Nå er det blitt et stort emne i media, og flere ganger er spørsmålet stilt: er norsk ungdom blitt for bortskjemte? Jeg, som har røtter i den tredje verden, føler at jeg har et ansvar å svare på det. Tydeligvis har media fått det for seg at sånne som meg kan forstå begge sider av saken og gi best mulig svar, siden vi har ikke-vestlig bakgrunn. Merkelig media, men hva kan jeg si? Vel, da er det tilbake til datamaskinen for en aldri så liten gransking av saken.

 

Som sagt, så burde jeg ha noe viktig å bidra med i saken. Vel, som halvt inder kan jeg nevne at mange barn og unge i India ikke lever fett med masse penger, merkeklær og dyre mobiler. De har sett det harde liv, og mange jobber kjempehardt på skolen, og drømmer om en fremtid som lege eller ingeniør, med nok penger og et liv utenfor fattigdommen. Så i sammenligning er vi egentlig veldig bortskjemte, siden Ola Nordmann Junior slipper å tenke på om han får mat i kveld.

 

Men så er det kanskje galt å sammenligne Norge med India? Økonomien her er mye bedre, takket være oljepengene, så det kan bare være at den generelle ”standarden” er betydelig høyere her enn i u-land. Så godt som alle her har en stabil jobb, med akseptabel lønn. Ingen i arbeid sulter eller er uten hus. Med mindre man er narkoman, da. Da sitter de fleste igjen med en ganske god sum penger, og det blir naturlig å ville ha det lille ekstra, når pengene er på plass.

 

Og det lille ekstra kan lett bli en del. Mange av mine venner har Lee-bukser og WESC-gensere, for ikke å nevne DC-sko. Alle har selvsagt ikke råd til det, og de av vennene som ikke har det, begynner nesten å kreve det, siden ”alle” andre har det. Selvfølgelig tar tredjepersoner, som foreldre og media, og fokuserer på de få ”stakkars” ungdommene som må klare seg med Cubus, men er misfornøyde med det. De blir ofte hengt ut i media, og dermed fremstilles alle ungdommer som kravstore, bortskjemte, bedrevitere av noen drittunger.

 

”Ungdommen har ingen fremtid”, hører jeg ofte en gammel politiker si på nyhetene. ”De blir dummere og dummere, og reker rundt med de dyre mobilene, merkeklær, stort forbruk og utenlandsreiser”. ”Også øker kriminaliteten!”. Her sikter han selvsagt til de nasjonale prøvene, og det stereotypiske bildet media har laget av oss. Det skuffer meg, når jeg ser oppslag som bekrefter denne påstanden. Selv kan jeg se mye av det hver dag, klassekamerater som har nye plagg hver tredje måned, om ikke oftere, alltid de nyeste mobilene og store sedler i lomma. De snakker alltid om drikking i helgene og andre ting som passer til stereotypene.

 

Men hvis vi ser omtrent 30 år tilbake i tid, altså rundt 70-tallet, da foreldrene var unge, blir det for dumt. Jeg ser for meg hippier som røyker hasj og har mange sexpartnere, en perfekt plass for kjønnssykdommer. Drikking var like ”kult” da som nå, og det var status å kunne ta med noe fra farens vinkjeller til festen. Hvis man ville, kunne man være ”rampete” og finne på ”bøll”. Oversatt til i dag, blir det tilnærmet kriminalitet. Så hvem er det de prøver å klandre? Vi bruker i hvert fall kondom og nøler ikke med å innrømme hva vi driver med.

 

Kanskje foreldrene er roten til ”problemene”? Ved siden av at de ikke innser hva de gjorde som unge virker det ikke som at foreldrene er strenge nok i oppdragelsen nå til dags. Mange tar skolen for gitt, og ”orker ikke” å gjøre en innsats. I stedet bruker de tiden til å drikke og henge rundt, som fører til kriminaliteten. Kanskje statens satsing på skole er en årsak til at vi blir ”dummere”? Vi har ikke akkurat krevd denne livsstilen, det er slik vi blir lært opp. Hvis de hadde jobbet mer fornuftig med skolen, hadde vi kanskje vært bedre. Og det er tross alt foreldrene som gir oss penger og frihet til denne livsstilen. Denne meningen kan mange i klassen min si seg enige i.

 

Et innlegg fikk meg til å tenke. Det var et svar fra en jente på 15 som er lei av all den negative vinklingen fra media. Hun ville gjøre oss oppmerksomme på at mange ungdommer jobber deltid og tjener pengene selv. Deltidsjobb. Det tenkte jeg ikke på tidligere. Kanskje det er slik mange av vennene mine klarer å leve som superstjerner?

 

En deltidsjobb kan gi rom for et forbruk på noen tusen i måneden. Når en timelønn er på ca 100 kroner, skal det ikke mye til før den dyre merkebuksa blir kjøpt, og den nyeste Sony Ericsson telefonen havner i ungdommens hender. Da gjør det ikke Ola Nordmann Junior så veldig bortskjemt likevel. Jeg mener, han jobber jo for pengene, og har derfor full rett til å bruke dem på hva han vil. Det er velfortjent ”luksus”.

 

Men før jeg avslutter, kommer selvfølgelig en annen tanke og slår den første over ende. Barneskolelæreren min, Kjell, vokste opp under de harde tidene. Han fortalte at han også jobbet deltid da han var ung. Det var faktisk ikke uvanlig å jobbe slik da man var rundt 15 år. Men den lønna gikk til foreldrene, for at de skulle ha råd til nødvendige ting. I dag gir ingen barn lønna si til foreldrene, for det er ikke nødvendig i dag. Da blir vi vel litt bortskjemte?