Jeg skal først begynne å skrive hva er det nordmenn mest tenker på i sitt liv, hvordan nordmenn var før, var de fattige eller rike, og hva har de blitt til nå, hva kan de bli til videre i årene. Og litt om ego bølgen. Så fortsetter jeg å skrive om hvordan Norge ble et rikt sted. Og på avslutningen litt om pengegalskapen.

Hvem var jeg? Hvem er jeg? Hvordan blir jeg om 30 år? Disse 3 spørsmålene stiller mange norske til seg selv ganske ofte, men også alle de andre i verden. Men hvorfor? Jeg skal sammenligne gårsdagens, nåværende og kommende Norge for å vise hvilke konsekvenser medfører ego bølgen.

Vi er i 1973. Petter er en helt vanlig 40 år gammel mann som har alt en drømmer om: familie, arbeid, hus, bil og kjærlighet. Han lever et velfortjent, lykkelig liv: unger han elsker, kona han har vært sammen med i 25 år, arbeid han trives i, venner. Tiden går veldig fort og Petter får etter hvert problemer med økonomien, på grunn av den dårlige økonomiske situasjonen i Norge. Regningene blir større og større, mens lommeboka blir ikke tykkere. Petter kommer til å stå foran et valg: å sikre egen framtid ved å skille seg med kona, selge huset, ansette advokat for å slåss om å betale minst mulig barnebidrag eller om å slåss at familien hans skal ”overleve” den dårlige tiden, noe som er risikabelt, men verdt forsøket. Han vil ikke tenke bare på seg selv og velger det sistnevnte. Penger er ikke viktigst for ham.

Vi er i 2003. Kjell er en helt vanlig 40 år gammel mann. Han har alt det som Petter hadde, men det er to ting som skiller dem: familie - Kjell er skilt og penger - han er toppsjef i en av Norges største bedrifter. Oljefunnet på 70-tallet gjorde Kjell og dagens Norge til det rikeste landet i verden. Mange ser Norge som det perfekte landet å bo i. Selv FN har kåret Norge til det beste landet å bo i. Velferd, økonomisk stabilitet osv. Men både FN og utlendinger kjenner ikke helt til levestandarden her i landet. Norge er preget av en ego bølgen. Hvis man ser på statistikken, hvor det står blant annet at i 2001 har ca 20.000 par inngått ekteskap samtidig som ca 12.000 par har enten skilt seg eller inngått separasjon. 40% av barn i alderen 10-18 bor alene med mor. Sier ovennevnte tall at Norge er en velferdsstat? Nei, det eneste man tenker på i dag er: penger, penger og bare penger. Familie står ikke lenger høyest på lista.

La oss bevege oss 30 år fram i tiden. Året er 2033. Norge er ikke lenger det beste landet å bo i. Norge er et land fylt av deprimerte mennesker som søker sosialselskap. Oljen tok slutt, vi har brukt opp alle naturressurser, strømrasjonering har blitt innført for 10 år siden. Det gamle Norge som vi husker fra århundreskiftet eksisterer ikke lenger. Norge har Frp som kjempet så voldsomt for å stramme inn tallet på asylsøkere i landet kjemper nå for å overbevise Nordmenn til å vandre ut av landet. Pengegalskapen, kappløpet mellom Nordmenn om makt, penger og ego bølge har ødelagt det gamle monarkiet.

La oss foreta en kort sammenligning. Før olje oppfunnet var Norge et ganske fattig land. Noen levde i rikdommen, andre levde i fattigdommen. Det fantes riktignok en mellomklasse (som Petter levde i) hvor folk hadde det både godt og vondt. Folk var da ikke så egoistiske som penger gjorde dem til etter oljerevolusjonen. Man lurer kanskje hvor ego bølgen kommer egentlig fra. Når vi ser på USA og det kappløpet til pengegalskapen som Amerikanere kaller for ”American Dream (Amerikansk Drøm) ” og hvor lett dette spredde seg over jordkloden er det ikke vanskelig å gjette svaret på ovennevnte spørsmålet. Det er en selvfølge at alle vil oppnå noe i livet. Det negative ved det er at vi oppnår noe på andres bekostning. Vi kan ikke få alltid det vi ønsker oss uten at noen andre mister det vi ønsker oss, nemlig penger. Her vil jeg vise til fattigdommen i Afrika og rikdommen i Europa som en eksempel på ovennevnte tese. Vi er alle mennesker og dessverre er menneskerasen den mest egoistiske skapelsen på jorden. Selv dyr, for eksempel hunder bryr seg mer om andre hunder enn mennesker bryr seg om andre mennesker.