Så snakker vi nok en gang om lykke. En evig diskusjon blant menneskerasen. Alle har forkjellige meninger og argumenter om hva lykke egentlig er. Sannheten er dessverre at absolutt ingen vet nøyaktig hva fenomenet er eller hva det står for. Ikke leger. Ikke psykologer eller professorer. Heller ikke kongen. Mange mennesker søker i stedet andre spennende livssituasjoner hvor de kan drukne hverdagens ulykke, mas og fjas.

 

Noen mener rett og slett at lykke er å ligge på sofaen med popcorn i den ene hånda, og fjernkontrollen i den andre. Noen liker å kaste seg ut av et fly med en pose i ryggsekken. Fallskjermhopping blir det også kalt.

 

Noen finner til og med det hysterisk morsomt å forklare hele filmen på kino for side mannen. Mens den som sitter foran hadde det morsomt før den gjøken bak åpnet den store kjeften sin.

 

Det er til og med mennesker som mener at jakten etter lykken, er bortkastet tid. De mener heller at man skal forplante seg og føre menneskeslekten videre. Og dermed blir de hjemme og reproduserer i hytt og pine. Kanskje de har rett. Hvem vet om lykken finnes. Vi kan ikke se den, vi kan ikke lukte den, så hvem vet om den virkelig er der? De smarteste må vel da være de som sitter hjemme og lever på trygda, og røyker rullings. Jeg hater å si det. Men de er smartest. En dag kommer vi mest sannsynlig til å dø alle sammen. Så hvorfor ikke heller leve livet mens vi fortsatt har det. Ikke det at å sitte og puffe i seg de grå skyene er å leve livet. Men er det akkurat det som gleder dem, er det ingen som hindrer dem i det. Det er i hvert fall bedre enn å sette seg ned i et hjørne og se sekundene passere i et eneste gjesp. Tenk å sitte alene og vente på at lykken skal dukke opp. Som om den er et eller annet kjæledyr som har stukket av. Og der sitter man. Helt til det ikke er annet igjen enn jord og en gravstein igjen av stakkaren.

 

I Buddhismen er det om å gjøre å oppnå Nirvana. En tilstand man kommer i hvis man har vært snill hele den tiden man levde. Når man har oppnådd nirvana, da er man lykkelig, men da er man også død. Skal det plutselig være lykke å dø?! Stakkars den som finner lykken for tidlig sier jeg bare.

 

Lykke kan også defineres som en følelse av tilfredshet og følelsen av at du ikke trenger å tenke på noe annet enn deg selv. I andre ord. Egoisme.

 

Vi får nesten bare innse det. Søker vi lykken, er livene våre i bunn og grunn en evig jakt etter det vi hadde, men aldri kommer til å få tilbake. Så la oss stoppe letingen nå. La oss heller leve livet for fullt. La oss glemme alle hindre som stopper oss i gjøre det vi har mest lyst til. Jeg mener at lykke er å leve akkurat som da vi var små babyer. Ja, det er hva jeg kaller lykke! Det eneste vi gjorde var å spise, sove og gråte. Da du var nyfødt, trodde du at så fin og fredfull ville verden alltid være. Men det var også før du fylte 2 år og ikke hadde noen hukommelse. Vi var lykkelige, helt til foreldrene våre ble lei av å dulle med oss, og i stedet sendte oss av gårde til barnehagen.

 

Barnehagen. Det røde huset bak bøyde trær, hvor de forbereder smårollingene til den elendigheten som foregår bak lukkede dører på skolen. I det første øyeblikket sitter du i kjeledressen din i sandkassen, tar en håndfull med sand i neven og kaster det i munnen på naboen. Det var alltid like morsomt idet stakkaren lukker igjen munnen og kjenner den sprø sanden spre seg rundt om i munnen. Men i neste øyeblikk, befinner du deg plutselig på veien, hånd i hånd med en nokså ivrig mamma. Du er på vei til din aller første skoledag. Gratulerer. Lykken din har offisielt tatt slutt.

 

Barneskolen. Læreren smiler og deler ut skrivebøker til hele klassen og informasjonshefter til foreldrene. Men så er det på tide at foreldrene drar på jobb. Smilet glir sakte men sikkert fra de rosenrøde kinnene til frøken, samtidig som det renner kaldt nedover ryggraden til elevene. En pust av bedervet kaviar og kaffegrut trenger seg dypt inn i lungene dine i det læreren står bøyd over pulten din og skjenner. Hun har oppdaget at bokstavene du skrev i krøllskrift timen, ikke var like store.

 

Spør du meg, er skolen noe vi kan greie oss fint uten. For etter syv lange år på barneskolen, er du endelig klar for neste steg, men bokstavene har fortsatt forkjellige størrelser. Ungdomskolen. Du tror sikkert at de tre årene vil gå på et blunk. Men der tar du feil. Hver eneste dag får vi den samme gamle prekenen. ”Nå må dere begynne å ta litt i, eller så kommer dere ikke inn på noen videregående skole”, mens de propper deg full med grammatikk og kvadratrot. Jeg må igjen skuffe deg hvis du tror at videregående skole er stedet du endelig kan slappe av. Det er mellom disse veggene den virkelige torturen starter. Det er nå du oppdager at dagene i barne- og ungdomskolen var dine beste dager. Det du trodde du var ferdig med på ungdomskolen, var så vidt begynnelsen når du kommer til videregående.

 

Men så har vi jo selvfølgelig de mer positive sidene i livet, som kan få verden til å virke lysere. Det ene sekundet når du får et glimt av skolens høye og mørke kjekkas. Blikket hans møter forsiktig ditt. Søt musikk spilles inn ørene dine. Men alle lyse sider, har en mørk side. Du oppdager at hånden hans er flettet til hånden til skolens ”prinsesse”, som titter ondskapsfullt over skulderen på de misunnelige jentene. Hun er jenta med det lange, lyse håret og de himmelblå øynene. Hun som alle gutta svermer etter. Hun som er lykkelig og tilfreds med seg selv.

 

Ingen har sagt at man må være irriterende perfekt for å føle seg tilfreds. Lykke er tid. Tiden man tilbringer sammen med venner og familie. De du er mest glad i. Tiden til å gjøre akkurat det du liker å gjøre, og det som gjør deg tilfreds med deg selv. Lykke kan være absolutt hva du vil.