Problemstilling:

Hvordan påvirket krigslitteraturen hverdagen til folk i krigsårene 1940-45?

 

I denne oppgaven skal jeg se på hva som gjorde at det norske folk hadde krefter til å kjempe. Hvilke forfattere ville tyskerne holde unna, og hvordan påvirket motstandstekster publisert i krigstiden nordmenn?

 

9.april 1940 entret det lille landet Norge en ny epoke. Tyskerne invaderte og nazismeregimet til Hitler overtok kontrollen over landet. Regjeringen og Kongen ble reddet unna, og imens stod folket igjen med Vidkun Quisling som sitt norske overhode. Mange fikk hverdagen ble snudd opp ned i fem lange år. Ikke bare matrasjoneringer, reiserestriksjoner og kamphandlinger på hjemstedet gjorde Norge til et traurig land å bo i.

 

Nazistene ville kontrollere opinionen, og gjennomførte drastiske tiltak allerede høsten 1940. Radioene ble inndratt, de eneste som fikk beholde dem var medlemmer av NS. Avisene ble sensurert, og skolene nazifisert. Enkelte forfattere som Marx og Freud ble bannlyst og ulovlig å eie, og sensuren var streng på innsendte manuskripter. Spesielt ille var antifascistiske og kommunistiske ytringer, samt bøker skrevet av jøder. Forlag fikk strenge formaninger om hva som var "bra" litteratur eller i verste fall tvunget til å legge ned forretningen. Teaterforestillinger, kinoer og revyer var heretter sjelden kost både på grunn av sensur og av at tyskerne ville forhindre forsamlinger som kunne konspirere. Men historien forteller at nordmenn flest leste eller hørte forbudte tanker allikevel! En dame som het Inger Robberstad sa: En levde stort sett på poteter og nyhetene fra London. (Norge i krig #59)

 

Noen nordmenn gikk over til den andre siden, og støttet nazistene. Den mest kjente nazisympatisøren var Knut Hamsun. For det meste ble bøker av nasjonalistiske diktere og forfattere som nazistene kunne bruke for eget formål, trykt opp igjen. De fleste vil tvile på at Bjørnstjerne Bjørnson hadde likt at nazistene brukte hans dikt for å fremme deres sak, han var nemlig en av de ivrigste for å få opphevd Jødeparagrafen i sin tid. Dette utelot tyskerne behendig fra historien.

 

De bøkene som ble gitt ut av forlag var da altså historiske romaner (fordi de ikke inneholdt aktuelle debatter), samfunnsopptrykk fra tyske forfattere, norsk nasjonalromantikk  eller Knut Hamsun. For det meste, for det fantes også de som skrev tekster som ikke kan tolkes som annet enn rent antisemittiske.

 

Få forfattere gjorde imidlertid dette. En fullstendig bokboikott ble gjennomført i 1943 av de største forfatterne, etter at direktørene for Gyldendal og Aschehoug hadde blitt arrestert og erstattet med nazister.

 

Det var like farlig å bli tatt med motstandstekster som hvis en hadde ulovlig radio. Da ventet innkallelse til politiet, og risikoen for å bli sendt til Grini var overhengende. En slapp lett unna hvis en bare fikk bot. Nazistene slo hardt ned på alle former for motstand, med opphold i Møllergaten 19, en tur til tukthus i Tyskland eller aller verst dødsstraff. Dette ga mange fantasifulle måter å få spredt tekstene på, blant annet var putene på mange barnevogner ikke bare stoppet med tøy.

 

Jøssinger som jobbet med bøker prøvde også å påvirke ledelsen slik at mest mulig slapp ut på markedet. Selvfølgelig veldig forsiktig, så de ikke ble arrestert selv. På universitetsbiblioteket i Oslo klarte en mann å få tyskerne med på å sette jernkors på de "farlige" bøkene isteden for å ødelegge dem. Det førte naturligvis til at disse bøkene var de mest utlånte på biblioteket og jernkorset ble et statussymbol.

 

En type litteratur som tyskerne slapp gjennom fingrene med var faktisk krim. De så på denne sjangeren som ufarlig, siden de mente den ikke inneholdt stoff som motstanderne kunne bruke for sine saker og kunne underholde folket samtidig. Det gjorde at André Bjerke i sine to første krimbøker kunne la sin detektivhelt bruke psykoanalyse i arbeidet sitt. Psykoanalyse var en jødisk oppfinnelse, ifølge nazistene, og de kritiserte den så ofte de kunne. Hvis de hadde hatt strengere sensur der, er det lite sannsynlig at bøkene hadde blitt godtatt. Dette merket ikke folk flest da, men ble lagt merke til etter krigen da analyse av bøkene i krigstiden ble foretatt. For Andre Bjerke var metoden bevisst som en liten protest.

 

Skrevne tekster (fra førstehånd) om hverdagen er sjeldenheter hvis en leter etter stoff. Ja visst fins det masse redskaper og tekster skrevet etter krigen som bevitner forholdene. Men tekster som var skrevet i krigsårene er få. Dette kommer av sensuren fra tyskerne, men også på grunn av at de som levde ikke trengte å beskrive de harde kårene. De hadde nok med holde seg i live og trengte ikke nok bevis for seg selv. Derfor er diktere og forfattere fra den tiden uvurderlige kilder for å forstå tankegangen blant folk. Diktenes tid var egentlig på vei ned, men fikk et kraftig oppsving fordi de ga det folket trengte: håp om en bedre tid, uten tyskerne. For å få et mer korrekt inntrykk har jeg tatt med hele teksten til de diktene som er med, selv om den kan være ganske lang.

 

Nordmenn flest var motstandere av okkupasjonen. Norge hadde relativ nyvunnen frihet fra unionen med Sverige og dette førte til at flesteparten så med skepsis på den nye styresmakten, som i tillegg tok landet med makt. Nyheter fra utlandet om Hitler og nazismen gjorde at ideologien ikke falt i smak hos mange fra begynnelsen av. Arnulf Øverland hadde allerede fra 1938 advart om krigsfaren i dette diktet:

 

Du må ikke sove!

 

Jeg våknet en natt av en underlig drøm,-
det var som en stemme talte til mig,
fjern som en underjordisk strøm-
og jeg reiste mig op: Hvad er det du vil mig?

 

-Du må ikke sove! Du må ikke sove!
Du må ikke tro at du bare har drømt!
Igår blev jeg dømt.
Inatt har de reist skafottet i gården.
de henter mig klokken fem imorgen!

 

Hele kjelleren her er full,
og alle kaserner har kjeller ved kjeller.
Vi ligger og venter i stenkolde celler,
Vi ligger og råtner i mørke hull!

 

Vi vet ikke selv hvad vi ligger og venter,
og hvem der kan bli den neste de henter.
Vi stønner, vi skriker-men kan dere høre?
Kan dere absolutt ingenting gjøre?

 

Ingen får se oss.
Ingen får vite hvad der skal skje oss.
Ennu mer:
Ingen kan tro hvad her daglig skjer!

 

Du mener det ikke kan være sant,
så onde kan ikke mennesker være.
Det fins da vel skikkelig folk iblant?
Bror, du har ennu meget å lære!

 

Man sa: Du skal gi ditt liv om det kreves.
Og nu har vi gitt det - forgjeves,forgjeves!
Verden har glemt oss! Vi er bedratt!
Du må ikke sove mer inatt!

 

Du må ikke gå til ditt kjøpmannskap
og tenke på hvad der gir vinning og tap!
Du må ikke skylde på aker og fe,
og at du har mer enn nok med det!
Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!

 

Tilgi dem ikke; de vet hvad de gjør!
De puster på hatets og ondskapens glør!
De liker å drepe, de frydes ved jammer,
de ønsker å se vår verden i flammer!
De ønsker å drukne oss alle i blod!
Tro du det ikke? Du vet det jo!

 

Du vet jo at skolebarn er soldater,
som stimer med sang over torv og gater,
og oppglødd av mødrenes fromme svig,
vil verge sitt land og vil gå i krig!

 

Du kjenner det nedrige folkebedrag
med heltemot og med tro og ære-
du vet,at en helt,det vil barnet være,
du vet, han vil vifte med sabel og flag!

 

Og så skal han ut i en skur av stål
og henge igjen i en piggtråvase
og råtne for Hitlers ariske rase!
Du vet, det er menneskets mening og mål!

 

Jeg skjønte det ikke. Nu er det for sent.
Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent.
Jeg trodde på fremgang, jeg trodde på fred,
på arbeid, på samhold, på kjærlighet!
Men den som ikke vil dø i en flokk
får prøve alene, på bøddelens blokk!

 

Jeg roper i mørket- å, kunne du høre!
Det er en eneste ting å gjøre:
Verg deg mens du har frie hender!
Frels dine barn! - Europa brenner!

 

Jeg skaket av frost. Jeg fikk på mig klær.
Ute var det glitrende stjernevær.
Bare en ulmende stripe i øst
varslet det samme som drømmens røst:

 

Dagen bakenom jordens rand
steg med et skjær av blod og brand,
steg med en angst så åndeløs,
at det var som om selve stjernene frøs!

 

Jeg tenkte: Nu er det noget som hender -
Vår tid er forbi - Europa brenner!

 

I løpet av krigen ble dette diktet sendt rundt i illegale aviser og avskrivninger. Det at forfatteren selv i 1943 ble sendt til Sachsenhausen for sine ytringer mot tyskerne gjorde at diktet ble spesielt populært blant nordmenn. Fordi han ble sendt vekk, tenkte mange at han hadde greie på hva han snakket om. Selv om diktet er skrevet lenge før han ble sendt til Møllergaten 19 sitt mørke hull!

 

Han skrev også det populære diktet "Vi overlever alt", som mange nordmenn selv identifiserte seg med. En utbredt oppfatning var nemlig at Norge var totalt uforberedt på invasjon. Samtidig er ikke diktet så langt, så mange lærte det seg utenat fra trykket de hadde sett hos naboen. Teksten gir håp om en fred som ikke er så veldig langt unna og beskriver tanker som gode nordmenn burde ha, nemlig motstand gjennom vilje og tålmodighet. Arnulf Øverland beskriver også motstandskamp, noe som styresmaktene syntes var altfor farlig.  Det er sikkert også grunnen til at eksemplaret jeg har er hentet fra en bok som ble trykket i Sverige.(Norske Dikt, 1943) Arnulf Øverland var bannlyst fra forlagslistene med en gang tyskerne fikk kontrollen over forlagene, sammen med mange andre forfattere som tyskerne fant lite egnede til å lese.

 

Vi overlever alt.
Mai 1940

 

Vi eide ikke sverd.
Vi trodde mer på freden,
på selve livets verd.
Vi trodde ikke drap og brand
i lengden gavnet noget land,
vi trodde på en seier for rettsinn og forstand.

 

Vi hadde ikke skjold.
Vi kjente ingen fare,
vi hadde venner bare.
Da blev vi tatt med vold.
Det hendte plutselig en natt,
vi våknet og vårt land var tatt.
Vi hadde bare venner,
nu stod vi helt forlatt.

 

Små spredte flokker stred
mot panserdivisjoner
mot luftens legioner
til de ble valset ned.
Hver bonde, hver arbeidergutt,
han vet at blir hans vilje brutt, har livet ingen mening.
Da er det hele slutt.

 

Til frihet er vi vant.
En mann kan bære lenker,-
det han i taushet tenker,
blir ikke mindre sant.
Det har vi heller aldri sett
at urett plutselig blir rett,
og politi forbyr oss
å bruke folkevett.

 

Vårt folk gir aldri tapt.
I nød blir hjertet prøvet,
og navnløs dåd blir øvet.
På ny blir samhold skapt.
I bygd og by, på øy og grend,
er hver mann nabo, frende, venn,
de gir hverandre hånden:
vi sees snart igjen.

 

Om mange av oss falt,
og flere føger efter,
så har vi indre krefter.
Vi overlever alt.
Vi har en hellig seierstro.
Den gir oss tålsomhet og ro.
Vi vet at ånd er evig,
og liv vil alltid gro.

 

Over 100 avskrifter er funnet over hele landet. Slik folk i landet generelt kjente seg igjen i Øverlands dikt om hvordan landet ble overfalt, så kanskje spesielt de i den nordlige delen av landet også seg selv i diktet Aust Vågøy. Nord-Norge var den landsdelen som under krigen ble hardest skadd. Tyskerne deporterte hele bygder vekk og brukte brent jords taktikk for å få fienden på avstand. Store byer som Hammerfest ble utradert og livsgrunnlaget flere steder ble helt borte, der kun ruiner sto igjen.

 

Aust Vågøy
Mars 1941

 

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
La våre hjerter hamre
det om og om igjen.

 

La våre hjerter hugge
med harde, vonde slag:
De brente våre gårder.
De gjorde det i dag.

 

De brente våre gårder.
De drepte våre menn.
Bak hver som gikk i døden,
står tusener igjen.

 

Står tusen andre samlet
i steil og naken tross.
Å, døde kamerater,
de kuer aldri oss.

 

Dette kanskje florerte mest av alle blant vanlige folk. Aust Vågøy er skrevet av Inger Hagerup, noe få visste før krigen var slutt. Siden risikoen var stor for å bli tatt av tyskerne skrev mange forfattere under pseudonym eller anonymt. Inger Hagerup ga det ut anonymt, og stilen på diktet førte faktisk til at mange trodde at det var Arnulf Øverland som hadde skrevet det. Dette syntes Inger Hagerup var stor stas, siden det bidro til å forvirre tyskerne. Hun ga diktet til fem kjente, som spredte det videre. Hvor mange som leste det er usikkert, men det er blitt funnet avskrifter over hele landet, og nådde førstesiden av den illegale avisa Fridom.

 

Det var farlig å være kjent for sine politiske standpunkt i Norge på denne tiden, særlig når en også var aktiv motstandsarbeider. Som mange andre gjorde, leverte Hagerup illegale aviser og pakker rundt til kjente. Da mannen Anders ble funnet på en offisiell liste med "kommunist" i parentes, flyktet de til Sverige og senere Amerika.

 

Inger Hagerup skrev mange kjente dikt i krigstiden, som S/S "Skjærstad", Det er ikke bare vårt hjerte-, Hører du skuddene?, 17.mai 1944 og et om den siste kjente dikteren jeg skal ta for meg her: Nordahl Grieg.

 

Det som er spesielt med arbeidet til Nordahl Grieg, er at de fleste ikke så, men hørte diktene hans i krigstiden. Han fulgte gullbeholdningen til Norges Bank til England og ble der til han ble drept 1943. Diktene han skrev ble lest opp for det norske folk i radioen fra London, og mange husket diktene hans derfra. Et lite hefte som het Frihet og Liv er ett ble utgitt illegalt i 1944 og inneholdt sanger, dikt og taler av kun Grieg. Dette viser hvor stort samlingssymbol han ble, som hendte ikke minst fordi han ble drept i aktiv kamp mot tyskerne. Få merket han var kommunist gjennom radioen, noe som bevisst ble holdt tilbake av de allierte og ham selv, for å ikke svekke diktenes virkning på folket. Og virket gjorde de tydeligvis. 50 år etter blir han husket som en av de ypperste inspiratorene for motstandsbevegelsen.

 

Tyskerne var raskt ute etter ham fordi han var svoren kommunist og aktiv motstander av Hitler. I 1936 skrev han dette som reaksjon på Hitlers OL i Berlin:

Niggeren Owen sprinter,
germaneren stuper sprengt.
Det blonde stadion undres,
og Føreren mørkner strengt.
Men tenk da med trøst på de
jødiske kvinner og menn som sprang i gaten
dem nådde dere igjen.

 

I 1945 ble samlingen Friheten gitt ut i all hast og der stod kampdiktene som hadde gitt håp gjennom eteren. Et av disse er Kongen, som ble skrevet i 1942 etter et bilde av Kong Hakon,sønnen Olav og en bjørk  mellom dem:

 

Kongen

 

Slik vil kongen leve for oss:
Ved en sølvblek bjørkestamme,
mot en naken vårskogs mørke,
står han ensom med sin sønn.
Tyske bombefly er over.

 

Slitets tunge, trette furer
i hans ansikt er hans egne.
Smerten i det gjelder andre.
Slik må fredens ansikt være,
grått og dradd av nattevåk,
jaget, pint, forhånt av voldsmakt,
men allikevel med styrken
til å lide med alt liv.

 

Han og bjørken hører sammen.
Som de døde er med mulden
er hans sjel blitt ett med landet.
Mannens rene, vare smerte,
stammens hvite, stille lys,
ser en dag de ikke kjente.
Noe fint og skjult skal krenkes.
Noe grovt og ondt skal komme.

 

Over smerten, sår og hudløs,
lukker dere seg strengte en vilje.
Slik må fredens ansikt være,
dirrende av spente sener,
i en hård forakt for mordet,
i et vern for alt en elsker.

 

Rak og høy stå han ved bjørken,
stirrende mot det som kommer,
ørne-ensom,ørne-stolt.

 

Da de tyske overfalt oss
og bød trelldom, svarte Kongen
at han nektet for seg selv.
Men det var hans folk som hadde
valget;bare det fikk svare.

 

Ingen presset han ut i kampen,
ingen tryglet han om støtte.
Sky og var for andres skjebne -
angst for andres rett til å leve  -
siden hver må dø alene -
sto han, uten krav, og ventet.

 

Aldri var vårt land så øde:
veier stengt og byer lammet,
det var langt fra sinn til sinn.
Var det ikke som hvert hjerte
fikk lagt valgets byrde på seg,
bevende: hva skal jeg gjøre?

 

Blek og stille traff de valget,
først hans råd, og siden folket.

 

Første svaret kom fra havet.
Førti tusen norske sjøfolk,
en for alle, valgte strid,
valgte hjemløshet og lengsel,
valgte flammedød og koldbrann,
valgte drift på spinkli flåter
tusen ville mil fra hjelpen;
evig heder skal de ha!

 

Men de valgte det de kjente,
dekk og dørk, sitt eget arbeid.

 

De som gikk i krigen hjemme
valgte det de ikke kjente,
valgte det de ikke kunne.
Me de fant seg vei mot fienden,
fra fabrikken og kontoret,
fiskebåten, skolepulten;
oftest fikk de ingen ordre
uten den de ga selv.

 

Snøen brånet, bjørken spratt.
Rugden trakk i månenatten.
Tyske tanks var sør i dalen.

 

Med sitt hode fullt av våronn
gikk en mann nedover bygden,
han bar giftering på fingren,
det var lukt av hest i klærne.
Luften mellom ham og stuen
der hvor barnene og konen
stod og stirret, øket svimmelt
til et isrum hvor han sank.

 

Det var far som gikk i krigen.

 

Mange var som ikke gikk.

 

Kornet modnes sent her nordpå,
stampes ikke frem av jorden.

 

Så kom nederlagets time.
Kongen og de få som fulgte,
seilte hjemløse fra landet,
langsmed kystens siste øyer
der hvor vårens hvite sjøfugl
nettopp hadde endt sin lange,
lengselsdrevne reise hjem.

 

Landet lå igjen, alene.

 

Men det såkorn som var kastet
inn i hvert et nakent hjerte
på en blek, forpint aprildag
vokste gjennom høstens mørke:
det var selv en måtte velge.

 

Tapt og hjelpeløs var ingen:
hver var ensom med det største,
hver var ensom med seg selv.

 

Over jordens overflate
myldret landets nye herrer.
Vold og hykleri var paret,
og når de kalte seg for gartner
når dde bare var en luspest
ynglende om folkets røtter,
giftig, gravende og grådig:
hvor er frihet, finn den, drep den.

 

Det ble ikke tungt å velge.
Tusen seilte over sjøen,
trosset bombefly og dødsdom,
storm og hav de ikke kjente på en liten fiskeskøyte,
færingsbåt gikk også an.

 

Da de kom iland på kaien,
ba de straks om mere fare;
jagerfly var alltid drømmen,
og de brente etter kampen
som en elsker mot sin elskte.

 

Mange fikk det som de ville
og de flyr idag Kanalen
til sitt ville stevmemøte.

 

Nød og terror ble i landet.
Alt ble plyndret og besmittet
men det siste, egentlige:
menneskesinnet fikk de ikke.

 

Barnene stod først i striden:
det var vekstens eget opprør.
Kanskje barn har mest å verge,
siden de skal leve lengst.

Presset øker, hver fikk svare:
hva han mente med sitt liv.
Sa han at han mente noe,
ble han fengslet, slått og martret
av en flokk med syke treller
i den hatefulle angsten
for en frihet som de aldri
lærte av en førertrell.

 

Kornet modnes sent her nordpå.
Mannen, ensom med sitt indre,
velger langsomt, han må kjenne
hva han tror på, hvem han er,
men så føler han lykke
ved at valget er hans eget,
gjennomprøvet, gjennomlidt.
Friheten er grodd i frihet,
alt er hans, fra rot til blomstring.
han har retten til sin tanke,
dyrebar som hjemmets jord.

 

Fengslets bleke pinte menn
synger når de går i døden.

 

Nå er akeren blitt moden

 

Engang var det få rundt Kongen.
Nå står han og folket sammen,
og nå stiger det fra somme
dette underlige ropet:
du er fører, du er høvding,
og vi selv er kongehirden.

 

Hvorfor er det at de velger
ord fra fra våre fienders språk?
Fører, før oss, og vi følger.
Er det angsten for å tenke,
er det trangen til å velte
alle byrder på en annen?

 

Skyldes ikke verdens nød
at den tenkte altfor dårlig?
Skal vårt bidrag til dens frelse
være det: å ikke tenke?
Men det tankeløse ropet
skjuler noe urettferdig,
noe blindt og grusomt mot ham.

 

Førerskapet ofrer andre,
blodig må dets byrdre være;
den skal Kongen være fri.

 

Ingen mann i dødens kval
i en livbåts frost på havet,
eller siste natt i cellen
kan fortvilet rope til ham:
hvorfor har du ført oss hit?

 

De vil huske ham med godhet,
som en venn og som en felle.
De gikk selv en gang mot døden,
for de valgte, de som han.

 

Han som stod ved bjørkestammen
i sitt hemmelige slektskap
med den bleke vår omkring seg,
hadde smertelig en ømhet
for alt liv som skulle gro.
Ydmyk har han sett det vokse
dit hvor hver mann er alene,
dit hvor friheten blir døden.

 

Han er mere enn en fører,
for han trodde på de andre,
sinnets eget kongerike.

 

Mot en fremtid skal han gå,
hvor han selv har mere frihet
i sitt hjerte enn de fleste.
Derfor er han folkekongen
i et land hvor hver skal være
fører for sin egen skjebne,
høvding for sitt eget sinn.

 

Det er ikke tilfeldig at jeg valgte dette diktet, for Nordahl Grieg skriver om en stor sak innen motstandssaken; Kongen. Kongen ble som Grieg skriver et symbol for jøssinger, og gutta på skauen. Det holdt folket samlet, og ble tegn på noe erkenorsk sammen med nisser, binderser og toppluer, selv om denne kongefamilien var ny i Norge. Små symboler ble brukt i hverdagen. Noen skrev God save the King på blendingsgardinene. Blomster i jakkeslaget var særdeles populært, og bjørkeblader(fra det kjente bildet) ble brukt som tegn på at en var god nordmann. Et dikt som sto i en avis ble ikke så godt likt av tyskerne da de fant ut at setningen "God Save The King" ble dannet av alle setningene hvis en leste nedover. "Leve Kongen" var også en slik skjult setning i et ukeblad for kvinner.

 

Småfortellinger som gikk på okkupantenes bekostning og vitser om tyskerne var også veldig populære, som disse to:
Det var en bonde som kikket inn en togvogn som hadde noen ledige plasser. Han steg inn i vogna, hevet hånda og sa: Heil og sæl! I vogna ble det helt stille, og alle skulte på bonden. Da snudde bonden seg og hauka: Du kan berre komma og sitte, Marta. Her er det ikke nassister i hverfall!

 

-Norge kan idag sammenlignes med en trikk.
-Hvordan det?
Foran står føreren. Bak ham står det ganske få. Resten sitter inne.

 

Det var ikke bare kjente forfattere som diktet undergrunnsdikt. Mange lagde sine egne sanger som skulle muntre opp den dystre stemningen. Få av disse er bevart, men en liten perle finner vi i denne sangen, hvor arket i tillegg var pyntet med norsk flagg:

 

Jøssing selskap 22/1-1942

 

Å drikke vatten og ete sild
og variere med poteter,
og barkebrød med litt tran dertil.
Ja, det er kosthold som feter.
Å være prikkfri i vår klededrakt
og gå omkring i lakens farveprakt
filler i fleng
knap nok en seng
da blir det morosamt å leve.

 

Men om vi sulter og har det kaldt
og det er straff for alt vi tenker
de kan`ke ta fra oss riktig alt
selv om de kaster oss i lenker.
For i vårt hjerte har vi håpets makt
der lever alt det som vi har sagt.
Tillid til dem
som kommer hjem
da blir det morosamt å leva.

 

Og så en dag damper "Sleipner" inn
med Kongens flagg i mastetoppen.
Vi står i filler med hule kinn
mens varmen bruser gjennom kroppen.
Og flagget vårt det vaier atter fritt
i landet som igjen er ditt og mitt.
Da er vi glad
hipp, hei, hurra
da blir det morosamt å leva.

 

Leve kongen!

 

Denne sangen viser at folk ble påvirket av diktene de leste. Det er nesten samme stil som diktene ovenfor. Dikterne slo an tonen med kraftfulle uttrykk og følelser som folk kunne kjenne igjen. Følelsen av håp er tydelig, samt en solid dose av sjølironi og humor. Det var vanskelig uten de vanlige samlingsstedene som kino, teatre og uten bøker og aviser som fortalte flere sider av sakene. Men folk flest holdt sammen og klarte å holde håpet ved like mens de ventet på en bedre tid. Og etter frigjøringen 8.mai. 1945 kunne det norske folk endelig la flagget vaie fritt.