Inkludering og likestilling av personer med funksjonsnedsettelse er en forutsetning for et velfungerende velferdssamfunn, og for at alle skal kunne leve frie og selvstendige liv. Regjeringens visjon er at Norge skal være verdens mest inkluderende samfunn. Alle skal, uavhengig av økonomisk og sosial bakgrunn ha like muligheter, rettigheter og plikter til å delta i arbeidslivet. Velferdsstaten Norge jobber kontinuerlig med å utjevne sosiale forskjeller. 

Tidligere var det vanligere med en mer medisinsk forståelse av funksjonshemminger. Årsaken til funksjonshemmingen ble ofte sett på som en egenskap ved en person. Denne modellen ble imidlertid utfordret av en sosial modell der fokuset ble flyttet fra individnivå til samfunnsnivå. På den måten ser man funksjonshemming som samfunnsskapte barrierer. Ved å se på funksjonshemmede ut ifra denne modellen er en funksjonshemming altså noe som oppstår fordi samfunnet ikke er godt nok tilrettelagt for alle. I denne oppgaven er det en slik tilnærming jeg forholder meg til, når jeg skriver om funksjonshemming, og jeg definerer med andre ord funksjonshemmede på denne måten; En funksjonshemming er noe som oppstår når det foreligger et gap mellom individets forutsetninger og omgivelsenes utforming eller krav til funksjon.[1] 

Dette tydeliggjør at en funksjonsnedsettelse er noe man har, ikke noe man er. Når jeg i denne teksten for eksempel snakker om velferd, skriver jeg «velferden til personer med nedsatt funksjonsevne, ikke «velferden til funksjonshemmede», og når jeg snakker om deltagelse i arbeidslivet vil «andel personer med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet være den formuleringen jeg benytter meg av. Dersom innfallsvinkelen er barrierer og diskriminering i arbeidslivet, vil det imidlertid være mer presist å benytte seg av begrepet funksjonshemmet. Man kan for eksempel være funksjonshemmet i møte med arbeidslivet. 

Begrepet velferdsordninger bruker jeg i denne oppgaven som en samlebetegnelse på offentlige ytelser knyttet til svangerskap, fødsel og adopsjon offentlige ytelser ved dødsfall, samt andre støtteordninger slik som blant annet bostøtte.[2] Velferd bruker jeg i denne teksten som et begrep for å sammenligne levekårene til personer med nedsatt funksjonsevne med levekårene til resten av befolkningen. Formålet med denne teksten er ikke å definere hva velferd er, men hvordan personer med nedsatt funksjonsevne kan oppnå likeverdig velferd sammenlignet med resten av befolkningen.

Personer med nedsatt funksjonsevne opplever dårligere velferd enn resten av befolkningen

En relevant teori når det kommer til å forstå situasjonen til personer med nedsatt funksjonsevnes, er sosiologen Howard Beckers stemplingsteori. I sin teori hevder Becker at det er den samfunnsmessige reaksjonen overfor visse handlinger eller personers tilstand som fører til stemplingen. Han mener altså at det ikke er personen eller handlingen i seg selv som er årsaken til at noen oppleves som avvik. Han mener det er personene rundt som bestemmer hva vi skal oppfatte som normalt, og hva vi skal anse som et avvik. Hvis ingen hadde reagert på en type adferd, tilstand eller holdning, vil det heller ikke være et problem ifølge stemplingsteorien. Et eksempel er hvordan man organiserer oversettelsestjenesten mellom tegnspråk og talespråk. I USA er tolketjenesten definert som en telekommunikasjonstjeneste, mens det i Norge er lagt til NAV. Dette oppleves som mer stigmatiserende enn når tjenesten tilbys fra telekommunikasjonsselskaper, med den forutsetning at alle innbyggere skal tilbys likeverdige teletjenester.[3] 

Man kan ut fra stemplingsteorien tenke seg at vi har mye å gå på når det gjelder holdninger og tilrettelegging for de som trenger litt ekstra oppfølging i arbeidslivet. Gir man folk en sjanse, og ikke sorterer dem ut ved førte mulighet, kan man komme langt i å inkludere flere i ordinært arbeid. Dette er svært viktig for det enkelte menneske både sosialt og økonomisk, men det er også gunstig for statlig/kommunal økonomi. Noen vil samtidig aldri kunne delta i ordinært arbeid, og må få tilbud om varig tilrettelagt arbeid av ulike slag. Men jeg tror at en del av de som i dag går arbeidsledige eller i varig tilrettelagt arbeid, kan fungere i ordinære stilinger, med større velvilje og tilrettelegging fra arbeidslivet. Staten må i større grad sette standarder og lage intensiver som gjør det mer attraktivt for arbeidsgivere å bidra til at mennesker med funksjonsnedsettelse kan delta i det ordinære arbeidslivet. Inkluderende arbeidsliv er ikke minst viktig for personer med nedsatt funksjonsevne. IA-samarbeidets overordnede mål er å skape et arbeidsliv med plass til alle gjennom å forebygge frafall og sykefravær, og på denne måten øke sysselsettingen.[4]

I følge budfir.no er det bare 43% av alle voksne i Norge med nedsatt funksjonsevne som er i arbeid.[5] Det er imidlertid bare 3,9% av den totale arbeidsstyrken som står utenfor arbeidslivet. [6]  Å stå uten inntektsgivende arbeid kan være en av årsakene til at personer med nedsatt funksjonsevne opplever dårligere velferd enn resten av befolkningen. Å ikke ha arbeid fører til at mange av de som er funksjonshemmet i møte med arbeidslivet, i stor grad må basere sine inntekter på de offentlige trygde og sosialordningene. Inntektene på slike velferdsordninger ligger under det de ville fått gjennom lønnet arbeid, dette kan føre til at personer med nedsatt funksjonsevne opplever en funksjonshemming. 

I tillegg ser man også en gjennomgående tendens til at personer med nedsatt funksjonsevne har en lavere utdanning enn resten av befolkningen. I alt er det 35% av personene med nedsatt funksjonsevne som ikke har utdanning utover grunnskolen, mot 22% i befolkningen for øvrig. Vitenskapelig konsensus forteller oss at høyere utdanning er en av de viktigste forutsetningene for at personer med en funksjonsnedsettelse kommer i arbeid. En av de troverdige kildene som kan konstatere dette er budfir.no. De slår fast at personer med nedsatt funksjonsevne har 4,5 ganger større sjanse for å komme seg ut i arbeidslivet, dersom de har tatt høyere utdanning, enn de som har grunnskole som høyeste utdanning. Samtidig er det imidlertid en betraktelig lavere andel i denne gruppen som tar høyere utdanning enn befolkningen for øvrig.[7] Som vi ser er det altså en klar sammenheng mellom utdanningsnivå og sjansen for å komme seg inn i arbeidslivet. At personer med nedsatt funksjonsevne har en lavere utdanning enn resten av befolkningen er altså også en faktor som påvirker det at personer med nedsatt funksjonsevne opplever dårligere velferd enn resten av befolkningen. Det er derfor av stor betydning at det settes inn innsats og tiltak i skoleløpet, som gjør at personer med nedsatt funksjonsevne kan oppnå den grad av utdannelse som de er i stand til ut fra sine forutsetninger. Dette er grunnleggende for å senere kunne ha mulighet til å delta i arbeidslivet. 

En annen grunn til at mennesker med nedsatt funksjonsevne opplever dårligere velferd enn resten av befolkningen, er fordi de har dårligere mulighet til å delta i samfunnet. For personer med nedsatt funksjonsevne kan det ofte være fysiske barrierer for å komme seg inn i ulike bygg og boliger. Ofte er dette hindringer som trapper, trinn og bratte partier. Ved offentlige bygg er det et pålegg om universal utforming. Målet med universal utforming er å gjøre samfunnet enklere å orientere og bevege seg i for så mange som mulig. Tilgjengeligheten skal altså gjøres lik for alle. Mange steder i samfunnet er det likevel vanskelig for f.eks. en som sitter i rullestol å delta på lik linje med andre.

Personer med nedsatt funksjonsevne opplever i tillegg sitt eget bomiljø som noe dårligere enn hva resten av befolkningen gjør. I følge budfir.no var det i 2015 ca. 4 av 5 personer i alderen 20 til 66 som eide bolig selv. Det var liten forskjell mellom befolkningen generelt og personer med en funksjonsnedsettelse. Det var 80% i befolkningen som generelt oppga at de eide bolig, og 76% blant personer med en funksjonsnedsettelse som sa det samme. Dette har nok å gjøre med at det finnes gode støtteordninger for personer med nedsatt funksjonsevne, f.eks. startlån som er en gunstig låneordning for å kjøpe egen bolig. Boligtilskudd er også noe man kan søke om, dersom startlån ikke holder for å kunne klare å kjøpe bolig. Imidlertid hevder nettsiden budfir.no at personer med nedsatt funksjonsevne oftere bor i noe mindre boliger enn det som er vanlig for resten av befolkningen. Videre forteller nettsiden at personer med nedsatt funksjonsevne oppfatter sitt eget bomiljø som noe dårligere enn hva resten av befolkningen gjør. De er i større grad plaget av støy, støv og forurensning. I 2016 oppga hele 17% av personer med nedsatt funksjonsevne at de var plaget av støy utendørs, mens tallet for den øvrige befolkningen var 11%[8]. Dette kan ha å gjøre med at den generelle inntekten til mennesker med funksjonsnedsettelse ofte er lavere, og de må dermed ta til takke med dårligere boliger enn resten av befolkningen. Her er vi tilbake på det som ble belyst tidligere, nemlig viktigheten av å få delta i arbeidslivet. 

Hvilke velferdsordninger kan sikre likeverdig velferd til mennesker med funksjonsnedsettelse?

I Norge har vi mange velferdsordninger som er viktige for å utjevne levekår og velferd mellom funksjonsfriske og mennesker med funksjonsnedsettelser. Dette kommer tydelig fram i regjeringens strategi for likestilling av mennesker med funksjonsnedsettelse for perioden 2020- 2030. I et av avsnittene til forordet i artikkelen står det:

«Regjeringen vil bidra til en meningsfull hverdag for mennesker med funksjonsnedsettelse. Strategien skal fremme likestilling og like muligheter knyttet til utdanning, arbeid, bolig, helse- og omsorgstjenester og kultur- og fritidsaktiviteter. Mennesker med funksjonsnedsettelse skal være inkludert og kunne delta i samfunnet gjennom hele livsløpet. Mennesker med funksjonsnedsettelse skal ha selvbestemmelse og innflytelse i daglige aktiviteter og tilbud slik at de kan ta ansvar for egne liv.»[9]

Regjeringens visjon er altså et likestilt samfunn, der alle kan delta, bidra og leve frie og selvstendige liv. Denne handlingsplanen har som formål å fjerne barrierer som hindrer likestilling. Velferdsordningene som skal sørge får å få til dette i praksis er blant annet grunnstønad, hjelpestønad, forhøyet hjelpestønad og uføretrygd. Dette er velferdsordninger som staten finansierer for at personer med en funksjonsnedsettelse skal ha samme mulighet som andre til å være inkludert og delta på alle samfunnsområder på en likeverdig måte. 

Mange opplever likevel å måtte kjempe for å få rettighetene de har krav på. De kjemper en dobbel kamp, både det å klare hverdagen med en funksjonsnedsettelse og det å faktisk få rettmessig hjelp og ordninger som er lovfestet. For å bedre på dette, skal de få en koordinator som skal sikre hjelp og avlastning i hverdagen og i møte med systemet. 

Brukerstyrt personlig assistent er også en ordning som skal bidra til at personer med nedsatt funksjonsevne skal kunne delta i samfunnet på like linje med sine medmennesker.

Om velferdsordningene totalt sett er gode nok, kan nok diskuteres. Så lenge opplevd og dokumentert velferd er ulik mellom mennesker uten en funksjonsnedsettelse og mennesker med en funksjonsnedsettelse, kan man si at man fortsatt må jobbe for å forbedre ordningene. Samtidig er det et økonomisk spørsmål, der samfunnet må klare å finansiere velferden. Man må også ha tanker og vurderinger rundt hva som kan regnes som god nok velferd. 

Ut ifra det jeg har belyst, er det ikke urimelig å si at mennesker med nedsatt funksjonsevne er en gruppe som ikke opplever de samme levekårene og den samme velferden som resten av befolkningen. Her i Norge har vi mange gode fellesskapsordninger. Vi ønsker å gi god velferd til alle, men er nok ikke kommet så langt at vi kan si at personer med funksjonsnedsettelser er likestilte med andre ennå. Variasjoner i levekårene for personer med funksjonsnedsettelser er avhengig av en rekke faktorer, slik som blant annet omfanget av skaden eller sykdommen. I tillegg har det stor betydning hvordan nærmiljøet rundt den enkelte er tilrettelagt for ulike typer nedsatt funksjonsevne, og hvilke holdninger samfunnet og mennesker uttrykker og handler etter. Her kan både enkeltmennesker, arbeidsliv og systemer gjøre en enda bedre jobb.

Kilder:
 
[1] Grønnlie mfl. 2014. s. 245
[2] Forskningsstiftelsen fafo, (ukjent utgivelsesdato)
[3] Grønnlie mfl. 2014. s. 258
[4] Regjeringen.no, 2018
[5] budfir.no, 2017
[6] Bård Amundsen, 2018
[7] budfir.no, 2017
[8] budfir.no, 2017
[9] Regjeringen .no, 2018 s. 4        

Grønlie Anne mfl. Fokus sosialkunnskap, Aschehaug, 2014

Barne og likestillingsdepartementet, Et samfunn for alle, regjeringen.no,  https://www.regjeringen.no/contentassets/72fec3af41cf438b8cb8131ecac4dcd2/bld_et-samfunn-for-alle.pdf (publiseringsdato: 2018)

Forskningsstiftelsen fafo, velferdsordninger, arbeidslivet.no https://www.arbeidslivet.no/Velferd/Sosialpolitikk/ (publiseringsdato: ukjent)

Arbeids og inkluderingsdepartementet, Arbeid velferd og inkludering, regjeringen.no https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kilde/bro/2006/0007/ddd/pdfv/296734-avi_kortversjon.pdf (publiseringsdato: 03.11.2006)

Bård Amundsen, Høyere utdanning får folk med funksjonshemning ut i arbeidslivet, forskning.no https://forskning.no/skole-og-utdanning-funksjonshemming/hoyere-utdanning-far-folk-med-funksjonshemning-ut-i-arbeid/425682 (Publiseringsdato: 18.04.2018)

Rettighetene til personer med en utviklingshemming, budfir.no, https://bufdir.no/Nedsatt_funksjonsevne/Rettighetene_til_personer_med_utviklingshemming/ (publiseringsdato: 2017)

Hva er inkluderende arbeidsliv?, Regjeringen.no https://www.regjeringen.no/no/tema/arbeidsliv/arbeidsmiljo-og-sikkerhet/inkluderende_arbeidsliv/ia-tidligere-avtaleperioder/ia-avtalen-2014-18/hva-er-ia/id2344635/ (publiserigsdato: 19.06.2018)