Fra begynnelsen på 1900-tallet får vi en ny epoke i norsk litteratur, og nyromantikken må vike. Den nye epoken, nyrealismen, var en reaksjon på den romantiske rosemalingen av samfunnet og livet og en slags fornyet utgave av realismen fra 1870-90 årene. Det er denne epoken som skal dominere norsk litteratur frem til 40-årene.

Nyrealismen, eller den etiske realismen, har mye til felles med realismen, men skiller seg også fra den på en del sentrale punkter. Den blir kalt den etiske realismen fordi så mange av forfatterne er opptatt av etikk, moral, verdier og oppløsningen av normene. Dette er en av tingene som er nye for denne perioden. Der realismen var mest opptatt av å kritisere institusjoner i samfunnet, går nyrealismen mer inn på verdier, holdninger og individets forhold til omgivelsene sine. De fire store i realismen hadde angrepet hykleri og livsløgn i borgerskapet. Datidens skolesystem ble kritisert og også kvinnens stilling i samfunnet. I nyrealismen er ikke dette så viktig lenger. I stedet for å gå ut mot en bestemt sosial gruppe synes det viktigere å få frem hvordan det står til hos det brede lag av folket. Man beskriver hverdagen til vanlige enkeltpersoner og de problemer og utfordringer de møter underveis i livet. Det er få helteskikkelser eller erketyper, og heller ikke de mest dramatiske problemene, men det blir skrevet slik at folk kan kjenne seg igjen i litteraturen.

På en måte er nyrealismen og realismen samsvarende der. Siden begge periodene er realistiske, prøvde begge å beskrive verden troverdig, slik den var, men de fokuserte på forskjellige ting. Der realistene kritiserte og rakket ned på ting som de var og skrek etter en forandring i samfunnet, kjempet nyrealistene for å beholde de gamle verdiene, kulturen og normene. En av de mest tradisjonelle forfatterne i så måte var Sigrid Undset. Hun skrev historiske romaner hvor familieforhold, tradisjoner, kulturen og religionen spilte viktige roller. Dette ser vi blant annet i ”Kristin Lavransdatter”. Kristin møter mange etiske problemstillinger i løpet av livet, men kommer seg gjennom dem uten å glemme normene og levereglene.

I nyrealismen står motsetninger sterkt mot hverandre. By står mot land, bonde mot arbeider og arbeider mot kapitalstaten. Arbeiderklassens kamp er viktig. Mange synes verden er blitt for komplisert og ønsker å vende tilbake til det enkle bondelivet før pengesamfunnet.

Rundt 1890-tallet hadde Sigmund Freuds teorier om psykoanalysen blitt kjent. Disse opptok folk, og ideen blir videreført til nyrealismen. Forfatterne prøver å sette mennesket inn i en større sammenheng. De skriver om tvil og tro og indre konflikter og prøver å finne ut hva som ligger til grunn for handlinger. En av Freuds ivrigste tilhengere i Norge var Sigurd Hoel. Han skrev en del psykologiske romaner, for eksempel ”Møte ved milepelen” Der går han inn på hvordan svik og løgnaktige idealer skaper ubalanserte individer. Individets forhold til fellesskapet er viktig. Det er også miljøet og omgivelsenes påvirkning på mennesket og menneskets ansvar for disse. Spesielt i de lange romanseriene som er typisk for nyrealismen, ser vi hvordan miljøet og samfunnet påvirker en person eller slekt gjennom mange år. Individet blir skildret i forhold til samfunnet rundt og gjerne satt i slektssammenheng, samtidig som samfunnet blir sett gjennom individets øyne og beskrevet deretter.

Ellers i nyrealismen blir kvinnelyrikken viktigere. Likestillingsdebatten begynner og får kvinner til å skrive mer. Perioden er også preget av skepsis for fremtiden og for ny teknologi.

Språket i de nyrealistiske bøkene er for det meste veldig saklig og nøkternt. Mange steder blir det skrevet på dialekt, og det blir trukket inn lokale navn og fortellinger. Dette skaper en følelse av at det er mer virkelighetsnært, og kalles heimstaddikting.

Gjennom hele den nyrealistiske perioden skjer det mye i Norge og resten av verden. Det er en tid hvor historien blir formet. Det store hamskiftet, overgangen fra jordbrukssamfunn til bysamfunn, den industrielle revolusjonen, unionsoppløsningen og senere første verdenskrige, børskrakket i New York og mellomkrigstiden med kulturdebatten og etter hvert ny krigstrussel.

I første omgang var det nok de vi kaller det store hamskiftet som sørget for at vi fikk en endring i litteraturen. I løpet av få år på begynnelsen av 1900 tallet døde de fleste store, kjente norske forfatterne. Mange fryktet at den norske ”gullalderen” innen litteraturen ville forsvinne med dem, men i løpet av de samme årene debuterte omtrent like mange nye forfattere og vi fikk et nesten totalt generasjonsskifte. En del forfattere som gikk bort var Bjørnson, Ibsen, Lie, Kielland og Skram. De som debuterte var blant andre Undset, Duun, Øverland, Falkberget, Uppdal og Bull. Allerede etablerte forfattere som Knut Hamsun, fortsatte å skrive i den nye perioden, men la om skrivestilen. Samtidig som dette gikk for seg, hadde industrien sitt inntog i Norge, og samfunnet ble nytt og annerledes for mange. I første omgang førte industrien med seg optimisme og bedre leveutsikter for de fleste. Folk fikk bedre råd og flyttet til byene for å jobbe. Selskaper som Norsk Hydro bidro til å øke troen på nasjonen og den nasjonale stoltheten. Man ble mer interessert i den norske historien, og dette er grunnen til en del av de historiske romanene som blir skrevet. Unionsoppløsningen styrket nasjonalfølelsen ytterligere.

Men ikke alle følte det på denne måten. Et samfunn i stadig raskere endring gjorde at mange følte seg utrygge på fremtiden. Normene gikk i oppløsning, ny teknologi og industri gjorde samfunnet mindre personlig og kaldere og senere kom også arbeidsløshet, krig og økonomiske nedgangstider. På grunn av dette kunne en del av litteraturen være pessimistisk. Nye samfunnsproblemer skapte debatt om hvordan samfunnet skulle organiseres, og en del personer begynte å frykte at verden rundt dem ville gå i oppløsning. Derfor ble det viktig å holde på tradisjoner, normer og kultur. Man ønsket ikke lenger endringer. Følelsen av at alt var nytt og fremmed resulterte i den modernistiske lyrikken mot slutten av nyrealismen.

Som alle andre litterære perioder hadde også nyrealismen sine typer lyrikk. Vi kan dele lyrikken i tre sjangrer: Sentrallyrikken, kamplyrikken og den modernistiske lyrikken.

Sentrallyrikken hadde fast rim og rytme og tok opp temaer som liv, død, kjærlighet, hat, sorg og savn. Alle temaer som var og er sentrale og grunnleggende i alle menneskers liv. To viktige forfattere her var Olaf Bull og Herman Wildenvey. Bull skrev for eksempel diktet ”Metope”, som handler om kjærlighet, savn og lengsel.

Kamplyrikken hadde som sentrallyrikken fast rim og rytme. I denne typen lyrikk betydde det alt at diktet var fengende og lett å huske. Gjentagelse og understrekelse av poengene ved hjelp av rytmen var viktig. Temaene var hevn, motstand mot krig og undertrykkelse, urettferdighet og nasjonalisme. Diktene ble brukt spesielt i mellomkrigstiden for å vekke folk. Forfatteren vi kanskje forbinder mest med kamplyrikk i Norge er Arnulf Øverland. Han skrev blant annet ”Du må ikke sove” hvor han advarer mot nazismen. En annen kjent forfatter er Nordahl Grieg.

Modernismen skilte seg fra det meste av annen lyrikk som var kjent til da. Den manglet både rim og rytme og kunne være ganske rotete oppbygd. Lyrikken handlet om ting som ikke var blitt skrevet om før, for eksempel gravemaskiner, byer og trikkeskinner. Stemningen i diktene var ofte håpløshet, kaos, fremmedfølelse, angst og liten tro på fremtiden. Rolf Jacobsen skrev mye modernistisk litteratur. Et eksempel er ”Byens metafysikk”. Det beskriver han gassledninger, kloakker og rør som byens innvoller og understreker kontrasten mellom det som holder byen i gang og menneskene som bor i den.

Vi ser at nyrealismen omfatter mye forskjellig. På noen måter skilte den seg fra periodene før, og på andre måter videreførte den gamle tradisjoner. I hvert fall er det sikkert at Norge fikk mye ny litteratur i denne perioden, og de som fryktet at norsk gullalder ville forsvinne med de gamle forfatterne, tok feil. Gullalderen fortsatte gjennom hele epoken. Dette viser blant annet de to nobelprisene i litteratur som gikk til de norske forfatterne Knut Hamsun og Sigrid Undset.