De 20. Olympiske leker er nå slutt, med en ganske skuffende norsk innsats. Folk undrer nå på hva som kan være årsakene til at Norge misset totalt. Kun i 1980 og 1988 har Norge hatt mindre medaljer enn de fikk i Olympiske leker i Torino. Mange mener at Norge var for optimistiske før de 20. Olympiske lekene. Dette kan være en av mange grunner til at det gikk galt for Norge? Kanskje var forventningene til Ola og Kari Nordmann alt for høye? Har vi tidligere høstet så mange medaljer og topplasseringer at vi rett og slett har blitt bortskjemte og sjølgode? Vi tar det som en selvfølge at våre utøvere skal ta gull. Er ikke dette egentlig å ta for hardt i? Når vi til og med tryner rett foran mållinjen i spurten kan kanskje folk begynne å undre over hva Norge har drevet med hele vinteren før de Olympiske lekene? Norge går ut til media med store forhåpninger og mål. Dette var kanskje før de tenkte over at også andre nasjoner trener for å nå toppen i vinteridretten?

Ligger all skyld hos lederne eller ligger problemet mer bak innsatsen til deltagerne i Torino? Kan en av grunnene være at vi igjen og igjen bruker de samme deltagerne? De får nye sjanser helt til de selv ikke gidder mer og reiser hjem. I mellomtiden er det andre motiverte utøvere som ikke slipper til, og atter andre, både gode og motiverte som ikke blir tatt ut. Et godt eksempel på en som ikke ble tatt ut til de Olympiske leker er Petter Northug som vant junior verdensmesterskapet. Hvorfor gir de ikke han en sjanse? Mot slutten av lekene så klarer ikke engang Norge å stille med full kvote. På kombinert laget er det så mange syke at de ikke engang kan stille lag. Og på toppen av det hele er det enkelte som aldri fikk starte og som ble som sendt hjem. Mens de som aldri blir vurdert skikkelig bare gir blaffen og reiser hjem på eget initiativ. Etterlyser vi en god ledelse? Eller bare sterkere og bedre deltagere? Hva gikk feil under Torino?

Mange hadde forhåpninger om at Norge kunne reise hjemover med flere gullmedaljer enn de kunne bære rundt halsen. De gikk ut i media å sa at: ”klart det skal bli gull!” Og når de da kommer hjem med 2 gull, må det ha vært noe som gikk alvorlig feil for nordmennene. Isteden for jubelrus kommer de hjem og klager over sykdommer og dårlige prestasjoner. Ved å si at de er gullfavoritter, satte de også et visst press på seg selv noe de ikke skulle ha gjort. De Olympiske leker startet med at Marit Bjørgen må bryte pågrunn av sykdom. Skuffelsene fortsetter når flere og flere blir syke, og det blir lite fokus på oppgaver i den norske leiren. Hvorfor er det bare nordmennene som blir syke? Kan denne stadige ”isolat-tilværelsen” være en grunn til dette? Utøverne vasker seg på hendene flere ganger i løpet av en time, bruker nærmeste munnbind og unngår ”all” kontakt med omverdenen. Burde ikke heller deltagerne satse på å bli immun mot alle disse farlige bakteriene, som oss vanlige folk ikke merker engang? Burde ikke deltagerne gjøre seg motstandsdyktige for å skygge unna? Det er vel kjent at man trenger daglig omgang med bakterier av alle slag, i stedet for å unngå dem i stor grad når dem engang kommer forbi, så suger Olympiske deltagerne (spesielt de norske) til seg å blir selvfølgelig syke alle mann! Norge presterer ikke som forventet og de begynner selv å legge et press på seg selv de ikke greier å oppnå. Konsentrasjonen er dårlig, og det blir ikke bedre når smørerne gjør en fatal dårlig arbeidsoppgave slik at skiene kladder seg. Dette kan ha med forholdene høyt oppi fjellene. Har ikke Norge trent godt nok? Har de ikke forberedt seg godt nok på å trene i den tynne luften i de Italienske fjellene? Eller synes de at olympiske lekene ikke var så viktige så lenge vi hadde gode plasseringer i verdenscupen?

Mange av deltagerne begynner å bli eldre og har hatt sitt siste Olympiske leker. Hadde det ikke vært lurt med litt yngre krefter? For ikke å snakke om prestasjonene til slalåmguttene. Den eneste som holder mål er Kjetil André Aamodt. De andre klare kun å få en plass mellom 15 og 20. Kanskje det er nettopp nå Norge trenger litt yngre og mer motiverte deltagere som også kan få vise hvorfor de har lyst å være med i de Olympiske leker og ikke minst vinne gull. Miserabelt eller ikke, vi har i hvert fall gjort det dårligste Olympiske leker siden 1988. Hvis vi legger til at de Olympiske lekene fra 1970 til 1988 sannsynligvis var fullt av dopede utøvere er dette kanskje det dårligste olympiske leker for Norge i moderne tid. Vi har fått mange medaljer, men stort sett i grener hvor vi bryr oss veldig lite (hopp og alpint er hederlige unntak) og vi har mistet veldig mange gull på målstreken.

Hvis vi foreksempel ser tilbake på Liv Grete Skjelbred som hadde gullet inne, helt til hun presterte å bomme på 3 skudd i siste skyting. Nordmenn, både utøvere, media og publikum har i stor grad trodd at det bare er å dra ned og hente 15 gullmedaljer. Men hoppsann, jammen trente ikke utlendingene også. Kanskje mer og bedre enn nordmennene til og med. Før eller siden måtte vinter nedturen i Olympiske leker for Norge komme. Men det er ikke pågrunn av sykdom, bakglatte ski eller feilslipte skøyter. Det er på grunn av for høy norsk selvgodhet. Administrasjonen drar på byen og drikker seg fulle (vi vinner jo masse allikevel) og organisasjonen har vokst seg større og mer tungrodd en utøverne selv. For mange vokter sin egen tue, og redselen for å miste makt i kulissene er stor. Hvorfor samarbeider for eksempel ikke langrennsutøvere og skiskytterne mer? Er de redde for å blottstille sine svakheter ovenfor hverandre? Hvorfor får ikke hoppguttene gå kombinert lag når vi ikke kan stille lag, når de selv ønsker å gå? Er det ikke slike ting egentlig Olympiske leker handler om? Eller er man redd for at de ville gjort det for bra? Selv om mange av de yngre utøverne er sultne på å vise hva de kan er det ikke sikkert at systemet bak er det lengre. Hvorfor unngår man for eksempel Alsgaard som støttetrener? Passer ingenting inn i spillet lenger? Er lederne redde for å miste innflytelse? Med lederskapet følger det fordeler. I form av utstyr og luksus. Det synes uforståelig fra utsiden.

Norge har til og med sagt nei til Alsgaard som trener. Han har heller gjort suksess i Sverige. Forstå det den som kan. Nei det er ikke uflaks som har ”senket Norge”. Vi kunne sluppet unna med det de første tre fire dagene. Men når det går stang ut i to uker på rad (med to, tre herlige unntak) handler det om innstillingen i systemet. Vi tror vi er bedre enn vi er. Mens tyskerne er like gode som oss, beviselig bedre enn oss i dette olympiske leker til å gå på ski, amerikanere går fletta av oss på skøytebanen. Norge smører med klister når andre smører med tørrvoks. Hvorfor? Sannsynligvis fordi vi arrogant nok skal være litt spesielle, finne på noe lurt å skryte av det i ettertid, hvis alt går som det skal. Nedturen måtte før eller siden komme, og det er surt når den gjør det. Mulig vi i neste olympiske leker fremstår som litt mer edruelige. Vi slipper tusenvis av nordmenn på en eller annen sponset tur fra en eller annen bedrift som drikker seg fulle og heier arrogant med kubjeller og vikinghjelmer og tror det bare er å supe til seg et nytt olympiske leker. Kanskje blir mediene litt mer nøkterne og kanskje får vi en administrasjon som i større grad lærer av hverandre slik vi gjorde tidlig på 90-tallet. Så vi ikke tror at det er bare å ”hente” gull hjem til nord. Dette gjelder også en del utøvere i den norske leiren. Det kan være ganske sikkert at både Bjørgen og Bjørndalen, og flere med dem samt en haug med trenere, ledere og gratispassasjerer som stort sett har sittet på en bar under olympiske leker. Uansett hvor proffe de er som utøvere eller organisatorer, så har de sett seg selv eller utøvere på toppen av pallen før lekene i hele tatt hadde begynt. Slike tanker skjerper ikke, de sløver. Ole Einar Bjørndalen sier han var for dårlig forberedt og dårlig trent. Ja vel, så kom dere hjem og tren på de viktigste tingene som gikk galt under disse Olympiske lekene. For akkurat i dag må vi bare takle at svenskene er bedre enn oss i Olympiske vinterleker. For Norges del er det best å glemme dette så fort vi har muligheten. Nordmennene har verken flest gull eller medaljer totalt, men flest bronse, det har de. Med ni bronsemedaljer i beholdningen er det Russland som er nærmest med åtte. Dette er et tegn på at nordmennene er med og kjemper i teten, men når ikke helt opp. Derfor er det viktig å komme seg hjemover å tenke på tingene som gikk alvorlig galt under dette Olympiske leker i Torino 06. Kanskje vi her borte i nord har fått oss en real lærepenge og forstått at vi ikke er best i alt selv om vi er født med ski på beina.