”Ungdommer i dag” er et begrep vi ofte får høre. Ungdommene skal ha oppmerksomhet fra deres foreldre, men ikke for mye. I tillegg går de igjennom brudd med kjæresten, utseendemessige problemer og puberteten som gjør det vanskelig for foreldrene å oppdra disse ungdommene. Dette er en dans på roser for de fleste foreldre. Flertallet har det såpass vanskelig at de vil ha hjelp med dette fra ekspertenes side av saken!

Det å oppdra en ungdom er ofte preget av konflikter. Daglige konflikter. Konflikter om ryddige rom og latskap. Det kommer stadig konflikter, og de har begge ulike meninger. En forelder sin side av saken ville naturligvis vært:
”Hun/Han er lat. Veldig lat. Hun/Han rydder kun rommet om hun/han får penger, og hun/han rydder aldri opp etter seg. Og når man sier at hun/han skal være hjemme på et bestemt tidspunkt, drøyer de den til to timer senere. Det er jo ikke noe vits å si imot heller, fordi nå til dags er ungdommer umulige å diskutere med – de har rett, uansett hva!”

Og ungdommens side ville nok naturligvis hørt noe sånn her ut:
”Foreldrene mine er så teite. Jeg må jo få litt privatliv uten at de skal granske i alt jeg gjør, og hvor jeg har vært. De maser og maser om hvor lat jeg er og hvor lite jeg hjelper til i huset. Det virker som om de liker å pirke på alt jeg gjør!”

Tenåringer. Det er en dårlig tid for foreldrene. Man har begynt å skjønne at foreldrene er teite om de ikke gir deg pengene man vil ha. Pluss en haug med hormoner som kan vi svære humørsvingninger i hverdagen. Det er her ”fjortisperioden” kommer inn. Man begynner å bli frekk mot sine foreldre og tar avstand fra dem.

Flere og flere foreldre vil nå ha hjelp med oppdragelsen blant ungdommer. Bøker har kommet, der det står om alle komplikasjoner i hverdagen for en hver med en ungdom eller tenåring i huset. Det står råd om hva du bør og ikke bør gjøre. Men er det virkelig nødvendig? Vil profesjonell hjelp fungere? Denne fasen i livet vil alltid være der og den beste løsningen er vell det som foreldrene selv ønsker – eller…?

I ungdomsperioden er det mye som skjer. Man forandrer kanskje vennegjeng og miljøet man kommer inn i. En hver forelder har frykt for at barna skal havne i dårlige vennegjenger, og i et galt miljø. Frykten for at datteren eller sønnen skal ende opp på sykehus, fengsel eller i verste fall død gjør at de setter klare grenser. Når de må komme hjem, hvem de er med, hvordan skolearbeidet går og det å prøve å snakke med ungdommen om hvordan ting går, i blant annet vennegjengen. Foreldre som er redde for mislykkes. Enkelte har også frykt for å bli sett på som en som gir barna dårlig oppdragelse og tillater alt de gjør. Om en sønn blir til en forbryter eller en datter blir misbruker av narkotika, kan folk sine første inntrykk være at de tror at disse personene har fått mangel på oppdragelse fra sine foreldre. At foreldrene ikke har settet strenge nok krav. Det gjør at en forelder føler seg misslykket. Men vi alle vet at å oppdra en ungdom ikke alltid er like lett, og det er vanskelig å få de til å forstå og høre på foreldrene sine.

Det å oppdra en ungdom er krevende og slitsomt. Det er mye å tenke på fra forelderenes side – det vet til og med vi ungdommer. Det at bøkene skal styre oppdragelsen man gir til sine ungdommer, synes jeg er helt feil. Om det er bøker som gir deg råd om hva du ikke burde si og hvordan du best mulig kan takle en hver situasjon, synes jeg dette er bra. Alle og en hver kan få hjelp når de trenger det mest. Ikke alle foreldre håndterer det bra, og gjør ungdommen mer frustrert og irritert. Jeg synes foreldre som klarer seg igjennom denne perioden, er sterke mennesker, og burde virkelig får ros for det.

Men husk: Vi har alle vært ungdommer i vår tid og vi har alle hatt foreldre som er ”teite”. Flertallet av foreldre tenker tilbake på når de var ungdom, og tenker at det er ingen grunn for dem selv å klage, for dem var akkurat likedann…