Ved ekteskapssermonien ber presten brudeparet om i gi hverandre høytidlige løfter om å elske og ære hverandre til døden skiller dem ad. Men gjelder det i vår tid? Det er et faktum at tallet på skilsmisser har økt de siste tiårene, og det ser ut til å fortsette. Vi har hatt en tredobling av antall skilsmisser siden 1970.

Hva er det som gjør at vi ikke lenger holder sammen? En dag står personen der, personen du har savnet i hele ditt liv, vi blir forelsket, gifter oss, får barn og nyter fellesskapet. Vi kunne ikke hatt det bedre, men så slår det sprekker i idyllen. Det er ikke så flott lenger, vi krangler, begge begynner å jobbe overtid og unngår hverandre. Skilsmisse blir brakt på banen og snart er den et faktum.

Jeg tror man i dag glemmer at man må jobbe for ekteskapet for å få det til å fungere. Kanskje mange tror at når man møter den rette partneren blir ekteskapet lykkelig og harmonisk? De tror kanskje at partneren skal tilfredsstille hvert enkelt behov og at partneren mener du er alt for dem?

Mange kan få følesen av å ikke strekke til, å man begynner å søke den anerkjennelsen hos andre mennesker i form for utroskap. Og utroskap ender som oftest opp med skilsmisse. Tillit er grunnleggende i et varig ekteskap.

Alle ekteskap møter problemer, problemer som kan løses hvis man bare klarer å snakke sammen og hjelpe hverandre når man har det vanskelig. Det tror jeg mange glemmer. Vi lever i dag et stressende liv og jeg tror at mange glemmer at man må ta seg tid til partneren.Mange velger også å bare være samboere. Det var mange flere som inngikk ekteskap før enn det er i dag.

Men hva var det som holdt ekteskapet sammen før som vi ikke klarer i dag? Familiene sto nok mer sammen før enn de gjør i dag. Økonomien, samfunnet og ikke minst moralen blant folk satte familiene i sentrum. Man klarte seg ikke alene, men om man holdt sammen kunne man klare det meste.

Men hvorfor holdt ikke det livslange ekteskapet? Og hva hendte med det gode samholdet i familien? Etterhvert ble det behov for økt arbeidskraft og kvinnene ble oppfordret til å ta arbeid utenfor hjemmene. Da fikk også kvinnene inntekt, de gikk på jobb som alle andre. Det sosiale nettverket som oppstår på en arbeidsplass mellom kollegaer var med på å løsrive kvinnene fra hjemmene. Dette førte til at de kvinner som arbeidet også begynte å tenke mer på seg selv, hjemmet og familien ble ikke lenger livet deres. Dette gjorde kvinnene mer beviste på sine muligheter og de fikk oppleve glede ved å ta fatt på ulike utfordringer i yrkeslivet og å føle mestring på en helt annen måte enn de kunne hjemme.

Kvinneidealet ble forandret. Kvinnene gjorde opprør, og de fikk oppmerksomhet. Dette forandret samfunnssynet på kvinnerollene. Ikke bare mor og kone, men også en fri og likverdig kollega eller partner. Flower power bidrog også til at unge kvinner i større grad en tidligere satset på yrkeskarriere. Familie verdiene og samholdet ble nå erstattet med enkeltindividets verdier. Dette var en god forandring for kvinnene. Jeg vil vel tro at de følte seg mere verdt enn de tidligere hadde gjort.

Både kvinner og menn fra de siste genrasjonene stiller mye høyere krav en før. Vi tar helse og velferd for gitt. Alderdommen vår er trygg, så vi får ikke flere barn enn det vi har lyst på. Levealderen, levestandaren, utdanningsnivået har økt.

Men hva skal vi streve etter? Vi blir jo aldri fornøyd. Velferdssamfunnet har flyttet fokus fra å overleve til å realisere seg selv. Kanskje er det vanskligere å realisere seg selv om man hele tiden må vise hensyn til et annet menneske?

Man spør seg selv om man er lykkelig og fornøyd. Det er dessverre ikke urimelig å tro at svært få er absolutt lykkelig og fornøyd. Årsakene er nok mange. Alle har ønsker og drømmer. Man kan vel si at vi lever ”flere ganger”. Ungdomstiden er et liv, etableringstiden enn annen osv. Man trenger kanskje forskjellige partnere til de forskjellige liv? Kanskje klisjeen ”vi har vokst fra hverandre” har noe i seg. Så på en måte kunne man ha hatt et bra liv hele tiden med en partner man til vært liv trives med. Hadde man bare hatt seg selv å tenke på så hadde jo det vært greit. Men man må tenke på alle barna dette berører. Dem trenger et trygt og stabilt hjem.

En bedre løsning  ville vel vært å jobbe litt hardere for ekteskapet. Kjærligheten vil ofte seire hvis man jobber for det.

Men jeg tror nok ikke de var noe lykkligere i ”gamle dager”. Det var nok andre ting som styrte det at de hadde et livslangt ekteskap.

En av de mest opplagte årsakene er at kvinnen nå er yrkesaktive og derfor også er økonomisk selvstendig. Penger er makt. Hovedgrunnen til at de da ikke skilte seg var nok penger og at det ville være en skam å skille seg, spesielt for kvinnen. Kvinnen måtte pent bli hos mannen. Mange barn led nok pga dette. Men det vil jo ikke si at alle kvinner hadde det vondt i ekteskapet, mange hadde det nok bedre enn i dag. Men hver part kjente sin plass. Privatlivet kunne man ikke snakke om på den tiden derfor er det nok vanskelig å vite hvor mange som led og hvor mange som var lykkelige. Det som skjedde innenfor husets fire vegger ble der.

Jeg mener nok ikke at det er for lett å komme seg ut av ekteskapet. Ingen person med normale føleser skiller seg for moroskyld, det er jo et nederlag uansett hvordan man måtte se på det. Det er en sterk nok påkjenning som det er og da skal man ikke behøve å kjempe for å bli skilt. Ingen andre enn de to som lever i det kan vurdere ekteskapet, ingen ekteskap er like.

Jeg mener at man ikke skal være gift for enhver pris, det er bedre å være lykkelig og ”alene” enn å leve i et dødt ekteskap. Det trenger ikke å være en tragedie at folk skiller seg, noen ganger er det til det beste, også for barna. Mens andre ganger syns jeg nok at mange gir opp for lett. Man må kjempe litt. Jeg er glad for at tidene har forandret seg.

Når vi går i ekteskapsplaner elsker vi hverandre så intens at vi er villige til å love å ”elske og ære” til døden skiller oss ad. Men levealder og levestandard har gjort det vanskeligere å holde løftet. Kanskje er det sånn at de som virkelig klarer å være gift hele livet ikke ”elsker og ærer” men bor sammen mer som venner? De tror de ikke kunne finne noen å få det bedre med eller de ikke tørr å ta skrittet til skilsmisse og blir værende i ekteskapet. Om dette stemmer bør vi kanskje endre ekteskapsløftene til ”elske og ære til vi skilles ad”?