Nyromantikken som litterær periode (1890-1905) tok et oppgjør med idealene fra realismen og satte en ny standard for tekster med litt tilbakeblikk på romantikken. I stedet for å drive med samfunnskritikk, ha en ”overflatisk” fortellerstil og bruke typepersoner for å beskrive sosiale klasser og forskjellige verdisett, blir det nå tatt utgangspunkt i det psykologiske i enkeltpersoner. Her var de veldig opptatt av det ubevisste med følelser og sjelens dype mysterier. I denne artikkelen skal det bli sett nærmere på hvordan idealene fra nyromantikken kommer fram fra utdraget om Sult av Knut Hamsun. Og hvordan andre kjente kunstnere brukte disse idealene på sine arenaer.

Det førest idealet er det ubevisste hos mennesker med følelser, sjelens dype mysterier og hvordan det ytre eller omgivelsene er med på å fremstille personens indre følelser. Forfatteren Fjodor Dostojevski uttalte at hvert individ har en unik eksistens som bare kan studeres i hver enkelt. I Sult ser vi at dette kommer til uttrykk gjennom hovedpersonens beskrivelse av sin bosituasjon:

”Nede ved døren hvor mitt rom var tapetsert med gamle numre av Morgenbladet, kunne jeg så tydelig se en bekjentgjørelse fra fyrdirektøren, og litt til venstre derfra et fett, bugnende avertissement fra baker Fabian Olsen om nybakt brød”

Utdraget overfor gir oss essensielle spor i hovedpersonens ubevisste situasjon. Rommet er tapetsert med numre av Morgenbladet, da er det ikke snakk om en rik person. Videre så er det første han legger merke til når han ser bort på morgenbladet en annonse om nybakt brød. Dette kan hinte om at han føler sult. Ved å kontekstualisere de to fellesnevnerne sult og fattigdom med den økonomiske veksten som fant sted på den tiden, er det nærliggende å tro at denne personen har vanskeligheter med å holde på en jobb eller praktiserer et yrke som gir spesielt dårlig avkastning. Altså, vi ser at den ytre situasjonen med fattigdom og sult kan forklares gjennom det psykologiske individet han er. Personlighetstrekkene som fører til dette kan sies å ligge i det ubevisste hos hovedpersonen, siden ingen sulter frivillig.

Idealet rundt det ubevisste i menneske var ikke ene og alene å finne igjen i litteraturen. Maleren Edward Munch la vekt på akkurat dette idealet da han malte bildene sine. Han uttalte en gang at det bare er sjelinntrykket som skal males. I Maleriet skrik kommer dette til uttrykk ved at alt i omgivelsene beskriver hovedpersonen indre føleleser.

Som ideal nummer to har vi at karakterene skal være psykologiske individer. Situasjonen hovedpersonene står oppe i er ikke ment som en samfunnskritikk, men heller en anerkjennelse av hvor viktig det psykologiske er. Mer elegant legger Arne Garborg det frem i Haugtussa (1895), hvor han skriver at sjelen alene har betydning.

Måten et psykologis individ ble fremstilt på var gjennom å gi personene karaktertrekket irrasjonalitet, en tilværelse som ensom og at livet deres forfaller uten at de direkte skjønner hvorfor. I Sult kommer disse tre trekkene frem hos jeg-personen.

Irrasjonalitet: Han sulter og har ikke penger til å betale husleia. I stedet for å gå og søke jobb velger han å vandre i dagdrømmene sine mens han er optimist.

Ensom: I utdraget fra Sult er det ikke en dialog, bare skildringer og personlige refleksjoner. Det kan bety at hovedpersonen ikke har så mange å snakke med.

Livet forfaller: Situasjonen jeg-personen står oppe i er preget av fattigdom og sult, men han beskriver en fortid om sommeren hvor han skrev tekster til avisene og hadde det litt bedre. Det viser at livet hans har utviklet seg i en negativ retning.

Disse tre punktene gjør hovedpersonen i Sult til et psykologisk individ.

Det er en sammenheng i hvordan det psykologiske individet blir fremstilt og hvor handlingen utspiller seg. I nyromantiske verk er det to lokalisasjoner som blir favorisert: Byen og naturen. Når handlingen er i byen blir hovedpersonen ofte fremstilt med fremmedfølelse, ensomhet og at livet forfaller. Som en motsatt pol til byen blir naturen opphøyet og besjelet. Selv om hele handlingen av Sult er i byen og naturen blir skildret lite kan det være mulig å tolke at naturen blir opphøyet:

”Hele sommeren utover hadde jeg søkt ut på kirkegården eller oppe i slottsparken, hvor jeg satt og forfattet artikler for bladene (...) når jeg hadde hell med meg og fikk det litt godt til, kunne jeg få fem kroner for en ettermiddags arbeid”

Fra teksten overfor kan det knyttes en sammenheng mellom de gangene han gjorde det bra og lokalisasjonene: Kirkegården og slottsparken hvor det er mer natur enn andre steder i byen. Andre forfattere under nyromantikken som polariserte lokalisasjonen var Sigbjørn Obstfelder. Han dro til Amerika for å jobbe, der ble han skremt av hva han så: Naturen måtte vike for det teknologisk framskrittet. Som et resultat brukte han naturen og byen aktivt i sine tekster. I diktet Jeg ser kommer fremmedgjøringen av byen frem som et sentralt tema.

Utover i Hamsun sin forfatterkarriere forandret skrivestilen seg gradvis til prosalyrikk. Prosalyrikk er at de lyriske aspektene trengte seg inn i prosalitteratur. Rytme og rim gjorde sitt innslag, de språkelige virkemidlene var som regel metaforer, besjeling og symbol. I Sult som kom tidlig i forfatterkarrieren hans ser vi lite av dette, men det kommer tydleig fram i det senere verketne for eksempel Pan (1894). Et annet vanlig fenomen å skrive om som også er blitt utelatt i utdraget fra Sult var kvinner. Kjærligheten til kvinner ble sett på med lengsel og avstand. Dette er da en fellesnevner med romantikken.

Gjennom å ta opp de ulike idealene i nyromantikken, kontekstualisere de til utdraget fra Sult og å se på hvordan andre kunstnere bruker de sammen idealene blir det vist at Sult er et typisk nyromanstisk verk.