På 1700- tallet, i opplysningstiden, var man opptatt og stolte av å kunne beherske og kontrollere naturen. Man hadde klare regler og retningslinjer man skulle følge, både når det gjelder kunst, livsstil og litteratur. Nå ser man helt annerledes på det. En ny bevegelse tar form, romantikken. Nå mente man at den moderne og menneskeskapte sivilisasjonen har ødelagt forbindelsen mellom menneske og natur. Helheten i tilværelsen er borte og vi har mistet noe viktig ved å fjerne oss fra naturen. Istedenfor å underlegge seg naturen må menneskene rette seg etter den, mener romantikerne. Vi må gå tilbake til opprinnelsen og det naturlige. I opplysningstida hadde den menneskelige fornuften, smartingene, funnet opp dampmaskinen, spinnemaskinen og andre oppfinnelser som gjorde livet lettere for mange. Nå måtte man innse at dette også hadde sin bakside, blant annet med forurensning, mye industri og kapitalismen førte til arbeidsløshet. Et eksempel på tidlig romantisk litteratur er romanen Frankenstein av Mary Shelly som kom ut i 1818. her skriver hun om hva som skjer når mennesket setter seg over naturen. I boka skaper en talentfull doktor et kunstig menneske, men som straff for at doktoren har tuklet med naturen utvikler vesenet seg til et monster og det hele ender tragisk. Så omtrent ved århundreskiftet, altså ved begynnelsen av 1800-tallet, kommer romantikken som tankeretning og bryter med det tidligere, det kommer en reaksjon mot fornuften.

De romantiske filosofene og dikterne mente at det guddommelige er tilstede i naturen og at ”verdensjelen” gjennomstrømmer alt. Spesielt kunstnerne hadde høy status, for de hadde egenskapen til å se deg guddommelige i naturen. Kunstneren skulle føle, la seg lede av intuisjonen og fantasien. Kunsteneren var et spesielt følsomt menneske som kunne føle guds tilstedeværelse og komme i kontakt med den egentlige, åndelige tilværelsen. Kunstnerens oppgave er å fortelle om disse møtene med ”det egentlige”, slik at vanlige mennesker også kan oppleve dette. Nå hadde ikke kunstneren regler og mønstre å følge, de skal ku n følge seg selv og være original. I alle tider har kunsten vært styrt av kirken, fyrsten, og private personer som kunne betale for kunsten. Tidligere har kunsten vært en vare, og kunstneren skapte det han kunne få solgt. Nå var de helt frie, og de gjorde som de ville. Men også innenfor romantikken var det forskjellige retninger. Man hadde venstreromatikken og høyreromantikken. Venstreromantikken er frammoverrettet, mot et bedre samfunn der friheten skal råde. Man ville bestemme selv, hver nasjon skulle ha rett på eget språk og kultur. Det er mye nasjonalromantisk over venstreromantikken. Romatikken og nasjonalromantikken er egentlig to sider av samme epoke. Høyreromantikken vender blikket bakover, mot tider av da menneske levde i større overensstemmelse med naturen. Barndommen ser de på som det tapte paradis, og de ”drømmer” seg vekk fra her og nå.

De to viktigste dikterne i norsk romantikk er Wergeland og Welhaven.

Henrik Wergeland ble født i 1808 i Kristiansand og bodde der til han ble ni år. Faren hans var sogneprest på Eidsvoll og de flyttet dit. Faren til Wergeland var en av eidsvollmennene, altså en av de som lagde grunnloven. Wergeland selv ble en lidenskapelig nasjonalromantiker og han produserte enorme mengder litteratur så lenge han levde. Han var en veldig samfunnsengasjert og aktiv mann, og skrev mye til aviser og deltok aktivt i debatter. Han var en fullblods romantiker og nasjonalromantiker. Han ville frigjøre folket ved hjelp av kunnskap, skrev mye til bøndene og de laverestilte i samfunnet. Han var optimist og følsom, og ble ofte brennende forelsket. Wergeland var en typisk venstreromantiker. Han skrev 17. Mai-sangen ”vi ere en nasjon vi med” og var den som startet nasjonalfeiring og 17.mai tog for barn. Han ble ikke gammel, kun 37 år levde han, og han var syk lenge før han døde. Men det var da han var syk han var mest produktiv.

Johan Sebastian Welhaven var også en sterk romantiker, men var svert uenig i Wergeland på mange områder. Han ble også født i 1808. han var en innadvendt og sårbar person, men kunne også lett såre andre med spydig kritikk. Han var en grundig mann, og mente at kunsten måtte bearbeides og renses for å bli fullkommen. Welhaven var en typisk høyreromantiker, og han mente at diktningen kun ble fri om den ble bundet i retningslinjer. Welhaven og Wergeland hadde meget forskjellige syn og røk ofte i tottene på hverandre. Welhaven døde i 1873.