På begynnelsen av 1900-tallet var Norge akkurat blitt en fri og uavhengig nasjon. Landet måtte bygge seg opp igjen etter krigen. Skriftspråket i Norge på denne tiden var nesten lik dansk, og de aller færreste brukte landsmål. Når landet nå skulle bygge seg opp trengte de ett eget språk som kunne forsterke nasjonalfølelsen. Men dette var ikke så lett som det hørtes ut som. De to frontene som nå kjempet mot hverandre var det dansk-norske riksmålet, og bygdemålet, senere landsmål.

Ivar Aasen ville danne et nytt norsk skriftspråk som bygget på de mange Norske dialektene, Landsmålet. Det var en vanskelig oppgave Ivar Aasen hadde framfor seg. Han måtte finne en felles form for de ulike dialektene i Norge. Han bestemte seg for fire prinsipper han skulle følge som skulle gjøre Landsmålet til et språk alle kunne kjenne seg igjen i. Ut i fra de prinsippene gjorde han Landsmålet til et nytt Norsk skriftspråk. Landsmålet var et flott og klangfullt språk som alle lett forstod og kjente seg igjen i. Nå som de fleste bønder og vanlige folk lette kunne forstå det norske landsmålet var det lettere for dem å engasjere seg i det Norske samfunnet.

Mens Knud Knudsen ville bygge videre på et språk som gikk på overklassens dannede tale slik som den var i byene. Knudsen ville erstatte særdanske ord med norske og renske språket for fremmedord. Han ville også kvitte seg med en del Danske stavemåte som ikke var i samsvar med talemålet. Bløte konsonanter ønsker han å erstatte med harde konsonanter. Knudsen ville sakte, men sikkert fornorske et norsk-dansk skriftspråk.

Det bekymret tilhengerne av Knud Knudsens riksmål at Landsmålet hadde hat stor fremgang over hele landet, særlig i skolen. De fryktet at dansk-norskens rettskrivning ble sett på som gammeldags og foreldet. For at ikke dansk-norsken skulle tape kampen mot landsmålet, bestemte man seg for en fornorsking etter Knud Knudsens prinsipper. Resultatet ble at det ble lansert en ny rettskrivingsreform i 1907.

Etter oppløsningen av unionen med Sverige i 1905 ble striden stadig hardere mellom landsmål- og riksmålsforkjemperne. Landsmålet hadde stor fremgang i skolene og i kirken. Det nye testamentet ble oversatt til landsmål i 1899 og flere dagsaviser ble utgitt på landsmål. Dette bekymret riksmålstilhengerne.
På et landsmøte i Elverum i 1908 ble det lagt en plan for hvordan de to skriftspråkene kunne nærme seg hverandre. Møtedeltakerne mente at ingen var tjent med målstriden.

I tiden fram til 1917 ønsket styresmaktene at Norge skulle ha ett samlet skriftspråk. Begge skriftspråkene skulle bygge på folkets virkelige talespråk. I 1917 ble en ny rettskrivingsreform vedtatt. Disse endringene bidro til en mer lik rettskriving for begge skriftspråkene. Men reformen vakte stor motstand hos riksmålsfolket, spesielt de valgfrie endelsene på noen ord.

Mange mente at navnet riksmål var misvisende, fordi Norge hadde to offisielle skriftspråk, ikke ett. Landsmål var heller ikke godt nok. Mange forbant det med et språk man brukte på landsbygda. I 1929 valgte stortinget nye navn på de to skriftspråkene. Landsmål ble til Nynorsk og riksmål ble til Bokmål.

I 1930-årene erkjente de fleste at Norge hadde fått to forskjellige skriftspråk, men myndighetene ville fortsette tilnærmingen mellom nynorsken og bokmålet. De ville at begge skriftspråkene skulle bygge på det norske talemålet. I 1937 vedtok Stortinget en ny rettskrivingsreform, som ble satt i live i 1938. Nå skilte man mellom hovedformer(påbudt i lærebøker) og sideformer(tillatt for elvene).

Etter rettskrivingsreformen i 1938 fikk nynorsk litt fremgang igjen. Mer enn 900 skolekretser skiftet til nynorsk. På landsbasis steg nynorsk prosenten på en periode på fire år nesten 10 prosent, fra 19,9 til 29,5 prosent. Selv om mangelen på lærebøker med de nye rettskrivingsendringene i, hadde nynorsk fortsatt fremtiden for seg. Dette reagerte riksmålsfolket kraftig på. En av dem var Arnulf Øverland. Han påstod at nå hadde begge skriftspråkene forsvunnet og at språket etter de nye rettskrivingsreglene blitt uekte og falskt.

Etter denne påstanden hadde Oslo riksmålsforening invitert til møte 9. april 1940 der temaet var protestene mot den nye rettskrivingen. Samme dag ble Norge okkupert av tyskerne og møte ble avlyst. Målstriden måtte man la vente.

Per dags dato er tanken om å forene bokmål og nynorsk til ett samnorsk, som har vært bakgrunnen for de språkreformene som er gjennomført i landet, lagt død. Om språkene en gang om mange år kanskje blir forent til ett er vanskelig å si. Kanskje beholder vi bokmål og nynorsk som utvikler seg fra hverandre, eller kanskje engelsk overtar som hovedspråk i Norge. Frem til nå har vi sett en enorm utvikling i det norske språk de siste hundre år. På en måte kan vi si at vi i dag er tilbake på samme sted nå som i 1905 i tankegangen om at språkene nå skal forbli separate og utvikle seg på egenhånd.