. Per 26.januar 2005 er 1578 koalisjonssoldater rapportert drept. Det er en utbredt oppfatning at det kan ligge andre politiske og økonomiske grunner bak invasjonen enn den tidligere antatte forekomsten av masseødeleggelsesvåpen. Dette spesielt med tanke på de enorme oljeressursene som Irak har.

Siden Tsjetsjenia ble erklært uavhengig høsten 1991, da Sovjetunionen ble oppløst, har det vært både borgerkrig og kuppforsøk i republikken. Den første tsjetsjenske krig gikk fra 1994 til 1996, da russiske styrker angreip Tsjetsjenia. Men tsjetsjenske motstandsstyrker drev en effektiv geriljakrig fra fjellene, og en demoralisert russisk hær måtte våren 1996 trekke seg ut etter å ha undertegnet en fredsavtale. Avtalen gav tsjetsjenerne omfattende selvstyre, men ikke full uavhengighet. Tsjetsjenia klarte ikke å etablere lov og orden, og drev mot anarki styrt av kriminelle bander og klanledere. I august 1999 angreip tsjetsjenske grupper landsbyer i Dagestan, og litt senere startet en serie med terroristbombinger mot boligblokker i Russland. Dette gav president Putin ryggdekning til å beordre russiske styrker inn i Tsjetsjenia, og i 2002 kunne føderale myndigheter sette inn lojale styresmakter i Groznyj. Etter at russerne tok over kontrollen over kontorene i Grozyj, har det vært få kamper. Separatistene har gått over til å bruke geriljataktikk og terrorangrep. De mest kjente er en rekke terrorhandlinger rundt om i Russland som kuliminerte med gisseltakingen ved en skole i Beslan i Nord-Ossetia hvor 1200 ble holdt som gisler.

Somalia har lenge vært preget av borgerkrig, og staten er i realiteten gått i oppløsning. Det finnes ingen samlet regjering eller andre fungerende statsorganer. I 1993 ble det sendt en 28 000 mann stor FN-styrke under ledelse av USA til Somalia for å sikre leveransene av matvarehjelp samt avvæpne de stridende hærene. Dette var første gang FN grep militært inn i et medlemsland uten landets tillatelse. Aksjonen ble mislykket, FN-styrkene led et ydmykende nederlag i Mogadishu.

Som en kan se er det mange og sammensatte årsaker til krig, og det er vanskelig å skille mellom dem. Kamp om territorium og ressurser er den vanligste årsak til krig mellom stater. Uenighet om hvor landegrensene skal gå, fører noen ganger til krig. Ofte har det vært strid om område som har hatt naturressurser, som olje. Etniske og kulturelle motsetninger, som språk, kultur, historie og religion, er en av de vanligste årsakene til krig i dag. Fattigdom og urettferdig fordeling av ressurser er en annen viktig årsak til krig. Matmangel og knappe jordbruksressurser kan føre til blodige borgerkriger. Miljøødeleggelser eller nedgang i levestandard kan være en indirekte årsak til konflikt. Denne typen konflikt fører til at folk flytter til naboregioner eller naboland, og det kan blant annet føre til økt press på land- og vannressurser. Diktatur og undertrykkelse er i mange tilfelle en viktig årsak til borgerkriger, fordi at mange u-land ikke har lange demokratiske tradisjoner. Kamper mellom klaner og bander preger noen afrikanske borgerkriger. Etter langvarige kriger har hele statsapparat gått i oppløsning, og stridende grupper holdt frem med å slåss om makten, som i Somalia. Utbredelsen av våpen kan også være et problem, fordi det noen steder i verden kan være lettere å få tak i våpen enn i brød. Det er også ofte et problem å få tidligere soldater til å fungere i et fredelig samfunn. Spesielt gjelder dette barnesoldater. De kan true freden i et ellers ustabilt samfunn.

De forente nasjoner (FN) ble etablert etter at den andre verdenskrig tok slutt i 1945. Hovedformålet med organisasjonen var å skape kollektiv trygghet i hele verden. FN skulle gripe inn mot stater som brøt freden, og hindre at nye kriger skulle bryte ut. Sikkerhetsrådet er det viktigste organet i FN, og kan gripe inn i internasjonale konflikter. De virkemidlene FN har mot stater som uroer verdensfreden, kan deles inn i tre hovedgrupper. FN kan ta i bruk diplomatiske virkemidler, og har i mange konflikter gått inn som første steg som megler mellom de stridende partene. For det andre kan FN etter FN-pakta vedta økonomiske sanksjoner. FN kan vedta at medlemsstatene skal gjennomføre en handelsboikott som et sanksjonsmiddel. FN kan også sette i verk blokade mot en stat. Det er i praksis vanskelig å handheve økonomiske sanksjoner, blant annet fordi det er store penger å tjene på våpenhandel. Et tredje virkemiddel De forente nasjoner kan bruke, er militærmakt. FN har ikke egne militære styrker, men er avhengige av at medlemsland stiller militære styrker til disposisjon. Manglende oppslutning om militære aksjoner i FN-regi har vært et stort problem. FN kan bruke to ulike typer militære maktmiddel. Den enkleste formen er observatørkorps og fredsbevarende styrker, som de til dømes har hatt i Gaza. De fredstryggende styrkene skal ikke være aktive i kamp. Føremålet med slike fredstryggende operasjoner er å holde de stridende partene fra hverandre, og at våpenkvileavtaler og grenser blir respekterte. Langt mer omfattende er det arbeidet som skal til for å skape fred. Det vil si at militære styrker etter et vedtak i Sikkerhetsrådet i FN går inn i en væpnet konflikt for å skape fred.

En annen organisasjon er OSSE, som arbeider for å løse konflikter på et tidlig stadium på en fredelig måte. OSSE arbeider også for å bygge opp igjen demokratiet og sette inn sivile styresmakter etter en krigssituasjon. Den nordatlantiske forsvarsalliansen (Nato) er en annen viktig organisasjon, og har i dag 19 medlemsland. De militære styrkene til Nato-landene er samlet i et felles kommandosystem. Alliansen har de siste årene skipet små, mobile styrkeeninger som kan bli satt raskt inn i konfliktområder.

Selv om motsetningene mellom ulike samfunnssystem har minket, kan en konkludere med at verden ikke har blitt fredeligere eller mer demokratisk. I de siste årene har det vært rundt 25 væpnede konflikter i ulike deler av verden. En rekner med at 5-6 millioner mennesker ble drept i årene mellom 1990 og 1995. Over 1 million av dem var barn. Siden de fleste konfliktene er borgerkriger, er det særlig de sivile som blir drept eller såret. De mange konfliktene, både mellom stater og innen det enkelte land, har ført til at millioner av mennesker er drive på flukt. Midt i 1990-årene var det bortimot 40 millioner flyktninger i verden, og halvparten av disse var flyktninger i eget land. Det er også viktig å legge merke til at USA, etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991, står igjen som den eneste militære supermakten i verden. De kan derfor tillate seg mer og langt på vei operere som verdenspoliti.