Religionens rolle:

Midtøsten kan egentlig kalles ”religionenes møtested”, fordi det er og har alltid bodd mennesker fra Kristendommen, jødedommen, og islam der. Helt siden jødene bosatte seg der har det vært konflikter.

 

Man mener at religionen var hovedgrunnen for de store konfliktene. Det er fordi begge religioner, jødedommen og muslimene, anser steder som hellige religiøse plasser. Et eksempel er Jerusalem. De to partene har heller ikke hatt mye respekt for hverandre.

 

Israels bosetting:

Palestinerne er veldig sure fordi noen Israelitter har bosatt seg på palestinsk jord, og det tar mye plass på mye dyrebar jord. De mest sentrale stedene er Gaza-stripen, og vestbredden. De første bosetningene der, kom i skyggen av seksdagerskrigen. Tallet på Israelitter på Palestinsk jord stiger for hver dag som går. Nå i dag er det rundt 400 000. Det vil si at Israelittene har kontroll over 40 % av jorda. Sammen med disse Israelittene kom det også vakt tårn, som gjorde det vanskelig for palestinerne å bevege seg fra ”A” til ”B”.

 

Sionismen:

Jødene har aldri hatt et eget hjemmeland og i 1894 ble de minnet på det igjen. Det var da det ble avslørt at noen i en fransk generalstab hadde levert informasjon til den tyske ambassaden i Paris. En jødisk mann som het Alfred Dreyfus ble mistenkt for spionasje og han ble senere dømt til livsvarig straffearbeid. Det var en journalist som het Theodor Herzl. Han mente at Dreyfus ikke var dømt pga. en ulovlig handling, men på grunn av hans religion. Herzl ble senere grunneleggeren av Sionismen. Dette var en bevegelse som gikk ut på av jødene skulle ha en egen stat. Det ble etter hvert bestemt at denne staten skulle ligge i Palestina. Grunnen til dette var religion, ifølge Abraham var dette det hellige landet gitt fra Gud til jødene.

 

Balfour erklæringen:

I 1917 skrev Englands utenriksminister, Balfour et brev til en Sionist Forbund i England. Der lovet han jødene et nasjonalhjem i Palestina. Rundt 1929 kom århundrets første angrep fra arabere mot jøder i Jerusalem. Araberne fryktet at Sionistbevegelsen skal skape en jødisk stat i det britisk- administrerte Palestina. Det hjelper heller ikke når nazistene i Europa dreper og forfølger jødene. Dette følger bare til mer jødisk innvandring i Palestina, noe som araberne der truet.

 

PLO (Palestine Liberation Organisation):

PLO er en palestinsk frigjøringsorganisasjon, som ble stiftet i Kairo 1964. Det var meningen at PLO skulle være en samlende organisasjon for den palestinske nasjonalistiske bevegelsen. Det de arbeider for er å få et fritt og selvstendig Palestina. Lederen har vært den samme helt til han døde, for ikke så kjempe lenge siden. Jeg tenker selvsagt på Yasir Arafat. På 70- og 80- tallet ble PLO svekket flere ganger pga. indre diskusjoner og krangler. Organisasjonen har gått i mot all bruk av terror, men allikevel er det medlemmer som har vært involvert i terror bruk. Og noen har til og med utført terrorhandlinger. PLOs oppslutning økte under seksdagerskrigen og intifadaene. PLO er en viktig del av midtøsten-konflikten men de trues gjentatte av selvmordsbombere fra andre organisasjoner som Hamas, dette svekker selvsagt PLOs stilling.

 

 

Hamas:

Hamas brukes ofte som forkortelse mot den Islamske motstandsbevegelsen. Hamas er en ytterliggående palestinsk organisasjon, den ble grunnlagt i 1987. Hamas holder til på de områdene som er okkuperte, de er veldig sterke på Gaza-stripen. De har lyst til å skape en islamsk stat i et selvstendig Palestina. Dette skal de klare med hjelp fra en Jihad, altså en hellig krig. Hamas er en av de få organisasjonene som bruker religion til å nå sine mål. De er også ansvarlig for de fleste selvmordsaksjoner i Midtøsten.

 

Hamas gjør mye bra arbeid til å være en terrorist organisasjon. De driver barnehjem, utdanningsinstitusjoner og gamlehjem. Det er derfor de er så godt likt som de er i de okkuperte områdene.

 

 

Historien:

 

Seksdagerskrigen:

Seksdagerskrigen var i 1967. Det var løsningen til FN som ikke virket lenger, den gikk ut på at Sinai – halvøya skulle være en buffersone kontrollert av FN. Sovjetunionen og Syria mente at Israel kommanderte militære tropper til å gjøre et stort og meningsfullt angrep mot Syria. Dermed anbefalte de Egypt til å gå til angrep mot Israel. For at Egypt skulle godta dette, måtte FN trekke seg ut fra Sinai – halvøya. Dette gjorde også FN. Da gikk Egypt inn med 80 000 soldater mot Israel. Sovjet ga Egypt mye våpen og lignende de trengte til krigen. Da kunne Egypt enkelt sperre Suez kanalen, sånn at Israel ikke kunne bevege seg der. Næringslivet stod da stille i Israel.

 

Israel bestemte seg da for å gå til et stort og massivt angrip mot Jordan, Egypt, og Syria. Med dette klarte de å ødelegge mye og fikk kontroll over mye. Det neste de gjorde var å gå inn på Sinai-halvøya med mange tanks og andre store eksplosive våpen. Etter 3 dager hadde de erobret hele halvøya, senere erobret de også Golan høyden, og vestbredden. Da hadde de tredoblet sitt areal av land, men de hadde også skadet hærene til sine fiender.

 

Yom Kippur krigen:

Den 6. oktober 1973 bestemte Egypt og Syria for å angripe Israel på nytt. Dette gjorde de på helligdagen Yom Kippur. Angrepet var helt uventet, og landene angrep nøyaktig samtidig. Araberlandene hadde stor makt i begynnelsen, men når Israel fikk konsentrert seg og lagt en ordentlig plan, slo de ut Egypt. De la også inn alt mot Syria. Kampene holdt på i et halvt år, og etter krigen var ikke grensene mye forandret.

 

 

Bakgrunnen:

 

Forhistorien:

Opprinnelsen til konflikten mellom jøder og palestinere ligger helt tilbake til rundt år 1100 f.Kr. I følge bibelen ble jødene da lovet det hellige land - Kaanan, etter at de hadde vært på flukt fra egypterne og levd i ørkenen i 40 år. I Kaanan levde det allerede et folkeslag fra før. Disse ble ikke utryddet, men holdt seg i nordlige deler av Israel. Jødene bodde her under enkelte unntak i over tusen år.

 

I år 63 f.Kr. kom romerne og førte med seg krav om å tro på keiseren som gud. Jødene holdt seg stille i 100 år til de gjorde opprør mot romerne. Opprøret ble slått ned ganske fort, og tempelet deres ble ødelagt. Jødene forholdt seg etter dette rolig til år 135 e.Kr., da de på nytt forsøkte et opprør mot romerne. Denne gangen brukte ikke romerne silkehansker, men drepte mange jøder og drev resten på flukt. Fra den tid var jøden et folkeslag på flukt og vandring. De spredte seg utover Nordafrika og Europa. På de nye stedene de kom til ble jødene utsatt for forfølgelser. Selv vi i Norge har svin på skogen her, ifølge den norske Grunnloven fra 1814 hadde ikke jøder adgang til riket.

 

2. verdenskrig og innvandringen til Palestina.
Hitler kom til makten i 1933 blant annet ved å gi jødene skylden for de dårlige tidene i Tyskland. Han satte i gang forfølgelser av jøder i Tyskland og da den andre verdenskrigen brøt ut, hadde de "den endelige løsningen" på jødespørsmålet: Gasse i hjel alle jøder. Ved utryddingsleire som for eksempel Auschwitz, ble 10 000 jøder drept hver dag. Ved slutten av 2. verdenskrig var drapstallene kommet opp i ufattelige 6 millioner. Verst gikk det utover Polen som mistet 91% av sine 3 300 000 jøder.

Etter 2. verdenskrig var andelen av jøder i Palestina 31% og innvandringen økte. Dette førte til stor konflikt mellom arabere og jøder. Det var dagligdags med streiker og terrorhandlinger fra begge sidene. Britene som hadde fått området av tyrkerne etter 1. verdenskrig hadde fortsatt makten i området. De forsøkte å holde ro i området med militær makt, men verken dette og diplomati førte fram. Araberne mente at det burde opprettes en selvstendig palestinsk stat, mens jødene ville ha to selvstendige stater. Britene fikk etter hvert så store problemer med å holde fred i området at de i februar 1947 gir opp og overlater kontrollen over Palestina til FN uten forslag til løsning.

 

Borgerkrig:
Det utviklet seg raskt til full borgerkrig i Palestina. Jødene og araberne kjempet innbitt for å sikre seg mest mulig av de områdene som delingsplanen hadde gitt dem, samtidig innta stillingene som britene trakk seg ut fra. I første fase av krigen, november 1947 til mars 1948, hadde araberne initiativet, de bestemte tid og sted for kampene og oppnådde flere militære seirer, selv om de ikke klarte å erobre noen av de jødiske bosetningene. Mars 1948 ble det avtalt 1 måneds våpenhvile. Tiden fram mot april brukte jødene godt, og forberette seg til en krig som syntes uunngåelig. De hadde allerede en illegal hær, Haganah, som senere ble kjernen i den offisielle israelske hæren. Samtidig var de overlegne når det kom til både økonomi og politikk, dette skyldtes blant annet økonomiske bidrag fra jøder over hele verden, samtidig som de sto sterkere sammen. Araberne rekrutterte irregulære enheter fra Syria og Transjordan, men utover dette gjorde ikke araberne stort for å planlegge en krig.

Fra begynnelsen av april 1948 endret kamphandlingene seg i jødenes favør, og araberne klarte ikke å stå imot det regulære jødiske infanteriet, og stikk i strid med tidligere spådommer om at araberne ville vinne et væpnet oppgjør. Rivaliseringen og uenighetene mellom de arabiske statene bidro til at de aldri klarte å utarbeide noen felles plan for den tiltenkte arabiske staten i Palestina.

 

Oslo-avtalen:
I 1993 ble det undertegnet en fredsavtale mellom PLO og Israel. Avtalen innebar at israelerne skulle trekke seg ut av Gaza og Vestbredden med unntak av områder der det bodde israelere. Indre selvstyre skulle etableres av palestinerne. Spørsmålet om Jerusalem, samt situasjonen til de palestinske flyktningene utenfor de okkuperte områdene, skulle drøftes ved senere forhandlinger.

 

Mange palestinere mente at Oslo-avtalen stadfestet at de hadde tapt kampen for et fritt Palestina - et krav man hadde hatt siden 1948. Avtalen innebar at palestinerne fikk indre selvstyre, ikke en selvstendig stat. Den løste heller ikke problemene for de 3,5 millioner palestinske flyktningene som bor blant annet i Syria, Jordan og Libanon. Tilhengerne av avtalen hevdet at den steile holdningen som PLO hadde hatt i forhold til Israel ikke hadde ført til resultater, og at avtalen ikke var endelig - kun et skritt på veien. Også blant israelere var det stor uenighet om fredsavtalen. Mange mente at den stred mot prinsippet om et helt og udelelig Israel - et krav ortodokse jøder mener at de har religiøs og historisk begrunnelse for. Det ble også argumentert med at sikkerheten for israelerne ville stå i fare.

 

I 1995 ble Israels president Yitzhak Rabin skutt av en israelsk høyreekstremist, og Shimon Peres tok over som statsminister. I 1996 ble det gjennomført valg i Israel, og Arbeiderpartiet mistet makten. Benjamin Netanyahu, som representerer høyresiden, ble valgt som ny statsminister. Etter dette har fredsprosessen gått i stå og optimisme har snudd til pessimisme.