Vikingtida varte fra ca 700-1350 e.Kr. Vikingene var mest kjent for å plyndre, sloss og brenne. De plyndret klostere for dyrbare skatter, og satte bygningene i brann. De tok med seg mye kunst og kultur, og vi lærte dermed mye av andre land.Menneskene på denne tiden trodde på norrøn mytologi. Språket som ble brukt i Norden på denne tiden var gammelnorsk eller norrønt. Norrønt ble snakket fra år 700-1030. Da kristendommen ble innført i ca 1030, ble det latinske alfabetet innført. De begynte å skrive lengre tekster på pergament som dyreskinn, kalveskinn var det beste.

Norge hadde sin storhetstid på 1100- og 1200 tallet . Under storhetstida overtok kristendommen i stor grad for den gamle gudelæren, og konge og kirken fikk enda større makt. Ættesamfunnet var i ferd med å forsvinne.

På 1100-1500 tallet var de aller fleste fattige bønder som verken kunne lese eller skrive. De satte mer pris på de ulike formene for muntlig tradisjon som levde i deres eget miljø. Det var storfolk og kirkens menn som lærte seg den nye lese – og skrivekunsten. Tida før 1050 kan vi kalle førlitterær norrøn tid, og perioden etter 1050 litterær norrøn tid. Det var nemlig først etter at kristendommen har vunnet sitt innpass i løpet av 1000 – tallet, at det vokser fram en virkelig litteratur på morsmålet her i landet, ikke minst på Island. Kirken brukte litteraturen i sin forkynnelse. Først og fremst ble fortellingene og sagnene om Hellige Olav og hans undergjerninger skrevet ned og lest og fortalt for folket.

På 900 – tallet ble det skrevet skaldekvad. En skald var en dikter som var ansatt hos konger og høvdinger, og hans oppgave var å skrive kvad der han hyllet herren sin for mot og tapperhet. Han kunne få flotte gaver som takk, som for eksempel et sverd eller en gullring. Kvadet kunne også være en takk for en tidligere belønning han hadde fått. Det hendte også at de diktet spottvers og kjærlighetsdikt, som i en tid var ulovlig på Island Det var ikke alle som kunne bli skalder. Det var kun de som hadde drukket Odins visdomsdrikk som ble utnevnt. De fineste kvadene ble kalt en ”dråpe”, for de inneholdt stev. Kvadene inneholdt kjenninger og heiti. Kjenninger er omskrivninger hvor det brukes to eller flere substantiv for å få frem et annet. Heiti er spesielle poetiske ord. Da kristendommen kom gikk det tilbake med skaldedikningen, fordi den var bygd på den gamle gudetroen.Det kjennes til 250 skalder som diktet på Island over en periode på 500 år. Skaldene var navngitte personer. Skaldene ble regnet som pålitelige historiefortellere. En av de mest kjente skaldene het Egil Skallagrimson, og levde på 900 – tallet. Det sies at han kunne kvede dikt fra han var tre år.

Svarene på hva slags gudeforestillinger vikingene hadde, finner vi i norrøn mytologi, om Odin og Tor, og alle de andre gudene. Denne gudelæren finner vi først og fremst i gudediktene i Den eldre Edda, og gudelæren i Den yngre Edda, som ble skrevet av Snorre Sturlason på 1200 – tallet.

Den eldre Edda ble skrevet ned på 1200 – tallet. Det er en samling av gudedikt og heltedikt som gir oss et bilde av den gamle gudetroen. Den er skrevet av anonyme forfattere på 1200 – tallet, men hadde levd på folkemunne helt fra 800 – tallet. To av gudediktene heter voluspå og håvamål. Våluspå betyr spåkvinnens spådom, og beskriver volven, hvordan verden ble til, utvikler seg, og går under. Hun forteller om de første menneskene på jorda, Ask og Embla, om hvordan ondskapen kommer inn i verden og fører til verdens undergang, Ragnarok, før jorda igjen stiger opp av havet, og verden igjen blir lys og vakker.

Håvamål er et gudedikt. Håvamål betyr den høyes tale, det vil si Odins tale. Odin var krigens Gud. Diktet er det lengste av Eddadiktene og stammer fra vikingtida. Man tror diktet kan være laget i Norge, fordi naturkildene stemmer overens med norsk natur. Diktet forteller om hvordan menneskene bør leve. Trymskvida er et gudedikt som på en morsom måte forteller om da Tor ble frastjålet hammeren sin. Det er skrevet på bokstavrim.

Heltediktene handler ikke om guder, men om mennesker med overnaturlige evner. De er svært modige, og noen nærmest udødlige. Kjærligheten er en vesentlig del.

Den yngre Edda som også blir kalt Snorre-Edda, fordi det er Snorre Sturlason som har skrevet dette verket, som er prosa, basert på dikt fra Den eldre Edda. Det er en bok om den gamle gudelæren og om kunsten å dikte skaldekvad. Boka ble skrevet i 1220.

Den store forfatteren i norrøn tid var Snorre Sturlason som levde fra 1178 til 1241. Han ble oppfostret av Islands mektigste mann, og ble tidlig kjent med bøker og skaldekunst. Snorres ætt ble en av de rikeste og mektigste på Island. Snorre var lur og maktsyk. Han fikk det høyeste embetet på Alltinget, som lovsigemann. Han skrev samtidig skaldekvad og sagaer og utviklet seg som forfatter. Snorre skrev ned muntlige fortellinger, som i flere hundre år hadde vært muntlige fortellinger. Snorres store verk som historiker og dikter er Norges kongesagaer eller Heimskringla. Verket beretter om den norske kongeættens historie fram til slaget på Re i 1177. Verket forteller om årene rundt 850, da Halvdan Svarte regjerte. Snorre forteller historien om Halvdan Svarte, Harald Hårfagre og Olav Trygvason. Den største delen av heimskringla er Olav den helliges saga. Her beskrives han som barsk vikinghelt, men etter sin død som en helgen som kunne utføre undere. Snorre har brukt skaldekvadene som kilder. Kongesagaer forteller om kongene i norrøn tid, og er prosatekster.

På 400 – tallet hadde vi islandske ættesagaer, men disse ble ikke skrevet ned før i kristen tid, på 1200 – tallet. Forfatterne var anonyme. Det er bevart i alt 29 ættesagaer islendingesagaene er skrevet av islendinger og handler om islendinger. Først i de senere tider har de betydd noe i Norge. Disse sagaene er å regne som den mest særegne litteraturen som ble skapt i Norden i middelalderen. Islendingesagaene er verdenslitteratur. De forteller om islandske høvdinger og bønder i den såkalte sagatida mellom 930 og 1030. Sagaene skildrer disse menneskenes kjærlighet og deres kamp for makt og ære. De skrevne sagaene ble til 200 – 300 år etter hendingene de skildrer. Noen av de mest kjente er sagaen om Egil Skallagrimson, sagaen om Raumkjell Frøysgode og Gisles saga. Sagafortellingene er både diktning og historie. De beskriver vikingsamfunnet. En ekte sagahelt var enten høvding, skald eller storbonde. Han var modig, sterk og vakker. Sagaheltene hadde respekt for drømmer og skjebne. Sagakvinnene var ofte sterke og selvstendige, men kunne også være vakre og gode. De kunne noen ganger ty til blodige handlinger, som mennene, særlig når det gjaldt slekten. Man måtte vise ættefølelse og man måtte være trofast.

Etterhvert fikk vi et kongelig hoff, som under Håkon Håkonsson ble et litterært sentrum i landet. Håkon fikk oversatt franske ridderromaner til norrønt og de ble kalt riddersagaer. Kjærlighetsdiktene til Maria fra Frankrike ble også oversatt til norrøn prosa, under navnet Strengleikar. Men den viktigste og merkligste verket som ble skapt ved hoffet, er Kongespeilet rundt 1260, på norrønt Konungs skuggsjå. Det er en lærebok, skrevet som en dialog mellom far og sønn. Den forteller om hva en skal gjøre for å bli en god handelsmann og en god hirdman. Rådene som blir gitt, er både praktiske og konkrete. Men ofte har de et mer allment sikte.

Folkeeventyr hører til noe av den elste diktningen vi kjenner til. Som regel handler eventyrene om overnaturlige, utrolige eller fantastiske hendelser, og det har som regel en lykkelig slutt. Fortellingene er kjent over hele verden. Grunnen til at folkeeventyrene har holdt seg helt fram til vår tid er at de er bygd opp etter faste mønstre. De blir på den måten enklere å huske. Eventyrene ble stort sett brukt som underholdning, men de ble også brukt til å ta viktige ting i menneskenes liv, for eksempel problemer barn og unge har med å løsrive seg fra foreldrene. Morsrollen blir også problematisert i eventyrene. Hun fremstår både som den gode mor, den onde stemor og som heks. Det finnes forskjellige eventyr som for eksempel dyreeventyr og skjemteventyr. I dyreeventyrene er det dyr som snakker og oppfører seg som mennesker. De vanligste dyrene man treffer på er ulv, rev og bjørn.

Skjemteventyrene er fylt med humor og skjemt. Som regel er det troll eller mennesker som dummer seg ut det handler om. Ofte er det øvrigheta som blir gjort til latter. I denne gruppen finnes molboer, prester, naboer, ektepar og mennesker som er enkle og lure.

Vi skiller mellom kunsteventyr og folkeeventyr. Kunsteventyr er eventyr hvor vi kjenner forfatteren, mens folkeeventyrene er skrevet av ukjente forfattere.

Forskjellen på eventyr og sagn er at sagnet utgir seg for å være sant. Sagnfortelleren forventer å bli trodd. Det blir ofte oppgitt tid og sted der ting hendte i sagaene. Sagn betyr noe som fortelles eller sies. Sagnene avspeiler ofte den harde virkeligheten og har lite av eventyrenes ønsketenkning. Sagnheltene mislykkes ofte i møtet med hulder og nøkk og andre underjordiske. Personene er navngitte istedenfor kongen og prinsessa som det heter i eventyrene. Sagnet hører på en måte sammen med folketroen, mens eventyrene hører sammen med datidens diktning. Det finnes mange gamle sagn. Sagn er et høyst levende, muntlig sjanger. Stadig er det historier å lese i avisene som egentlig er sagn, oftest vandresagn. Det er vanlig å dele sagnene inn i tre grupper: overnaturlige, historiske sagn og opphavssagn.

I de overnaturlige sagnene møter vi den gamle folketroen, som levde ved siden av kristendommen. De underjordiske, draugene, huldrene, nissene og daudingene som ofte var ute etter menneskene. Folk i gammel tid hadde mye å passe seg for, mye å være redde for.

I historiske sagn fortelles det om personer og hendelser som gjorde inntrykk på folk. I Norge har vi særlig mange sagn om Olav den hellige og om svartedauden. Vi har også en god del sagn om bondeopprørene i dansketida, om drapene på nye prester etter reformasjonen og om barnrdrap.

Forklarings- eller opphavssagn forklarer først og fremst stedsnavn og spesielle formasjoner i naturen.

På 1100 – tallet kom dansen til Norge. Dansen var som regel ledsaget av en kort, lyrisk vise. Det ble danset i ring eller kjede. Hundre år etter kom den fortellende folkevisa. Det er vanlig å dele visene inn i grupper. De norskeste er trollvisene og kjempevisene. Ofte handler de om vakre jomfruer som blir bergtatt av troll eller andre underjordiske vesener, og så må det en tapper kjempe til for å ordne opp. Mye av stoffet i disse visene har vi tidligere møtt i sagaer og eddadikt. Så er det ridderviser, religiøse viser og skjemtviser. Sammen med folkevisene levde det en lyrisk sjanger hvor diktet bare bestod av en strofe. De ble kalt stev. Gammelstevene ble diktet i middelalderen og fram til 1600 – tallet. De gir ofte utrykk for livsvisdom og livserfaring, men vi har også en litt mer humoristisk variant.

Men så har vi gåtene som er enda eldre enn stevene. Vi finner gåter i den elste litteraturen i våre egne vikingsagaer. I de gamle fortellingene er ofte løsning av gåter et spørsmål mellom liv og død. Gåtene ble brukt som underholdning akkurat som folkeeventyrene. Men gåtene var ikke bare lek, de ble også brukt som prøver på kunnskap om forskjellige ting. Men det vanligste var nok å få prøvd fantasien sin på noe alle vet om. I gåtene blir andre ord brukt for å beskrive enkle ting folk kjenner fra hverdagen, som for eksempel: går ofte i vann, men blir aldri våt? (skyggen)

Det er mange litterære verk fra den norrøne tiden. Mye av grunnen til at de har holdt seg helt fram til vår tid er at de er bygd opp etter faste mønstre, som gjør det enklere å huske. Alle verk fra den norrøne tiden har underholdt flere genrasjoner over mange år, og kommer sikkert til å underholde mange genrasjoner etter oss også. Her finnes det mye bra lesestoff. Jeg syns det er veldig viktig å ta vare på denne litteraturen som er en viktig del av norges historie.