Oppgaven lyder: Ta utgangspunkt i tekstene (”Aftens Psalme” av Dorothe Engelsbretsdotter, ”Nordlands trompet” av Petter Dass, ”Jeppe Paa Bierget” av Ludvig Holberg, ”Nyaarsvers” og ”Digterens Gravskrift over sig selv” av Johan Herman Wessel) og eventuelle andre tekster du kjenner til, og skriv en artikkel om litteraturen på 1600- og 1700-tallet. Artikkelen skal være ditt bidrag til et repitisjonshefte som klassen har bestemt seg for å lage.

 

 

Barokken er navnet på hele 1600-tallet. Barokken var et motsvar til århundret før, nemlig renessansen. Renessansen hadde vært enkel og ren, og barokkens forfattere syntes språket på 1500-tallet var rett og slett kjedelig. Dette måtte de gjøre noe med.

 

Det barokkforfattere kunne si med et ord, sa de med ti. Diktningen var overdådig og prangende. Det var ikke meningen å skrive om kunnskap og fakta – de skulle vise kunstferdighetene sine. Diktning var en kunst.

 

Når folk tenker på barokken tenker de på de voldsomme kontrastene. Og det mest kjente kjennetegnet i barokken. Døden var en velbrukt kontrast. De skrev om det forgjengelige, uvarige livet som ble satt opp mot den ugjenkallelige døden.

 

De hadde også en stor ærefrykt for Gud og kirken. Kriken tronet i samfunnet, med avlatsbrev og messer. Prestene truet med at folket ville komme til Lucifer og helvetet hvis de ikke gikk i kirken. Selv om 1500-tallet sto for et gjennombrudd med vitenskapelige oppdagelser (nytt verdensbilde) og geografiske oppdagelser (Amerika), så brøt dette totalt med kirken. Gikk vitenskapsmenn ut offentlig med deres oppdagelser, ble de sendt i fengsel eller på bålet som kjettere. Folket ble underkuet og nedtrykt til de trodde at de ikke var verdt noen ting, at Gud var slem og grillet dem som ikke trodde på Ham.

 

På grunn av dette består barokkdiktningen for det meste av religiøse dikt og tekster. Salmer var en populær diktform. Selvfølgelig var det også de som torde å skrive spottende dikt også, men de fleste skrev salmer og religiøse tekster.

 

I Danmark var Thomas Kingo den mest kjente barokkdikteren. Han skrev mange salmer, og ga ut i 1683 en salmebok for Danmark-Norge. På folkemunne ble den kalt for ”Kingos salmebok” fordi 83 av salmene hans ble stående i boka etter revurdering. Salmene hans har en tittel som enten oppsummerer innholdet eller som viser salmens funksjon. Var det en salme som hadde etterordet ”sukk” (for eksempel ”Hiertesukk”), så viste ”sukk” at dette var en klagesang.

 

I Norge har vi to kjente barokkforfattere, som heter Dorothe Engelbrettsdotter og Petter Dass.

 

Dorothe Engelbrettsdotter er interessant på flere måter. En ting var at hun skrev tekster, men trykkeren hennes tok alle pengene. Derfor skrev hun et illsint brev til kongen på den tiden, der hun fortalte om sin situasjon. Kongen ga henne eneretten på tekstene, og den eneretten hadde hun i ti år. Engelbrettsdotter kan derfor kalles Norges første kvinnelige forfatter, og forfaderen (eller formoderen) til copyright.

 

Engelbrettsdotter skrev mange salmer og satte kjengte og kjære melodier til dem, slik at alle kunne synge.

Man skjønner at Engelbrettsdotter diktet i barokken, fordi det er sterke, og dystre, kontraster i salmen.           

”Døden os i Hælen gaar,
Evigheden forestaar”

 

 

Petter Dass var den andre kjente forfatteren Norge hadde på 1600-tallet. Diktningen hans skiller seg fra Kingo og Engelbrettsdotter på tre områder. Tekstene til Dass er mer undervisende og oppdragende, han spiller på et mindre følelsesregister og han er mer religiøst ortodoks.

 

Dass skrev både religiøse dikt og et topografisk verk, kalt ”Nordlands trompet”. I dette verket hyller han Nordland, hans hjemsted, og skriver om folk, dyr og natur. I innledningen hilser han alle i Nordland, både folket og naturen.

”Vær hilset I Nordlands bebyggende Mænd,
Fra Værten i Huuset, til trælende Svend.
(…)
Ja samtlig, saavel du til Fiære som Field,
Saavel den der bruger med Fisken paa Gield,
Som salter Graa-Torsken Trænder.”

 

 

Etter at barokken var over, kom klassisismen og opplysningstiden på 1700-tallet.

 

Opplysningsfilosofene var utviklingsoptimister, og ville bygge et samfunn basert på fornuft. De ville ha mer frihet i samfunnet, og ikke la bøndene være såpass undertrykte som de var. Dette førte til den franske revolusjon, og slagordet ”frihet, likhet og brorskap” var gode ord i ørene til opplysningsfilosofene. Dette ville også forfatterne, og la mer vekt på fornuft og logikk i tekstene og la mindre vekt på følelser. De hyllet også det antikke Hellas, med deres kunst og litteratur.

 

Ingen ting var bedre enn den tidens kunst, og man kunne ikke lage noe bedre. Man kunne bare lage etterligninger av det. For det var stor kunst å herme og etterligne andre store kunstverk og litterære verk. Originalitet og kreativitet ble ikke satt pris på før i romantikken, som var på 1800-tallet.

 

Senere på 1700-tallet kom klassisismen, først som en kunstart, men senere også som en litterær skrivestil.

 

Ordet klassisk betyr forbilledlig. I ordboka til Gyldendal står det at klassisismen var en kunstretning med oldtidas kultur som forbilde. Og dette er å sette fingeren på hovedpoenget med klassisismen. De beundret, forgudet, den antikke kunsten.

 

Den fremste forfatteren i Danmark – Norge på denne tiden var Ludvig Holberg. Han hadde samme syn som opplysningsfilosofene; spre kunnskap og skrive fornuftig og logisk.

 

Hans gjennombrudd var når det første danske teateret ble åpnet, i 1718. De søkte etter danske skuespill, for nå hadde teatrene blitt åpnet for allmennheten og for dem som kunne betale inngangsbilletten. Den tidens skuespill hadde blitt skrevet på latin, og selv om det språket ble forstått på tvers av landegrensene, så var det et fåtall som forsto latin. Holberg tok utfordringen, og tiden 1722-25 blir kalt Holbergs ”poetiske raptus”, for da ble hans mest kjente og beste dramaer til. Til sammen skrev han over 30 komedier, og selv om sensuren var streng, så klarte Holberg å ”kamuflere” kritikken sin i skuespillene.

 

Komediene til Holberg er såkalte karakterkomedier. Hovedpersonen i stykket har et så dominerende karaktertrekk at han blitt gjort til latter av det.

 

To av hans mest kjente stykker er ”Erasmus Montanus” og ”Jeppe paa Bierget”.

 

I ”Erasmus Montanus” sa har Rasmus Berg vært i Danmark og studert, og har lært seg latin. Han er hjemme i Norge for å besøke familien og sin forlovede. Der prøver han forgjeves å snakke latin, men til ingen nytte. Erasmus kan latin flytende, mens de andre bare kan visse strofer. Alle i bygda tror at Erasmus har blitt gal, og Erasmus syns at bygdefolket er fehoder. I ren desperasjon går han till klokkeren for å diskutere og snakke latin, men det går like dårlig. Til slutt nekter faren til hans forlovede å gifte seg, og forlovelsen brytes. Men, som alle komedier, så ender det godt og Erasmus får tilbake sin kjære.

 

I ”Jeppe paa Bierget” møter vi den fatte og alkoholiserte Jeppe. Et spørsmål som har blitt svært kjent i fra denne komedien er ”Alle vet at Jeppe drikker, men hvorfor gjør han det?” Svaret finnes det ingen fasit på, men en årsak kan være at han drukner sine sorger. Jeppe er en ”doven Slyngel” har dårlig råd og har en slem konge.

 

Handlinger er at Jeppe en dag er ute på ærend for kona Nille. Men Jeppe blir fristet til å drikke seg full på brennevin, og til slutt sovner han i grøfta. Da kommer baronen ridende, og ser Jeppe. De bestemmer seg for å gjøre en ”practical joke” på ham, og tar ham med på slottet og lar Jeppe være baron for en dag. Det viser seg at Jeppe er like tyrannisk som alle andre, og de sjenker ham full igjen og legger ham i grøftekanten. Etterpå blir han sendt til ”retten” for å få ”dommen”, for han har blitt anklaget for innbrudd hos baronen. Jeppe blir ”hengt”, men blir reddet. Hele rettsaken er et påfunn av baronen.

 

Holberg rettet en finger mot forskjellene i samfunnet, og i denne perioden begynte kritiske tekster å komme.

 

Norges første fantasyroman ble også skrevet av Holberg. ”Niels Klims underjordiske reise” handler om en teologstudent som er opptatt av naturvitenskap og derfor drar opp i fjellene, der det er huler å utforske. Der faller han ned i et hull, som viser ham et helt nytt planetsystem. Første planeten han kommer til er Potu. En snedig ting er at hvis man leser dette baklengs, så blir ordet utop. Dette kommer av ordet utopi, som er betegnelsen for et fantasiland der alt er bra, eller det kan også være noe som er uoppnåelig. Holberg skrev at Potu var et land der alt var bra, men at det var uoppnåelig å ha et ikke-diskriminerende samfunn.

 

På sine eldre dager ble Holberg lei av å skrive fiksjonslitteratur, og begynte heller å skrive epistler (kunstbrev) og essays. I brevene skrev han for det meste om seg selv og sine livserfaringer, og brevene var adressert til NN, en ukjent.

 

Da Holberg døde i 1754, så etterlot han seg en utrolig mengde med dramaer, bøker og brev som er kjent den dag i dag.

 

Ikke før i 1811 fikk Norge et eget universitet. Skulle man studere, måtte man dra til andre nordeuropeiske byer, som eks. København. Mange norske studenter dro dit, og de ville gjerne ha kontakt med andre norske medstudenter. Derfor dannet de klubben ”Norske Selskab” som skulle være et sted for studentene som ville slå i hjel kjedsomhet og diskutere litteratur.

 

De var kjent for sine velkomstsanger og gleden over piker, vin og sang og for sine berømte forfattere. Den mest kjente var Johan Herman Wessel, som skrev humørfylte småvers og komiske fortellinger. En av de mest kjente fortellingene er ”Smeden og bakeren”, mens et av de mest kjente småversene er ”Digterens Gravskrift over sig selv”.

 

Med studentene i ”Norske Selskab” tok klassisismen slutt. De tenkte mer radikalt, ville ha frihet og jublet over den franske revolusjon. Dette varslet om romantikken, som kom på 1800-tallet.