«Det virker som om De er redd for at det skal bryte ut en revolusjon,» sier tsaren til en av sine ministre noen uker etter «den blodige søndagen» i 1905. «Deres Majestet,» lyder svaret, «revolusjonen har alt begynt.»[1]

I tiden som kommer, skal det skje store forandringer i det russiske samfunnet. Tolv år senere blir kommunismen innført og bolsjevikene overtar makten. Men hvilke forandringer skjer egentlig i det russiske samfunnet fra 1905 til 1935? Hvorfor innføres det ikke demokrati som i andre vestlige land? Og blir det bedre så snart kommunistene overtar, eller går man simpelthen fra et diktatur til et annet?

Et tsarvelde i fall

Tsardømmet var et enevelde, et diktatur, likesom mange andre europeiske land hadde vært frem til midten av 1700-tallet. I motsetning fra disse landene, hadde ikke opplysningstiden resultert i noen forandringer, og ethvert opprør ble slått ned med jernhånd. Derfor hadde tsaren uinnskrenket makt, og det ble gjort svært lite for å demokratisere landet.

Det var store likheter mellom de franske og russiske regentene. De hadde alle uinnskrenket makt, og de mente at deres makt var Guds vilje: «Det er bestemt av Gud at alle skal underkaste seg hans myndighet, ikke av frykt, men av ekte pliktfølelse.»[2] Herskerne så på seg selv som Guds hånd på jord, noe som ga folk en naturlig forklaring hvorfor de levde under ulidelige kår og herskeren en unnskyldning til å holde lidelsene ved lag.

Med tiden krevde folket forandring, og som i Frankrike 150 år tidligere, ble det gjort på krav endringer. Men selv om det i 1906 ble innkalt en folkeforsamling, duma, tok tsaren makten tilbake bare to måneder senere. Til tross for sine enorme svakheter lot ikke tsar Nikolai 2. seg styrte med det første.

Industrialiseringen får fotfeste

Utviklingen av industri i Russland gikk mye langsommere enn i Vest-Europa. Her fantes det ikke noe sterkt handelsborgerskap, slik som i andre europeiske land. Det var de store godseierne som satt med kapital, og disse var lite interessert i endringer. For å få fortgang i industrialiseringen bevilget Frankrike, Storbritannia og USA storstilte lån. Den transsibirske jernbane var under bygning og landene så et stort potensial i Russlands enorme tilgang på naturresurser.

Tingene var i endring selv om man lå etter, og et tilbakestående russisk samfunn fikk litt etter litt en moderne industrisektor. Industriproduksjonen økte, og ved starten av 1900-tallet hadde den en årlig vekst på hele åtte prosent[3]. Gruvedrift og metallfremstilling sto for det meste av denne veksten, men snart ble Russland også ledende innen oljeproduksjon og utviklet seg til å bli verdens ledende oljeprodusent[4].

Baksiden av denne industrialiseringen var at den skjedde på bekostning av landbruket. Jordbruket lå langt etter og man trengte sårt kapital. Selv om livegenskapen ble opphevet i 1861 var det mange bønder som ikke hadde råd til å kjøpe seg fri, og de sto fortsatt i gjeld til sine godseiere. Derfor hadde bare to tredjedeler av gårdsbrukene nok penger til å holde hest og det skjedde heller ingen effektivisering i form av utskiftning av jorda. Attpåtil ble jordbruket hemmet av at landsbyfelleskapet, mir’en, hindret fraflytning ved at hver familie ble tildelt jord etter hvor mange munner som skulle mettes. Det ble gjort forsøk på å reformere jordbruket ved å oppmuntre velstående bønder til å kjøpe seg ut av landsbyfelleskapet. Dette gjorde liten innvirkning, rundt 1900 var befolkningsveksten sterk og jordhungeren vokste kraftig. Mat forble en mangelvare.

Folket sulter

Hele 85 prosent av det russiske folk levde på landsbygda[5]. Mange var underlagt rike godseiere, og selv om en lov mot livegenskap ble gjennomført i 1861 var det mange som ikke hadde råd til å kjøpe sin frihet. Forskjellene mellom godseiere, kirke og adel og bonde- og arbeiderstanden var ufattelige. Russland hadde vært et føydalsamfunn, som sakte men sikkert utviklet seg til å bli et klassesamfunn. Et samfunn hvor de rikeste ødslet seg i penger, mens millioner kjempet en daglig kamp mot sult, krig og fattigdom.

I frykt for revolusjon utviklet Russland seg til å bli en politistat ved slutten av 1800-tallet og det ble dannet et eget sikkerhetspoliti, Okhrana, som skulle ta seg av det revolusjonære problem. Eventuelle trusler mot regimet ble motarbeidet ved å utføre husransakelser og ved å foreta arrestasjoner og deportasjoner til Sibir. Intet skulle styrte tsaren. Pressesensuren ble også ytterligere skjerpet og en redaktør skrev i 1884: «Man flekker oss til, man kveler oss.»[6]

Industrien manglet kyndig arbeidskraft, folket manglet utdanning og et skolesystem ble utviklet for å holde industriens vekst ved lag. Paradokset var bare det at blant studentene og arbeiderklassen fikk de revolusjonære idéene mulighet til å gro. Tsardømmets største kilde til vekst, industrialiseringen, skulle også bli dens fall.

«All makt til sovjetene»

15. mars 1917 blir slutten på det 300 år gamle Romanov-dynastiet, som ikke lenger har støtte blant folket. Demokrati blir innført og man får ytringsfrihet, religionsfrihet, foreningsfrihet, streikerett og det blir gjennomført amnesti for politiske lovovertredelser[7].

Samtidig blir sovjeter, råd, opprettet. Disse tilegner seg stor makt gjennom folket og det oppstår en maktkamp mellom de radikale sosialistiske partiene gjennom sovjetene og de borgelige og moderate sosialister i regjeringen.

Regjeringen har et stort problem: de mangler en sterk mann. De mangler en Vladimir Uljanov. Sovjetene skaffer seg mer og mer makt. Natt til 7. november 1917 gjennomfører sovjetenes største parti[8], bolsjevikene, et kupp mot regjeringen i Petrograd[9]. Lenin blir leder for en ny regjering med bare bolsjeviker. Kommunistene overtar makten i Russland, demokratiet bryter sammen like hjelpeløst som tsarveldet.

Proletariatets diktatur

Nå overtok kommunistene makten, og proletariatets diktatur ble innført. I følge Karl Marx’ lære måtte dette til får at all motstand fra overklassen skulle bli knust. Først da ville man få det klasseløse samfunn. Et samfunn hvor alle har de samme rettighetene.

Nå satt bare et lite mindretall med makten. Hva som skulle være at midlertidig diktatur utviklet seg til å bli et styre på lik linje med tsarens. All partipolitikk ble forbudt og det fantes bare et parti.

Nok en gang fikk man en øverste leder, en diktator. I første omgang ble dette Lenin. Senere Stalin. I motsetning til tsar Nikolai 2. var dette sterke personligheter. Deres vilje var lov, deres partifeller fryktet dem og fiender ble fjernet i et enda større omfang enn noen gang tidligere.

Kommunistene fikk snart kontroll over Russland og andre enkeltstater og i 1924 døpte man foreningen av land for Unionen av de sosialistiske sovjetrepublikker, eller Sovjetunionen. Kommunismen spredte seg.

Veksten som aldri kom

Etter den første verdenskrig var industriproduksjonen sunket til 30 prosent og jordbruksproduksjonen sunket til 60 prosent av hva den var før krigen[10]. Noe måtte skje for å få landet opp å gå. Under borgerkrigen hadde bøndene tatt til seg store mengder jord, noe som sto i motsetning til styrets planer om kollektivisering. For å unngå ytterligere konflikt gjennomførte man i 1921 en «ny økonomisk politikk», NEP, en midlertidig løsning. Dette var en slags blandingsøkonomi som mange mente sto stikk i strid med kommunismens prinsipper. Bøndene kunne selge sine varer på det åpne marked etter at staten hadde fått sin del jordbruksskatt. Småindustri og håndverk ble overlatt til det private mens staten styrte storindustrien, transportsystemet, bankene og utenrikshandelen, men også disse til en viss grad fikk et marked å forholde seg til. Dette ga avkastning. Allerede i 1926 nådde landet førkrigsnivå[11]. Landet var i sterk vekst.

Etter Lenins bortgang fulgte man fortsatt den samme økonomiske politikken før den nye leder, Stalin, i 1928 innførte såkalte femårsplaner. Målet var å fordoble Sovjetunionens bruttonasjonalprodukt. Som et ledd av planene skulle jordbruket kollektiviseres. Dette møtte stor motstand blant bøndene som slaktet ned 30 millioner husdyr på en femårsperiode mellom 1928 og 1933[12] i ren protest. Kollektivbrukene møtte enorm motstand og motvillige bønder var med på å ødelegge mye av den vekst NEP-politikken hadde ført med seg.

Nedgangen i jordbruket fikk også konsekvenser for industrien. Selv om denne sektoren vokste stort, nådde unionen aldri høyere årlig vekst enn 5,4 prosent, mindre enn under tsardømmet[13]. Den vekst folket så altfor sårt lengtet, ble aldri en realitet.

Folket forsvinner

Det skulle skapes et klasseløst samfunn, likt for alle, hvor hver og en hadde like rettigheter. Til tross for dette forble Russland og Sovjetunionen på mange måter et privilegiesamfunn hvor et lite mindretall ødslet med penger. På den annen side ble en del av godene fordelt. Alle fikk rett på et sted å bo, utdanning og arbeid, noe som ikke var selvfølgelig under keiserdømmet. Folket fikk en bedre levestandard, men i dette ideelle samfunn, fantes det ikke rom for andre ideer eller overbevisninger enn kommunismens. Det fantes ingen fri presse og religion ble forbudt. Kirker ble omgjort til museer, forlatt eller revet.

For dette idealsamfunnet hadde ikke rom for avvikere og motstandere. Et sikkerhetspoliti skulle fjerne disse. Det ble skapt en politistat, et angiversamfunn, langt mer terroriserende enn tsardømmet. Hvor mange som forsvant under Lenins styre vet man med sikkerhet ikke, men mange tror han var like hensynsløs som sin etterkommer Stalin. Og under Stalins regjeringstid forsvant det et sted mellom 40 og 80 millioner mennesker. Som han selv sa: «Ett dødsfall er en tragedie. En million er statistikk.»

Fra et diktatur til et annet

Om denne utviklingen gjorde samfunnet bedre vites med usikkerhet. Mange russere sier at man fikk det bedre, en del sultet forsatt, men det ble mulig å skaffe seg arbeid, et sted å bo og man fikk utdanning, folket lærte å lese. Dette var forbeholdt de ytterst få under tsarens enevelde.

På den annen side begynte man sakte men sikkert å lukke samfunnet for impulser utenfra. Informasjon fra vesten var det bare ytterst få som hadde tilgang på og den frie presse ble sensurert bort. Det aller verste var allikevel de enorme folkemassene som sporløst ble borte under kommunisttiden. Disse utrenskningene som skjedde i større omfang enn hva man tidligere hadde vært vitne til. Millioner ble revet bort, uten forsvar eller rettergang.

Heller ikke økonomien gikk bedre under kommunisttiden. Bare når man innførte vestlig markedsøkonomi under NEP-perioden vokste landet i stor stil. Selv om også Stalins femårsplaner var kilde til vekst var veksten større under tsardømmet enn under kommunistregimet.

Den utenforstående vil nok mene at det var meget synd for Russland, at landet ikke ble et demokrati. At det ikke utviklet seg i den retning de andre europeiske landene hadde gjort eller var i ferd med å gjøre. Men for dette folk ble demokratiet bare en idé. Her hadde man i alle tider vært underlagt tsaren, og så, på bare noen få måneder ble man et demokrati. En prosess som i enkelte europeiske land hadde tatt flere århundrer, skulle her gjennomføres på bare noen få måneder.

Nobelfredsprisvinneren Albert Schweizer uttalte, «Demokratiet er meningsløst for barn.» Og i 1917 var demokratiet noe helt nytt for det russiske folk. Demokratiets spilleregler måtte læres. Demokratiet måtte utvikles over tid. Friheten ble en realitet folk ikke greide å forholde seg til. Et diktatur mer undertrykkende enn det foregående ble dets erstatter.

Kildeliste:

Sveen, Asle m.fl.: Verden 2. Cappelen. 1980.

Knut Helle m.fl.: Aschehougs Verdenshistorie. Aschehoug. 1986. Bind 12 og 13.

Bjøl, Erling m. fl.: Cappelens Verdenshistorie. Cappelen. 1993. Bind 15 og 17.

Grimberg, Carl m.fl.: Menneskenes liv og historie. Cappelen. 1979. Bind 20 og 21.

http://www.caplex.no/Web/ArticleView.aspx?id=9311941

http://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%B8ydalisme

http://no.wikipedia.org/wiki/Stalin

http://no.wikipedia.org/wiki/Russland

Swetlana Jakobsen

[1] Grimberg, Carl m.fl.: Menneskenes liv og historie. Cappelen. 1979. Bind 20, s. 356.

[2] Bjøl, Erling m. fl.: Cappelens Verdenshistorie. Cappelen. 1993. Bind 15, s. 261.

[3] Bjøl, Erling m. fl.: Cappelens Verdenshistorie. Cappelen. 1993. Bind 15, s. 244.

[4] Bjøl, Erling m. fl.: Cappelens Verdenshistorie. Cappelen. 1993. Bind 15, s. 246.

[5] Helle, Knut m. fl.: Aschehougs Verdenshistorie. Aschehoug. 1986. Bind 12, s. 71.

[6] Bjøl, Erling m. fl.: Cappelens Verdenshistorie. Cappelen. 1993. Bind 15, s. 243.

[7] Grimberg, Carl m. fl.: Menneskenes liv og historie. Cappelen. 1979. Bind 21, s. 113.

[8] Grimberg, Carl m. fl.: Menneskenes liv og historie. Cappelen. 1979. Bind 21, s. 130.

[9] Navnskifte fra St. Petersburg til Petrograd i 1914.

[10] Helle, Knut m. fl.: Aschehougs Verdenshistorie. Aschehoug. 1986. Bind 13, s. 83.

[11] Bjøl, Erling m. fl.: Cappelens Verdenshistorie. Cappelen. 1993. Bind 17, s. 112.

[12] Bjøl, Erling m. fl.: Cappelens Verdenshistorie. Cappelen. 1993. Bind 17, s. 112.

[13] Bjøl, Erling m. fl.: Cappelens Verdenshistorie. Cappelen. 1993. Bind 17, s. 126.