I dag har Norge to forskjellige skriftspråk, bokmål og nynorsk. Rundt 1850-tallet ble nynorsk innført i store deler av Norge av Ivar Aasen (1813-1896). (Før dette hadde dansk vært det offisielle skriftspråket i Norge.) Nynorsk er basert på forskjellige norske dialekter.

Dagens bokmål ble skapt omkring 50 år senere, i 1907. Siden den tid har nynorsk blitt mindre og mindre brukt i Norge, og i dag har kun 10-12 prosent av den norske befolkningen nynorsk som hovedmål. Bokmål, som egentlig er en modernisering av dansk skriftspråk, brukes i dag som hovedmål i de fleste deler av landet, utenom på vestlandet. Der er det nynorsk som er det offisielle skriftspråket, selv om det blir brukt som sidemål i resten av landet.

Mange elever liker ikke å måtte lære nynorsk på skolen. De ser på det som unyttig, og ser ikke poenget i å lære to forskjellige typer norsk. Er det egentlig nødvendig å lære nynorsk på skolen?

Det er enkelte jobber som krever at man kan nynorsk, for eksempel jobber i kommuner på vestlandet. Hvem kan vel forutse hvor man kommer til å bo og jobbe senere i livet? Hvis man får et brev som er skrevet på nynorsk, kan man bli nødt til å svare på dette brevet på det samme språket. Det er også mange forfattere og diktere som skriver sine verker på nynorsk, fordi de synes at det er et fint og detaljert språk. I tillegg gir det innsikt i norsk kultur, språk- og litteraturhistorie og talemåter. Nynorsk er jo tross alt vårt eget språk, en fin blanding av forskjellige norske dialekter. Faktisk er det over en halv million mennesker i Norge som har nynorsk som hovedmål.

Hvor er det egentlig skoleelevene har fått denne misnøyen mot nynorsk fra? De sier at det er et unyttig språk, Norge har jo gått over til bokmål for lengst! Hva er poenget med å lære Norges gamle språk, når de antageligvis aldri kommer til å få bruk for det? Og de har rett. De aller fleste av dagens elever kommer aldri senere i livet til å få bruk for nynorsk.

Flere elever sier de heller vil bruke tiden de bruker på nynorsk til å jobbe med andre fag, for eksempel matematikk. Men når vil vi egentlig få bruk for alt det vi lærer i mattematikktimene, for eksempel algebra? Det er antageligvis bare et fåtall elever som vil få bruk for dette senere i livet.

Det er mange som vil ha nynorsk som valgfag på skolen. Da kunne elevene selv fått velge om de vil lære nynorsk, eller ikke. Da kunne de som ville lære nynorsk, få lov til å lære det. Dette ville antageligvis vært et mindre antall elever, men de hadde da til gjengjeld lært mer. De som absolutt ikke har noen interesse av å lære nynorsk, kunne da heller brukt tida til å bli sterkere i andre fag.

Men da ville kanskje nye spørsmål ha dukket opp: Hva med miljøet i klassen? Hvis det var noen elever som hadde lyst til å lære nynorsk, ville de ha turt å gå inn for det, i redsel for å bli mobbet eller utestengt pga. det? Det er allerede nokså mye mobbing i norske skoler. Ville nynorsk som valgfag ha forverret dette? Det er ikke lett å komme med klare svar til slike spørsmål.

Elevene mangler rett og slett motivasjon når det gjelder nynorsk. De ser ingen grunn til å arbeide for å lære det. Ettersom man ikke kan fjerne nynorsken (siden det er så mange som bruker den), bør man vel prøve å gjøre sitt beste for å leve med den. Det er noen som sier at ”man heller burde lære et språk godt, enn to dårlig”. Dette er blitt bevist feil. Forskning har bevist at jo flere språk man kan, jo bedre språkkunnskap får man. Et alternativ kan være å lære å lese og skrive på nynorsk, og ikke legge så stor vekt på grammatikken. Jeg tror at mange av de som ikke liker å lære nynorsk på skolen, ikke liker det pga. all grammatikken. Man kan jo tross alt forstå nynorsk selv om man ikke kan alle de grammatiske reglene. Jeg mener at hvis man hadde kuttet ned på grammatikken, og heller gått inn for å lære elevene å bruke nynorsk, hadde motivasjonen for nynorsk økt betraktelig. Det hadde da vært valgfritt hvor mye nynorsk man hadde hatt lyst til å lære.