”Norske kvinner har det best i verden”

Dagbladets forside mandag 5. april 2004

FN mener de har nok kunnskap til å kunne si at Norge er det beste landet å bo i for kvinner. Til dette har de brukt en undersøkelse kalt HDR. Kan en undersøkelse fortelle verden hvordan det er å bo i et land eller på et sted?

I undersøkelsen Human Development Report (HDR) ser FN på forskjellige forhold som skal kunne si noe om hvor godt det er å bo i et land og hvordan landets innbyggere har det. HDR ser blant annet på hvor mange HIV/AIDS smittede landet har, innbyggernes forbruk av sigaretter, hvor mange som lever under fattigdomsgrensen i landet, hvor mange prosent av statsbudsjettet som går til utdanning, forventet levealder for kvinner og hvor mange prosent av lederstillingene i landet som er besatt av hvert kjønn. Disse og flere andre punkter mener forfatterne bak rapporten at gir en indikasjon på innbyggeres trivsel og dermed gjøre det mulig å rangere de ulike landene etter forskjellige forhold.

Det var undersøkelsen HDR som fikk Dagbladet til å fylle forsiden sin med overskriften: ”Norske kvinner har det best i verden” den 5. april. Dette er trykksverte som selger, og som gjør politikere og samfunnet stolt. Vårt vakre land soler seg i de misunnelige blikkene fra resten av verden. Vi får blod på tann straks vi får høre at vi er best, og når mediene preges av disse overskriftene sammenligner vi straks disse med likestilling. Men vi er dessverre ikke det landet med mest likestilling.

Undersøkelsen er delt opp, og vi scoret ikke full pott i alle de forskjellige delundersøkelser om kvinner. Men, vi fikk så mange poeng at vi havnet på topp i det samlede resultatet. Kvinnedelen av denne undersøkelsen tar for seg en rekke aktiviteter som innlemmer kvinnene i samfunnet.

I en annen by, i et annet land, i en annen verdensdel bærer kvinnene vann til dagens matlaging. De passer barna mens mennene jobber for å få mat til familien, og de gjør det en kvinne i det samfunnet skal gjøre. De kjenner sin plass i fellesskapet og sammen utfyller de hverandre. Kvinnene og mennene. Alle hjelper til. De må det.

Disse menneskene legger vekt på andre verdier enn de vi i den vestlige verden setter høyt. Deres velstand og samfunn er annerledes enn vårt vestlige; kvinner blir undertrykt, får liten utdannelse og føder mange barn. De har et annerledes familieliv, og andre skikker. Deres luksus kan ikke måles på samme vekt eller etter samme målestokk som vår, deres samfunn er bygget på andre verdier enn det vårt er.  Disse samfunnssystemene blir av mange i vesten sett på som et lite barn som må bli lært opp til å stå oppreist før det kan klatre ut av den gropen de har sunket ned i. Uttalelsene fra undertrykte kvinner sier det samme; vi vil ha utdannelse, og mulighet til å tenke og bestemme selv hva som er best for oss.

Hvordan kan vi si at de ikke har det godt? Forskjellige mennesker i forskjellige deler av verden dømmer det som ikke er kjent, det de ikke er vokst opp i og med som dårligere enn det de selv vet å verdsette. Det ukjente er usikkert, det kjente er sikkert og godt. Slik er det, og slik vil det alltid være. Helt siden koloniseringen har vi hvite sett på oss selv som mer verd en våre fargede artsfrender, men heldigvis er dette på god vei tilbake – i hvert fall i store deler av verden. Dette kan ha en effekt på hvilket samfunn som blir sett på som idealsamfunnet, og som dermed blir en mal for andre. Er det mulig at det er våre kvinner bare har det best i teorien, ikke i det virkelige livet? Er lange arbeidsdager og lite tid med familien det som gjør det godt å være kvinne?

I Oslo, i Norge og i Europa snakker politiske ledere (både kvinnelige og mannlige) om likestilling og likelønn, lik lønn for arbeid av lik verdi. Det selger. Det går rett inn hos den moderne kvinnen og mannen, og det gir velgere. Allikevel mener mange, blant annet en del moderne norske kvinner, at Norge enda har en lang vei å gå for å oppnå full likestilling mellom kjønnene. Enda er de fleste lederstillingene i landet vårt besatt av menn, og gjennomsnittslønnen for menn er 20 % høyere enn det den er for kvinner. Grunnen til dette er at kvinner velger tradisjonelle yrker som er dårligere lønnet enn mennenes mer ambisiøse jobbvalg. Dette på tross av at det er flest kvinnene som tar høyere utdanning og disse oppnår i gjennomsnitt bedre karakterer enn sine mannlige studiekamerater.

Statistikk viser at menn ikke fullt ut benytter sine omsorgsrettigheter for små og syke barn. Mennene er dårligere enn kvinnene til å tilpasse seg dagens samfunn. I tillegg til jobb utenfor huset er det fortsatt kvinnene som gjør mest av arbeidet i hjemmet. Den moderne kvinnen sier som Ole Brumm ”Ja takk, begge deler” når det blir snakk om karriere og/eller familie.

I det siste har avisene hatt artikler om tidsklemma og arbeidspress på jobb og hjemme, om svarte og hvite hushjelper, om Erna Solbergs hybelkaniner og at vi dermed kanskje har flyttet oss videre fra den eldre generasjonens tanker om plettfrie kroker og skap. Kanskje har vi beveget oss videre, men presset om å være perfekt er her for fult, det holder bare på å skiftet tyngdepunkt. Det å ha den beste jobben, og de flinkeste og gladeste barna virker som en selvfølge i verdens beste kvinneland.

Så kommer spørsmålet om dette er riktig prioritering når vi, til tross for press både privat og sosialt ender på topp på rangeringen. Det er mulig at dette er riktig, og at vi stusser på dette kun fordi det er slik vi er lært opp til å tenke, og at våre barn ikke vil forstå hva vi mener når vi tar opp disse spørsmålene om 30 år. Dagens ungdommer er vokst opp i familier som sørger for at barna – i det minste – føler at de har voksne rollemodellene rundt seg til en hver tid. Ikke bare er de voksne der, men begge generasjoner verdsetter den andres selskap, og vokser på dette. Har ikke mor og far tid kan avkommet være hos bestemor og bestefar lykkelig tar imot besøk.

Det er et gode å vokse opp på den måten, og det er ikke sikkert at familielivet vil være slik det er nå om 50 eller 100 år. Kanskje vil familielivet bli prioritert i andre rekke, noe som kan få katastrofale følger for datidens oppvoksende slekt.

Kvinner og Klær ble i en undersøkelse kåret til landets beste arbeidsplass i fjor. Begrunnelsen var at ledelsen hadde forstått at de, ved å hjelpe deres ansatte med å organisere familielivet, både kunne oppnå høyere produktivitet på jobben og færre bekymringer hjemme. KKs ledere kom nemlig opp med ideen om å tilby barnepleier, lekerom og handlehjelp for travle kvinner – og menn. Da KK tok i bruk denne ordningen gjorde nok det at mange av deres ansatte mødre kunne puste lettet ut over at hun hadde valgt en arbeidsplass som tok hensyn til hennes behov. Denne ekstra hjelpen gjorde at hverdagen enklere gikk rundt, også hvis bussen var for sen, eller hvis lillebror helst ville være hjemme den dagen, trengte ikke hele dagen til å omrok0eres på grunn av det. Veslegutten kunne være med på jobb, og sitte og kose seg i lekerommet mens mamma kunne jobbe som normalt.

”Endelig,” tenkte sikkert mange mødre. Men er dette en god utvikling som bare vil vise gode resultater? Det at disse kan ta med barna våre på jobben om de er syke eller bare trenger et sted å være mens mamma eller pappa skal jobbe overtid viser tydelig at samfunnet vårt er blitt et samfunn for de vellykkede og suksessfulle. ”Sykdom eller ei, jobbe må du, hvis du skal lykkes, og det skal du vel?” er det som en liten stemme i hodet sier. Moderne kvinner har mindre tid til familien og mer tid til arbeidstaker, selv om de ofte jobber fulltid begge stedene. Men likevel, tross alt som forventes, er det norske samfunnet verdens mest kvinnevennlige samfunnet.

Som det tredje landet i verden med kvinnelig regjeringsoverhode (etter India og England), har kvinnene lenge vært godt synlige i Norge. Norge var et av verdens første land som ga kvinner over 25 år stemmerett. Dette skjedde allerede i 1913, tre år etter at kvinnene hadde fått kommunal stemmerett i 1910. Kvinnene ville altså bli hørt, og det ble de. Dette i tillegg til likestillingsloven (vedtatt 9. juni 1978) har nok vært de to mest betydelige seirene for likestilling i Norge.

Resultatet av HDR viste kun til hvordan den norske kvinnen har det. Hvordan har den norske mannen det? Er det slik at det er godt å bo i Norge, både for kvinner og menn? Jeg tror at nordmenns lykke smitter over på resten av folket. Samfunnet består selvsagt av både positive og negative sider, men sammenblandingen av politikere, valg, lover og folks atferd, utdanningssystem, velferdsordninger, barnehagepolitikk, sykehjemsdekning og mye mer bør ha en god innvirkning på folk. Vi får en følelse av at vi utretter noe ved å bo her og følge med, noe som gir de fleste mennesker en god følelse. Har norske kvinner det bra fordi vi lever i det norske samfunnet?

I den andre byen, i det andre landet i den andre verdensdelen tenker de på oss som har klart å utrette noe av de midlene vi har fått til å tegne vår framtid med. Vi har tegnet en fin tegning, men det er alltid noen som mener at den kan gjøres bedre. Det først vi må gjøre nå er å lære det andre landet å stå slik at de ikke blir sittende i gropen sin for lenge, men får startet på sin tegning.

Kilder:

Dagbladet mandag 5. april 2004, side 6+7 og side 2

http://www.undp.no/article.asp?Article_id=1225&Category_Id=HDR_2000

Ark fra prosjektet jeg hadde om kvinnekamp

Underveis historie 10, av Harald Skjønsberg, side 128+129

http://www.ub.uit.no/fag/historie/stemmerett