Kvinnene i Afrika under kolonitiden hadde det ikke særlig lett. For det første var det alle sykdommene britene, tyskerne og franskmennene hadde med seg. Dessuten var det kampen mot hungeren. Mange spedbarn døde rett etter fødselen på grunn av dette. For kvinnene på landsbygda ble det vanskelig da mennene dro på lønnsarbeid (altså da mennene dro for å tjene penger). Da måtte kvinnene nemlig ta seg av jordbruket, dyrene og de måtte rydde jordene i tillegg til de oppgavene de hadde fra før. (Lage mat, passe barna, dyrke jorda og hente vann).

Nå fikk kvinnene eneansvar for barna. Dette var en krevende jobb, for det var vanlig å ha mange barn. Etter hvert kunne kvinnene bli mer anstendige. De kunne selge grønnsaker og egg til byene for å tjene penger.

Det var mange som var slaver på den tiden. Og de ble ofte slått, oftest kvinner, av eierne sine og bruk av offentlig stokkeslag var en vanlig straffemetode. (De kunne bli slått av forskjellige grunner som for eksempel at de jobbet for tregt, osv.)

I Sentral-Afrika, der det på 1800-tallet foregikk en utstrakt (mye) slavehandel, kunne kvinner bli solgt og ektet flere ganger i løpet av sitt liv. Noen hadde opptil ti forskjellige eiere og ektemenn. For enkelte ble løsningen å flykte til nærmeste by eller misjonsstasjon. (Anlegg med bygninger for misjonsarbeid)

Fra 1930-1970 steg antallet på kvinner som rømte fra ekteskap der de ble mishandlet. Nå kunne kvinnene nekte å gifte seg med menn de var bortlovet til. Dette førte til mer prostitusjon, for kvinnene foretrakk dette bedre enn å gifte seg igjen. Kvinnene opprettet foreninger som tilbød seksuelle tjenester. Dette gjorde at flere kjønnssykdommer oppstod og spredde seg raskt.

Omskjæring av kvinner kom til mange afrikanske kulturer og noen fikk andre fikk til å tro at det var påkrevd (nødvendig) i enten kristendommen eller islam.