Nazismens frembrudd er for mange uforståelig. Hvordan kunne de brede folkemassene villig gå med på en slik ekstrem og totalitær ideologi? Nazismen slo igjennom i Tyskland, men den samme tankegangen vokste også frem andre steder i verden. Nazistiske bevegelser demonstrerte i London og skremmende mange dansker sluttet sig til okkupantene da de kom. Kanskje nazismen ikke bare er et tysk fenomen? Kunne det like godt ha skjedd i Norge?

I det nazistiske styre stod ideologien i sentrum. Nazismen som ideologi representerer i første rekke en høyreekstrem nasjonalisme. Navnet stammer fra nationalsozialismus som er tysk for nasjonalsosialisme. Nazismen forkastet på mange måter produktet av den franske revolusjon. Stemmerett, ytringsfrihet, pressefrihet, religionsfrihet og rettsikkerhet blir skjøvet under en stol og Nazismen gir sin fulle tillitt til enevelde og militarisme. Nazismen som ideologi har et ideal om at det skal være en sterk leder som styrer staten der ansvar går oppover og autoritet går nedover.  I stede for demokrati og liberalisme er dermed nazismen en totalitær stat der styresmaktene kan bruke alle slags maktmidler for å styre befolkningen, (www.Nazism.net, 2012). I kontrast til samtidens styre vakte nazismen mye oppmerksomhet og frykt fra demokratiske stater. Nazistene mente at den ariske rase var sterkest og derfor hadde rett til å styre over de svake. Nazismen hentet inspirasjon til denne etikken fra sosialdarwinismen[1] og filosofer som Herbert Spencer, Friedrich Nietzsche og senere også Martin Heidegger, (Rørvik, T, 2008, s.292), (Gjerde, E, 2012).

Fra midt synspunkt er raseideologien det mest markerte særpreget ved nazismen. Raseideologien rangerte raser i verdi og homofile, utviklingshemmede, psykisk syke, de med arvelige sykdommer var «ugress». Raseblanding burde unngås ifølge nazistisk ideologi. Nazistisk ideologi er også svært mannssjåvinistisk og underkuer kvinnens rolle til en simpel fødemaskin, (Gjerde, E, 2012). Andre samfunnselementer som preger nazismen er: Sivil overvåkning, propaganda, korporativisme, imperialisme og antiintellektualisme, (se sitat under).

«Hvilken lykke for de regjerende at menneskene ikke tenker».

-         Adolf Hitler, (Gjerde, E, 2012).

Utviklingen i Tyskland i mellomkrigstiden er i første rekke sterkt preget av 1. verdenskrig og ettervirkningene av dette. Etter krigen slet Tyskland med en rekke interne problemer, i tillegg til dette hadde de en enorm krigserstatningsgjeld til den seirende part. Det tæret også på økonomien at Tyskland måtte gi fra seg 12 % av sitt territorium og dermed 13 % av jordbruksproduksjonen og 14 % av industriproduksjonen, (Abrahamsen, O, 2008, s.222).

Det som virkelig preger den økonomiske situasjonen i Tyskland i mellomkrigstiden er likevel depresjonen som førte til hyperinflasjon og arbeidsløshet. På det verste kunne man bruke sedler som brensel da verdien på mark lå på linje med papir. Prisene lå 1 milliard ganger høyere en før krigen og inflasjonen førte til opptrykking av #1 millionseddel, (se bilde over). Konsekvensen var ytterligere økonomiske vanskeligheter for Tyskland, banker gikk konkurs og reallønnen raste. Dette førte til en pessimistisk holdning til det moderne samfunnet, (Abrahamsen, O, 2008, s.228). Tanken om kapitalisme og demokrati som et mislykket opplysningstidsprosjekt spredde seg i Tyskland og ga grobunn for det utenkelige. Med denne økonomiske krisen i ryggen ønsket mange tyskere en sterk stat som kunne få økonomen på beina og gjenopprette den tyske æren.

Etter 1. verdenskrig følte mange tyskere seg urettferdig behandlet og krigen hadde skapt et «uforsonlig hat i Europa» (Abrahamsen, O, 2008, s.194). Dette styrket nasjonalismen og i Tyskland førte dette til en splittelse mellom tyskere og ikke-tyskere, det skapte et homogent raseideal. De allierte hadde i utgangspunktet forkynt en «rettferdig» fred, men det reelle resultatet ble at Tyskland fikk mesteparten av skylden. I Tyskland ble Versailles-traktaten kalt «diktatfreden» på folkemunne, tyskerne snakket også om sine «blødende grenser»[2]. (Abrahamsen, O, 2008, s.194, s.222). Tyskerne så på disse fredsbetingelsene som ydmykende og urettferdige, lite viste de allierte om at de dekket bordet for Hitlers propagandamaskin. Utover på 1920-tallet ble mange tyskere fast bestemt på å gjenoppta Tysklands posisjon som stormakt. Det var i denne perioden det vi i dag kjenner som nazismen vokste frem. Det mest urovekkende med dette er at det ikke var et statskupp, Hitler ble valgt av folket i takt med demokratiske prinsipper[3]. Enkelte hevder han var en «ulv i saueskinn», andre hevder derimot at det tyske folk på stå til ansvar for sitt valg.

Mange har undret seg over hvordan en slik ekstrem ideologi kan komme til overflaten på denne måten. Nazistene var smidige i politikken og klarte på mange måter i å fuske med systemet. Særlig med tanke på de udemokratiske reformene Hitler gjennomført etter å ha blitt rikskansler. Han gjorde andre partier ulovlig og eliminerte mange av sine politiske motstandere, etter dette innsatte han nazisympatisører i disse stillingene, (Rørvik, T, 2008, s.165). Den politiske situasjonen i Tyskland før Hitler var preget av mange småpartier og en uheldig handlingslammelse. Denne politikken preget 1920 i Tyskland og mange ble mer åpne for radikale ideer. Med Hitlers styre endret mye seg og det ble satt i gang store byggeprosjekter av veg, jernbane fabrikker og opprustning av militæret. Dette skapte i første rekke arbeid og deretter økonomisk vekst. Dette førte til at Hitler ble svært populær i Tyskland, foreløpig hadde nazistene hold sine løfter og fremgang og bedre tider. Utover på 1930-tallet begynte Hitler å føre en mer offensiv utenrikspolitikk, særlig ved å forkaste de militære begrensingene fra Versailles-traktaten. Dette vakte frykt i Europa, ingen ville ha en ny storkrig, (Abrahamsen, O, 2008, s.194, s.270).

Med tanke på religion og kultur var mellomkrigstida i Tyskland preget av et større mangfold en mange andre land. Tyskland hadde store jødiske miljøer og byene var preget av multietnisitet. Før nazismens fremvekst var Tyskland også preget av en tydelig rasistisk holdning, særlig jødene ble mislikt. Det to største religiøse retningene på denne tiden var luthersk og katolsk kristendom. Av disse to hadde nazistpartiet mest støtte i de protestantiske delene av Tyskland, (Abrahamsen, O, 2008, s.244). Nazismen regnes ofte som religionsnøytral, men nazistene anså protestantismen som den «beste» religionen. Dette hovedsakelig fordi den er nærmest knyttet til den ariske rase. Det er vanlig å tenke at nazistene anså religion som et verktøy for å styre befolkningen i sitt favør. Med tanke på det kulturelle vokste det frem et nasjonalistisk kulturfokus i Tyskland under mellomkrigstiden. Det tyske ble fremhevet og mange fikk et nedlatende syn på fremmede kulturer, (www.Nazism.net, 2012). Med denne etnosentriske holdningen ble alternativene ansett som subkulturer, dette står i samsvar med nazistenes raseideologi. Med tanke på denne kulturelle utviklingen blir ikke nazismens fremvekst like uforståelig.

Mellomkrigstiden i Norge hadde en helt annen klang, men har noen områder klare likhetstrekk til utviklingen i Tyskland. Den økonomiske utviklingen i Norge var på veg opp etter 1. verdenskrig, dette hovedsakelig fordi rasjoneringen stoppet. Med anno 1920 slo derimot etterkrigskrisen inn, årsakens rot var en overbelastet produksjon i forhold til kjøpekraften, (Abrahamsen, O, 2008, s.249). Norge slet også med stor utenlandsgjeld som var tatt opp under krigen, som i sin tur førte til at mange bedrifter gikk konkurs, (se bilde til under). Dermed ble det mer arbeidsløshet og flere flyttet tilbake på landet, denne utviklingen ga bedre tider for mangesyslerne. Under 1.verdenkrig gikk seddelpressen i Norge, og valutaen ble løst fra gullstandarden[4]. Dermed sank krona i verdi, på kort tid ble den norske kroneverdien halvert. De fleste økonomer mente med dette at krona måtte føres til bake til normalverdien fra før krigen, også kalt pari kurs. Dermed måtte man presse kroneprisen opp for å stå i samsvar til gullverdien, dette kalles paripolitikk, (Abrahamsen, O, 2008, s.252).

På det sosiale plan var mellomkrigstiden i Norge preget av vanskelige livssituasjoner for folk flest. På grunn av arbeidsløsheten ble mange lediggangens slave og flere kikk personlig konkurs av gjeldsbølgen. På grunn av dette satt myndighetene i gang en rekke krisetiltak. De som var hardest rammet fikk ekstra tilskudd og eldre uten inntekt fikk alderstrygd. I etterpåklokskapens lys kan det virke som om disse krisetiltakene hadde en psykologisk effekt ved å gi pågangsmot og optimisme til folket. Denne fremgangen satt demokratiet i et godt lys og svekket interessen for en sterk stat, (Abrahamsen, O, 2008, s.262). Selv om Norge var lite involvert i 1. verdenskrig satt likevel krigen sine spor, også på den sosiale arena. Den nye freden representerte en ny epoke, Europa skulle bygges opp og mange var lettet over at krigen var over. Med den mørke historien i ryggen hadde mentaliteten i befolkningen fått en ny vri. Den stadige mer opplyste befolkningen stilte stadige større krav til styresmaktene og politikken kom sakte, men sikkert nærmere lokalsamfunnet. De sosiale klassene skulle fortsatt prege samfunnet, men individene ble etter hvert mer mobile i dette klassesystemet utover i mellomkrigstida. De sosiale klassene kom nå også tydeligere frem i politikken, (Abrahamsen, O, 2008, s.256)

Den politiske strukturen endret seg i Norge som følge av 1. verdenskrig. Det ble flere jevnstore partier og det førte til en mer uoversiktlig politikk, men større politisk mangfold, det var hele #11 regjeringer i perioden 1919-1935, (Abrahamsen, O, 2008, s.248). De politiske klasseforskjellene kom særlig til syne på denne tiden da forskjellen på fattig og rik eskalerte. Med den økonomiske krisen i mellomkrigstiden ble mange mer åpne for radikal politikk, desperate tider krever desperate tiltak. I takt med dette vokste det frem radikale antidemokratisk grupperinger i Norge. Grupperingene var både revolusjonære sosialister og totalitære nasjonalister. I denne sammenhengen er utviklingen av totalitære nasjonalister mest interessant, da dette står i samsvar med nazisme. Samfunnshjelpen (1920), samfunnsvernet (1923) og Arbeidets Frihet (1925) er alle høyreekstreme organisasjoner fra Norge. De hadde til tider skremmende høy oppslutning og hadde ideologier i klar analogi til NSDAP. I 1933 opprettet Vidkun Quisling Nasjonal Samling (NS) med åpenlyse rasistiske holdninger. Det er mye usikkerhet knyttet til de høyreekstreme grupperingene i Norge i mellomkrigstiden, men vi vet at enkelte organisasjoner planla militært statskupp, (Abrahamsen, O, 2008, s.258).

Med tanke på religion og kultur hadde Norge en moderat utvikling under mellomkrigstida. Særlig med tanke på religion der evangelisk-luthersk kristendom har forhold seg stabilt. Dette illustreres godt med et utdrag fra grunnloven, anno 1814: § 2 «Den evangelisk-lutterske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget», (Holten, V, 2012). Som vist i dette utdraget var Norge nært knyttet til luthersk-kristendom, og denne loven forholdt seg likesinnet frem til 2012 da omformuleringen lyder: § 2 «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv. Denne Grundlov skal sikre Demokrati, Retsstat og Menneskerettighederne», (Holten, V, 2012). På den kulturelle fronten var det derimot større forandringer. Senere på 1920-tallet ble forholdene bedre og folk fikk mer overskudd og fritid. På denne tiden vokste en ny populærkultur frem. Idrettslag, orkestre og teatergrupper ble mer vanlig i denne perioden. De kulturelle liv ble også sterkt preget av at nye oppfinnelser som telefon radio og bil ble mer tilgjengelig, (Abrahamsen, O, 2008, s.264). Mellomkrigstiden representerte flere nye kulturelle arenaer en det man tidligere var vandt med, særlig importkulturen fra USA var oppsiktsvekkende for mange.

Hvis jeg skal se nærmere på likheten og ulikhetene mellom Tyskland og Norge og sammenlikne dem vill jeg først fremheve de slående likhetene med tanke på økonomisk krise, arbeidsledighet og gjeld. Med tanke på denne økonomiske sitasjonen står landene i stil til hverandre, men det må nevnes at Norge opplevde en moderat inflasjon i kontrast til den tyske hyperinflasjonen. Helhetlig sett ble Tyskland mye hardere rammet en Norge økonomisk. Med denne baksmellen fikk Tyskland store interne problemer, men da «tidevannet» snudde fikk Tyskland desto raskere økonomisk fremgang frem mot 2. verdenskrig. Norge derimot forble rimelig svekket fram mot krigen.

De sosiale aspektene ved samfunnet kan også Tyskland sammenliknes på flere punkter. Den økonomiske sitasjonen påvirker det sosiale og samfunnselementene henger komplementært[5] sammen. I takt med den økonomiske depresjonen fulgte også en sosial depresjon. Folk flest hadde nok med å brødfø seg selv og hadde derfor lite sosialt overskudd. Dette gjelder både for Tyskland og Norge, men igjen er Tyskland flaggskipet. Et element der Tyskland skiller seg fra Norge er med tanke på de sosiale klassene. I Tyskland var dette klasseskille mye tydeligere en i Norge. Med tanke på sosiale klasser har Norge en historie som skiller seg fra kontinentet.

Denne perioden var som nevnt tidligere preget av politisk radikalisering. Dette gjelder både Tyskland og Norge. Dette er en del av historien vi nordmenn ikke er altfor stolte og det blir til tider skjøvet under en stol. Både Tyskland hadde ytterst radikale organisasjoner og politiske partier med skremmende høy oppslutning. I Norge klarte derimot ikke de høyreekstreme å komme til makten og dette er kjernen i denne oppgaven. Jeg ville so at de politiske likhetene mellom Tyskland og Norge i mellomkrigstiden er mer fremtredende en de økonomiske, sosiale og Religiøse og kulturelle. Den største forskjellen ligger ved at de norske høyreekstreme partiene hadde vesentlig mindre demokratisk støtte i befolkningen en i Tyskland. Et nazistisk styre i Norge ville derfor ha krevd et statskupp.

Fra det religiøse synspunkt representerte både Tyskland og Norge protestantismen, men Tyskland hadde også en betydelig innflytelse fra katolisismen. I tillegg til disse må vi eller ikke glemme de religiøse minoritetene. Sik jeg ser det var likevel den religiøse situasjonen relativt lik i Tyskland og Norge. De religiøse forhodene hadde likheter, men det kan diskuteres hvor mye dette hadde og si med tanke på nazismens fremvekst. Jeg personlig vil underkue denne betydning og flytte vekten mot økonomiske og politiske årsaker. Denne tidens hendelse ble snarere fremprovosert ideologier en religion. Med tanke på det kulturelle gjelder mye av det samme som med det religiøse. Likhetene er store og dette gjelder særlig med tanke på nazismens raseideologi som setter Norge og nordmenn i et godt lys. Mye av norsk kultur fra nationalromantikken har tyske impulser.

Med disse likhetene og ulikhetene i bakhode kan vi vurdere hvorfor nazismen slo igjennom i Tyskland og ikke Norge. Som patriotisk nordmann er det lett å tenke at dette aldri kunne skjedd i Norge, men med et nærmere innblikk i mellomkrigstidens utvikling får man nesten det motsatte inntrykk, man blir stadig forbløffet over likhetene. Viss jeg skal peke på de 3. hovedingrediensene i nazismen vill jeg fremheve: hevnlyst økonomisk depresjon og en svært karismatisk og politisk manipulerende leder. Norge hadde økonomisk depresjon, men med moderate følger i forhold til Tyskland. Nordmenn hadde ingen hevnevillig befolkning som resultat av 1. verdenskrig da vi var lite involvert i krigen. Det tredje og siste punktet går også i Norges favør da ingen høyreekstrem leder skilte seg ut og fikk med seg folkemassene. I midt gylne triangel oppfylte Norge dermed bare #1. Viss vi derimot tenker oss et senario der nazismen vokste frem i Norge ville likevel denne «nazismen» vært helt annerledes. Norge hadde ingen potensiale som stormakt og ingen mulighet til tilsvarende aggressiv militarisme. Raseideologien ville mest sannsynlig også møtt mer motstand i Norge. I Tyskland og Østerrike var grov rasisme svært vanlig og sosialt akseptert. En slik åpenlys rasisme var ikke tilsvarende i Norge på denne tiden. Med de historiske faktum jeg har gjort rede for i denne oppgaven kommer det ikke som en overraskelse at Tyskland ble nazismens vugge. Norge viste symptomer, men satt senere sin fulle tillit demokratiet. Mange anser nå nazismen som død og begravet, men dette er dessverre ikke tilfelle. Enkelte steder er høyreekstreme synlige i samfunnet og rasisme er fortsatt vanlig enkelte steder i verden.

«Nazismen oppstod ikke i 30-årens Tyskland, og forsvant ikke i 1945. Den er utrykk for tendenser som er dypt forankret, og som stadig er levende i oss og om oss».

- Harald Ofstad, (Gjerde, E, 2012).

Hendelsene denne oppgaven har omhandlet representerer annen tid og er uforenelig med nåtidens tanker, meninger og moral. Det virkes som en fjern mytologisk tragedi, men i realiteten er det vår historiske bakgård. Det er skremmende hvor mye verden har forandret seg på denne korte perioden på 70-90 år. Med våre «briller» virker holdningene som preget denne epoken surrealistiske. Hvordan nazismen vokste frem er en av de store spørsmålene historikere grubler over. Spørsmålet er svært interessant og høyst aktuelt. Med våre «briller» er det uforståelig, men viss man «dykker» ned i historien får man nærmere forståelse av hvordan det kunne skje. Lærer vi hvordan det kunne skje er vi også bedre rustet til å unngå katastrofer av samme art i fremtiden.

Kildeliste

Informative kilder:

- Abrahamsen, O, m.fl: Portal. Oslo, Det norske samlaget, 2 utg. 2007.

- Berg, O: Sosialdarwinisme. URL: http://snl.no/sosialdarwinisme [14.01.2013].

- Gjerde, E: Fascisme og Nazisme. Forelesningshefte. 2012.

- Holten, V: Constitution for Kongeriget Norge. URL: http://www.nb.no/baser/1814/17may.html [22.01.2012].

- Munthe, P: Gullstandard. URL: http://snl.no/gullstandard [21.01.2013].

- Rørvik, T, m.fl: Historie og filosofi 2. Oslo, Cappelen Damm AS, 1 utg. 2008.l

- www.Nazism.net: Nazi Ideology. URL: http://www.nazism.net/about/nazi_ideology [11.01.2012].

Grafiske kilder:

- Abrahamsen, O, m.fl: Portal. Oslo, Det norske samlaget, 2 utg. 2007.

- http://www.monety.banknoty.pl/countries/germany2.html [17.01.2013].

[1] Samfunnsfaglig teori som forsvarer undertrykkelse med grunnlag i den sterkes rett som sett i naturen. Sosialdarwinismen overfører dermed det naturlige utvalg til kulturen i et forsøk på å rettferdiggjøre imperialismen, (Berg, O, 2012).

[2] Metaforisk utrykk for tap av territorium.

[3] Adolf Hitler og Nazistpartiet (NSDAP) fikk 44 % av stemmene ved valget i 1933. På den måten kan man si at valget var demokratisk, andre virkemidler var derimot svært udemokratiske, (Abrahamsen, O, 2008, s.244).

[4] Økonomisk system der sedlene representerer en viss valuta i gull. En seddels verdi har dermed grunnlag i prisen på gull og ikke sin egenverdi. Norge avskaffet gullstandarden i 1931, (Munthe, P, 2012).

[5] At samfunnselementene er komplementære innebærer at de påvirker hverandre begge veger, hva som er årsak og hva som er virkning kan derfor være vanskelig å vite i samfunnsvitenskapen.