Kyotoavtalen, Japan ble dannet desember 1997 og går i korte trekk ut på at landene som er medlem i FN skal redusere utslippene sine av karbondioksid. Sammenlignet med 1990 skal utslippene var redusert med 5,2 % innen 2012. Norge har skrivet under på denne avtalen, men USA, som har den største mengden av utslipp, har ikke. De økte derimot utslippene sine med 15,8 % innen 2004, og hele 36,1 % i 2010.

 

Dette blir vanskelig når det er land som har industri og andre forhold som fører til at de slipper ut mye mer klimagasser enn andre land. Et eksempel på dette er Norge. Norges største eksportvarer, olje og gass medfører store utslipp. De små detaljene rundt avtalen er det stor uenighet om. Det eneste man ble enige om i Kyoto, var at de skulle bli enige om reglene for den såkalte kvote-avtalen på neste miljøkonferanse. Denne avtalen går ut på at hvert land skal ha sin kvote med CO2 utslipp. Denne kvoten kan man selge til andre land hvis man mener at man slipper ut mindre miljøgasser enn beregnet, og slik kan Norge kjøpe seg fri fra problemet – at de slipper ut mer enn kvoten tillater.

 

Problemet med denne avtalen er at avtalen kan ende slik som Norge vil ha den; kvotehandel uten begrensinger. På grunn av dette, trenger ikke Norge å kutte utslippene sine av CO2, bare kjøper kvoter fra for eksempel land i Øst-Europa som har kvoter som dekker mye større utslipp enn det de behøver. Slik kan Norge gjennomføre tiltak i land hvor det er billigere å begrense utslipp av CO2 enn i Norge. For eksempel Statoil. Statoil har mye oljeindustri i utlandet, og kan derfor begrense utslippene i land hvor de utvinner olje ved å fylle hull som har blitt pumpet med klimagasser, som ellers bille blitt sluppet ut i luften. På denne måten blir Norges klimaregnskap i balanse, uten å kuttet egne utslipp.

 

For u-land ble det dannet et fond som i-land kan investere i, og få dette registrert i CO2-regnskapet sitt som mindre utslipp for å klare målsetningen sin. Pengene som investeres i fondet skal brukes til miljøtiltak i u-land. Problemet er at så lenge ingen u-land har forpliktet seg i forhold til Kyotoavtalen, kan utslippene i de u-landene som mottar støtte fra dette fondet øke, uten at det bryter med avtalen. I tillegg til at i-landene som har investert i fondet ville kunne øke sine utslipp. Det vil da se ut på papiret som om utslippene har sunket i i-landene, mens i realiteten har det økt, eller i alle fall ikke sunket.

 

Har Kyoto innvirkning?

Hvert år har EEA (European Evironment Agency) utarbeidet en årlig rapport som vurderer klimautslipp. Rapporten fra 2007 viser at utslippene faktisk hadde falt med 0,8% siden 2005, so mer 35,2 millioner tonn CO2. Med dette har utslippene sunket 2% i forhold til 1990. Dette vil si at resultat har falt, men bare en fjerdedel av det satte målet.

 

Nå som vi har kommet i det året hvor protokollen går ut, ser man at det målet om å redusere klimaeffektene, ikke er oppnådd. Hva skjer videre? Hva må vi gjøre annerledes denne gangen, for at avtalen skal bli opprettholdt? I 2009 møtte partene av UNFCCC for siste gang på en konferanse i København, før protokollen må bli fornyet. På denne konferansen vedtok de flere mål som det var meningen å opprettholde:

 

- Vi understreker at klimaendringene er en av de største utfordringene vi står overfor i vår tid. Vi ønsker også å sette lys på den sterke politiske viljen til å kjempe mot disse utfordringene.

- Vi setter oss fortsatt et mål om å redusere de globale utslippene så man holder økningen av den globale temperaturen til under 2 grader.

- Partene er enige om at industrilandene skal bidra med finansiell støtte til de minst utviklede landene, slik at de kan tilpasse seg klimaendringer og senke sine utslipp.

- Annex 1-land må binde seg til å kutte individuelt eller samlet i sine utslipp for å nå et mål innen 2020.

- Landene som står utenfor denne avtalen skal gjennomføre tilpasningstiltak før februar neste år med tanke på en levedyktig utvikling.

- Vi anerkjenner viktigheten av å redusere utslipp fra avskoging- og ødeleggelser.

- Vi bestemmer oss for å kunne benytte oss av ulike tilnærminger til kutt, inkludert bruk av marked for å forstørre den økonomiske effektiviteten av å fremme tiltak.

 

Dette er noen av tiltakene som COP 15 har satt. Land har også lovet å kutte utslippene sine. Her er noen eksempler:

 

Norge: 30 prosent– 40 prosent med global avtale. Referanseår: 1990

EU: 20 prosent – 30 prosent med global avtale. Referanseår: 1990

USA: 20 prosent. Referanseår: 2005. Tilsvarer om lag 7 prosent i forhold til 1990.

Russland: 20-25 prosent. Referanseår: 1990 (dette målet betyr i realiteten utslippsvekst, ettersom utslippene i Russland sank drastisk etter 1990 på grunn av Sovjetunionens fall).

Sør-Korea: 30 prosent i forhold til forventet utslippsvekst.

Brasil: 38-42 prosent i forhold til forventet utslippsvekst.

India: Har ikke lagt fram klimamål, men gir signaler om et nasjonalt klimamål som er konsistent med årlig vekst i BNP på 8-9 prosent.

Mexico: Halvering innen 2050 i forhold til 2002.

Sør-Afrika: Stabilisere utslipp mellom 2020 og 2025.

Kina: Forbedre sin karbonintensitet (utslipp per produsert enhet) med 40–45 prosent sammenlignet med 2005-nivået innen 2020. Det tilsvarer om lag 12,5 prosent mindre utslipp i 2020 enn det ellers ville ha vært.