Året er 1992, på et kontor i Tsjekkoslovakia, antakelig i Praha et sted sitter Vladimir Meciar; Slovakisk statsminister, og leder for det største partiet i den slovakiske delstaten, og Vaclav Klaus, tsjekkisk statsminister, og leder for det største partiet i den tsjekkiske delen av helstaten. På kontoret forsegles fellesstaten Tsjekkoslovakias fremtidige skjebne, partene blir enige om at staten igjen skal oppløses til de to tidligere selvstendige nasjonene Tsjekkia og Slovakia. Hva var årsaken til denne skilsmissen? Hvem var pådrivere og motstandere? Og enda viktigere hva var konsekvensene for de ulike partene?

I 1918 gikk landene Tsjekkia og Slovakia sammen og dannet den nye staten Tsjekkoslovakia. Unionen varte i 74 år. Den overlevde 2. verdenskrig (1939-1945), kommunismen, og kommunismens fall i 1989. Høsten 1992 var preget av forhandlinger om hvordan denne oppløsningen skulle foregå, partene lyktes å komme til enighet på alle punkter, og oppløsningen av helstaten ble gjennomført i fordragelighet og på fredelig vis. Noe som står i sterk kontrast til andre reformland, og oppsplitting av stater ellers i Øst-Europa i den postkommunistiske tiden, altså etter 1989. Et særskilt eksempel på dette er Jugoslavia, der oppsplittelsen foregikk på en alt annet enn fredelig måte. Hele verden ble lamslåtte tilskuere av krigene og grusomhetene som skjedde der.

Men samlivet for ekteparet Tsjekkia og Slovakia var ikke alltid like knirkefritt, det fantes gnisninger mellom nasjonene, noe som kanskje var rester og forskjeller som stammer fra tiden før nasjonene dannet en felles stat. Tidligere hadde begge nasjonene tilhørt Østerrike-Ungarn, de hadde allikevel ikke så mye erfaring med selv å være i union, siden Slovakia hadde tilhørt den Ungarske delen, og Tsjekkia på sin side den Østerrikske. Grunnen til at noen av samlivsproblemene muligens stammer herfra er at den Østerrikske delen var betydelig rikere, og mer velutdannet enn den Ungarske. Problemene viste seg i mellomkrigstiden, de velutdannede og mer industrialiserte tsjekkerne hadde en tendens til å bli litt dominante i forhold til slovakene, og innta en ”formynderrolle” overfor dem. Slovakene følte seg selvfølgelig ikke helt komfortable i den underdanige posisjonen, og ønsket om større selvstyre begynte å dukke opp.

Dette fant Hitler ut at han kunne bruke til sin fordel under andre verdenskrig. Det slovakiske ønsket om større selvstyre ble et virkemidlene han brukte for å bryte ned Tsjekkoslovakia. Det fantes mange mennesker av tysk opprinnelse i Tsjekkoslovakia på denne tiden, og de begynte å søke etter en union med tyskland. Og i tiden fra 1939 til 1945 eksisterte det en ”selvstendig” tyskkontrollert slovakisk stat, men ved utgangen av andre verdenskrig ble helstaten gjenopprettet. Sovjet kom ut av krigen sterkere enn noensinne, og bak ”jernteppet”, som skilte Det østlige Europa fra det vestlige, stod de som organisatorer av det kommunistiske Øst-Europa. Sovjet hjalp flere nasjoner, som for eksempel Ungarn, Polen, Romania og Bulgaria, til å stable kommunistiske regjeringer på beina. Og fra 1948 til 1989 var Tsjekkoslovakia å regne som et kommunistisk land.

Andre årsaker til friksjon mellom nasjonene var deres ulike verdier og holdninger. I politiske spørsmål syntes det å være uenighet folkeslagene i mellom. Religion har alltid hatt en sterkere posisjon i Slovakia enn i Tsjekkia, og landet tok ikke til seg de tsjekkiske verdiene på tross av at landet ble modernisert. Verdiene som gjorde seg gjeldene var de samme som før, Slovakene var mer opptatte av familie, nærhet og det lokale enn tsjekkerne som var kosmopolitter. Den tsjekkoslovakiske staten forsøkte å smelte de to nasjonene sammen, uten hell. Den nasjonale identiteten var for sterk, umulig å endre. Og det faktum at slovakene følte seg styrt av tsjekkerne gjorde at bevisstheten på den kulturelle identiteten ble enda større.

Etter kommunismens fall i 1989 vokste slovakisk nasjonalisme ytterligere. Slovakias industri bestod hovedsakelig av råvareproduksjon og tungindustri, noe som passet dårlig inn i Tsjekkoslovakias overgang til markedsøkonomi. Arbeidsledigheten økte og slovakene var ikke fornøyd. Dette gjenspeilet seg i valget i 92. I det tsjekkiske området vant den politiske høyresiden ledet av Klaus, mens de nasjonalistiske kreftene med Meciar i spissen gikk seirende ut i det slovakiske området. Det var etter dette at de samme politiske lederne møttes, og ble enige om at et så ulikt verdigrunnlag var et håpløst utgangspunkt for framtiden til fellesstaten, og at den nå skulle oppløses. Dette avtalte de faktisk til tross for et antatt flertall i befolkningen for å bevare Tsjekkoslovakia, og sterke krefter på begge sider som gikk inn for en fortsatt felles stat. Det slovakene egentlig ønsket seg, var nok først å fremst å få mer å si i politiske spørsmål. Dvs en ”løsere fellesstat”, men tsjekkerne på sin side mente at hvis det skulle være så løst, kunne den like gjerne oppløses. Ikke engang president Vaclav Havels engasjement for å bevare Tsjekkoslovakia fikk noen innvirkning på resultatet av møtene mellom statsministerne høsten 92. Forberedelsen til oppsplittelsen hadde begynt, og var umulig å stoppe. En slovakisk grunnlov ble vedtatt i september 92.

Fra og med 1.1.1993 var altså Tsjekkoslovakia blitt til Tsjekkia òg Slovakia. Oppløsningen foregikk, som sagt, i absolutt fred og fordragelighet. Det skilte seg svært fra situasjonen til Jugoslavia. Noe av grunnen til dette var at oppsplittelsen ikke førte til noen nye etniske minoriteter, og dermed krangel om territorier eller andre konflikter. Slovakene holdt til i Slovakia, og tsjekkerne i Tsjekkia. Det fantes f. eks ingen stor tsjekkisk bosetning i Slovakia, slik som tilfellet var i Jugoslavia, med serberne i Kroatia.

Men oppløsningen av helstaten brakte med seg noen uforutsette problemer for Tsjekkia, på tross av den tilsynelatende suksessfulle overgangen. Hvem skulle få passere som tsjekkiske statsborgere? Hvilke krav måtte fylles? Det var heller ikke her snakk om noen minoritet, som følge av okkupasjon. Den etniske balansen var ikke forstyrret på noe vis. Tsjekkias problem var først og fremst sigøynere. Slovaker som hadde oppholdt seg i Tsjekkia kunne få muligheten til å bli opptatt som tsjekkiske statsborgere, dersom de oppfylte kravene i loven om statsborgerskap. Da måtte man ha to års opphold i Tsjekkia, og fem år uten noe kriminelt på rullebladet. Men dette var kanskje først og fremst myntet på de slovakiske sigøynerne, snarere enn de vanlige slovakene. Dette ble endret etter internasjonalt press i 1996.

Men det er ikke de eneste tilfellene av diskriminering av sigøynere. Man ser tydelig den daglige diskrimineringen, og man kjenner til mange voldsepisoder der sigøynere er blitt drept. Tsjekkia, som regner seg for å være mer demokratiske, og vestlige enn andre tidligere kommunistland har mye å svare for når det gjelder behandlingen av sigøynere. President Vaclav Havel har tatt denne tilstanden ganske alvorlig. I sin nyttårstale 1999 advarer han mot ”de nye murene”. Han mener at disse murene erstatter murene som falt samtidig med kommunismen. Dessuten sier han at siden demokratiet bygger på frihet for det enkle mennesket, er disse ”murene ” en direkte trussel for demokratiet. I tillegg til fordommene mot sigøynere, nevnte han anti-tyske stemninger. De anti-tyske holdningene stammer fra andre verdenskrig, og sudettyskerne. Folk av tysk opprinnelse som samarbeidet med Hitler-Tyskland under krigen har ikke hatt noen lett tid i Tsjekkoslovakia etter krigen. Rundt tre millioner ble forvist fra landet som reaksjon på samarbeidet med Hitler-Tyskland.

En ting som synes å være felles for mange av de tidligere kommunistlandene i Øst-Europa er at de søker etter å bli mer vestlige. Det ene staten etter den andre søker om medlemskap i EU og NATO, det tyder på vilje til å gi opp litt av den nye nasjonale selvstendigheten, etter løsrivelse fra Sovjet, i håp om å bedre levestandard og større sikkerhet. Både Tsjekkia og Slovakia har søkt om medlemskap i både EU og NATO, hvorpå kun Tsjekkias søknad til NATO er blitt godkjent.

Slovakias noe ustabile politiske utvikling, og lov mot ”falsk informasjon om Slovakia”, minnet mest om kommunisttidens sensur, har skadet Slovakias rykte og de har dermed mistet ”goodwill” fra de øvrige NATO, og EU land. Og i tillegg klages de på manglende vilje fra slovakene til å følge opp avtaler om vennskap og samarbeid med den ungarske minoriteten i landet.

Men utvidelsesprosessen går sakte, og nåløyet for å bli godtatt og tatt opp som medlemsland er lite, og trangt. Kanskje er man i ferd med å oppdage nye skiller i Øst-Europa, der det er like ille å være på feil side som det var ved ”jernteppet”.

Kilder:

Øst-Europa etter murens fall, Jardar Seim Forum Aschehoug. ISBN 82-03-29106-6  

+Internett