Norge har gjentatte ganger blitt utnevnt av Forente Nasjoner (FN) som et av de landene med best system for folk flest på en global basis. Dette er en klassisk velferdsstat som tar vare på sine yngste innbyggere, sørger for skolegang, gir alle et gratis helsetilbud og betaler omsorg og gamlehjem for de eldste når de ikke lengre har råd til å ta vare på seg selv. Dette er et land med normer, både formelle og uformelle, som for mange mennesker er en fjern og utenkelig drøm. Men er dette et system som er mulig å opprettholde i lengden, eller er dette et for dyrt system? Hvilke utfordringer kan man spå at velferdsstaten møter i fremtiden? I denne artikkelen skal jeg forklare enkelte begreper, samt å prøve å svare på spørsmålene ovenfor før jeg til slutt skal prøve å svare på hvordan kan man løse problemene velferdsstaten vil møte i fremtiden.

Men hva er en velferdsstat? Begrepet velferdsstat kan brukes når man skal beskrive en stat som har etablert statlige ordninger og institusjoner for å rette ut forskjellene mellom mennesker i et samfunn. En velferdsstat er en stat som bygger på prinsipper som likestilling og trygghet for alle og betyr i prinsippet at staten påtar på seg ansvaret å øke levestandarden, helsen og økonomien til folket uavhengig sosial status og klassetilhørighet. (E. Andersen mff, Store Norske Leksikon, 1981.)

Det finnes tre velferdsmodeller, den liberale, den sosialkonservative og den sosialdemokratiske.

 

Man finner den liberale modellen i land som USA og Storbritannia, hvor staten bare blander seg inn i nødstilfeller, hvor mannens rolle er forsørger og hvor det stort sett er individets rolle å skape sin egen økonomi og hvor kun de mest trengende får økonomisk hjelp fra staten.

 

Den sosialkonservative finner man i hovedsak fastlands-Europa, Tyskland, Nederland, Italia, Frankrike etc. Dette systemet opprettholder klasseforskjeller mellom mennesker ved at de sjelden bryter inn i den private sfæren. Man må betale for enkelte tjenester selv, selv om staten betaler en del (eks. utdanning for de i skolepliktig alder). Disse statene fører også en pronatalistisk politikk, som vil si at de oppfordrer til å få barn ved for eksempel å gi økonomisk støtte som barnetrygd og kontantstøtte til barneforeldre og hvor barnehageplasser legges vekt på. Fremdeles gjøres kvinnen i stor grad avhengig av mannen og det som regel ikke er et universelt pensjonssystem, altså et system hvor staten ikke har satt frem en minstepensjon.

 

Til slutt har man den sosialdemokratiske varianten, som man finner i stort sett hele Skandinavia hvor staten har det største ansvaret for å sikre individet velferd, kvinner og menn stort sett er likestilt, det er universelle sosiale rettigheter og hvor man legger stor vekt på utjevning av sosiale forskjeller. Den virkelige forskjellen ligger i at skandinaviske land i stor grad fører planøkonomi. (Bjørneberg, 25.02.03, hioslo.no)

 

 

Men hvordan fikk man disse pengene og hvilke problemer står man ovenfor? Gjennom beskatning vil velferdsstaten opprettholdes, men det er lite populært å kreve for mye skatt av befolkningen. Norge er i en heldigere posisjon enn resten av Skandinavia. I 1969 oppdaget man olje i Nordsjøen, allerede i etterkrigstiden fikk man opprettet et velferdssystem i Norge, men oljefunnet gjorde at dette systemet ble mye kraftigere. Man vil møte flere problemer, disse finner man i hovedsak i pensjonsordningen. Andre faktorer er innvandring og politisk likegyldighet. (SSB, 25.1. 2010, ssb.no)

 

Det problemet folk flest ser på som hovedproblemet er eldrebølgen. Eldrebølgen er et resultat av at man tidligere i Norge fikk fler barn i etterkrigstiden, som en konsekvens av optimisme. Nå, 65 år senere er barna blitt gamle og kan ikke lengre bidra til staten, dette betyr at det er veldig mange eldre på gamlehjem og i eldreomsorg kombinert med at staten gradvis minsker bruken av Oljepenger fører til at dagens unge kommer til å føle et sterkt skattepress og er nødt til å jobbe mye hardere en den foregående generasjonen nordmenn. Dette kan føre til at folk bygger opp en mistro til det nordiske velferdsstatssystemet og ønsker et system som ligner mer på det mer liberale systemet man ser i f.eks USA. (NHO Østfold, 19.3.2011)

Innvandringsbølgen er en problemstilling man kan se fra flere sider. Enkelte mener at innvandringsbølgen er et problem i den form av at Norge er underbefolket, og at hele 1 av 3 innvandrer flytter ut fra Norge igjen. (Papirkopi fra Sumo nett)

 

Det mange nordmenn ser på som gunstig er først og fremst arbeidsinnvandring, altså mennesker som til Norge for å arbeide. Problemet er at mange av disse ikke får tak i jobb, ofte fordi deres utdanning ikke tilpasset det norskeutdanningssystemet, og derfor ender mange med å bli fremmedgjort i et land som ikke har gitt dem sjansen til å gjøre seg nyttige engang. Mange er også redde for såkalte kulturkrasj i Norge, dette spesielt mellom innvandrere fra ikke-vestlige land. Dette fører til at staten er nødt til å gi denne gruppen penger for å overleve i Norge uten at de har noen mulighet til å gi tilbake.

Ungdommens manglende politiske engasjement er også en faktor som truer med å rive velferdsstaten i filler. Dette finner man i hovedsak ved at ungdom etter 1990-tallet har blitt mer og mer politisk likegyldige fordi man lever i et land hvor politisk engasjement er blitt overflødig. Politikere i dag er fra en generasjon da verden var på randen av krig hele tiden og folk ble omtrent tvunget til å følge med i det politiske sjakkspillet som ble lagt ut brikke for brikke. Etter den kalde krigen ble unge mindre oppmerksomme på nyhetene, rett og slett fordi det ikke lenger var viktig å forstå politikk. På samme tid fortsatte voksne å oppdatere seg på nyhetene, sannsynligvis av ren vanesak. En annen sak er nok at TV er blitt globalisert i takt med resten av verden, og barn har ikke lengre bare NRK som eneste kanal på TV. I dag er det mye lettere å sette seg ned å se på ‘’Family Guy’’ på Viasat 4 enn å skru på NRK og se på Dagsrevyen eller Redaksjon 1. På denne måten blir vi ikke oppmerksomme nok på den politiske verdenssituasjonen. (Torild Sandnes, ssb.no, 2007)

For øyeblikket er kun 2% av Norges befolkning politisk aktive. De forekommende eldre, trygde og innvandringsbølgene fører til at man må, som tidligere nevnt, jobbe hardere og betale mer i skatt. I et samfunn hvor skattebetalerne ikke har vært med på å skape den politiske modellen, vil føle at de er i et urettferdig system, og vil kunne skape høyreekstreme grupperinger som motarbeider velferdsetaten, som man så allerede på 1950-tallet (Bergh T. mff, 1977, vekst og velstand)

Så hvordan kan man løse disse problemene? Det åpenbare svaret er selvfølgelig å finne nye former for inntekter. I land som USA har krigføring vært en av de viktigste løsningene. Dette er for det første ugunstig for Norge, og derfor vil dette være en mulighet som tvilsomt kommer til å brukes. I korte trekk finnes det finnes to andre svar. Det som man har valgt å satse på i Norge, økte skatter og hardere jobb, eller det som høyresiden mener er den ideelle løsningen på problemet, ekspansjon av det private markedet.

Problemet med at med at man satser på skatter i Norge er at man fort blir utslitt av dette systemet, men samtidig er dette den klart mest etiske løsningen. Man kan løse problemene man ser i innvandringsbølgen ved at man begynner å stole mer på innvandrerne. Nordmenn flest er svært skeptiske ovenfor ‘’fremmede’’ men om man bestemmer seg for å stole på disse menneskene, isteden for å sette dem ut i kulden, slik at de kommer inn i arbeidsmarkedet, vil hele problematikken rundt innvandring sannsynligvis forsvinne. Dette vil også føre til at ferre mennesker forlater landet, ettersom de blir bedre tatt i mot, og dermed vil man få økonomisk vekst, ettersom fler arbeider.

En annen faktor er at man bør satse på utdanning, for hvor flere såkalte ‘’toppstillinger’’ nordmenn har, hvor bedre økonomisk velstand får man, dette vil skape fler arbeidsplasser og dette gjør igjen at man betaler mer skatt som betyr mer penger til staten. Utdanning er også helt klart den beste måten å få folk inn i arbeidslivet. Altså, desto fler som får utdanning, desto fler får jobb og dermed desto fler hull i trygdesystem blir tettet. Derfor bør Norge satse på et utdanningssystem hvor alle vil klare seg slik at alle får en jobb. En annen metode som bør settes i bruk er å rett og slett utsette pensjonsalderen et par år. Dette betyr lite individuelt, men mye i det store bildet, spørsmålet er om det er nok? (SSB, 25.1. 2010, ssb.no)

Høyresidens løsning på problemet er at det offentlige mister store deler av kontrollen over pensjon og helsetjenester, og dermed forsvinner statens forpliktelse til å ta vare på de eldre, ergo sum: det er ikke en lengre en stor problemstilling. Problemet i det lange løp er at dette fører til at velferdsstatens mål, å minske forskjellene mellom folk, motvirkes ettersom dette er et system som danner forskjeller mellom fattig og rik. Dermed vil hele poenget, som er å løse velferdsstatens problemer ikke løst ved at man motvirker velferdsstatsmodellen man har og erstatter den med en annen. Derfor er dette noe de fleste politikere i Norge vil prøve å unngå. En annen viktig måte å opprettholde systemet man har, er ved å opplyse ungdom. Om man klarer å engasjere ungdom, ruster man dem for fremtiden og de får en sans av tilhørighet som kommer til å være viktig om 30 år, når de er i arbeid og føler skattepresset.

Men hva vil skje om ungdommen ikke forstår hvorfor de betaler skatt eller om man ikke finner noen andre løsninger, hva er konsekvensene? Det er to utfall. Det minst sannsynlige er at folk finner seg blindt i det og betaler skatter uten å klage noe videre. Dette hadde vært det beste utfallet, men vil tvilsomt være resultatet. Det mest sannsynlige utfallet er at poltikken vipper over mot en såkalt ‘’hat-politikk’’ hvor politikere bruker mye energi på å kritisere det allerede eksisterende systemet. Dette er en p i for eksempel Tyskland og Italia på 1930’tallet, og som enkelte partier i Norge allerede har begynt å føre. Alt i alt vil dette resultere i at Norge ikke kvitter seg med det velferdssystemet, men bytter det ut met det liberale velferdssystemet.

Velferdssystemet man har Norge vil sannsynligvis overleve. Spørsmålet ligger egentlig i hvor mye systemet vil måtte forandre seg. Noen vil påstå at man kan holde igjen denne prosessen ved å øke skattene og øke pensjonsalderen men i lengden vil ikke velferdsstaten holde om man ikke finner nye inntekter. De vil si at det er altfor mange utfordringer som legger en økonomiskbyrde på staten, som til slutt blir for tung til å kunne bæres.

 

Vår oppgave er faktisk IKKE å bevare systemet slik det er, et samfunn uten forandring, altså utvikling, er et samfunn som vil stå stille, og et stillestående samfunn er et samfunn som til slutt kommer til å kollapse. Vår oppgave er å forandre velferdsstaten på best mulig måte og dette må gjøres igjennom å øke skatter og pensjonsalder, men også å få ungdom oppmerksomme på at de er fremtidens politikere, at de må forstå systemet vårt, men de må også lære å tenke kritisk. Siv Jensen og Jens Stoltenberg er ikke der om 30 år, de må lære å tenke og å stå opp for det DE mener er riktig, noen må ta over de politiske rollene i samfunnet. Om de ikke klarer å forstå dette, er min hypotese at velferdsstaten vil nesten helt sikkert gå fra en sosialdemokratisk til en liberal velferdsstat.

Kildeliste
Mff= Med fler forfattere

Bergh T, Eriksen K.E, Grønlie. T, Lundestad. G, Pharo H.Ø, Rovde O, Stenersen Ø, 1977, Vekst og Velstand, Universitetsforlaget, Oslo (Side 53 ff)
Bjørneberg, 2000 (sist endret 25.2.2003) http://home.hio.no/~dingstad/Velferdsstaten-v2003/sld006.htm
Elisabeth Oscar Andersen mff., Store Norske Leksikon, 1988, Aschenhoug og Gyldendals Store Norske Leksikon, Kunnskapsforlaget, Oslo
NHO Østfold, http://helenorge.nho.no/article.php?articleID=11101&categoryID=18, publisert 19.3.2011
ssb http://www.ssb.no/magasinet/norge_verden/art-2010-01-25-01.html, 25 januar, 2010.
Torild Sandnes, 2007, http://www.ssb.no/ssp/utg/200705/14/